Den kinesiske patriotiske katolske forening (kinesisk: 中国天主教爱国会, pinyin: Zhōngguó Tiānzhǔjiào Àiguó Huì, forkortet KPKF, i engelsk litteratur varierende forkortet CPA, CPCA eller CCPA) er en avdeling av Folkerepublikken Kinas administrative avdeling for religiøse anliggender, formelt opprettet i 1957. KPKA, og strukturer opprettet i tilslutning til KPKA, er de eneste organisatoriske størrelser for katolikker som Folkerepublikken Kina anerkjenner som uttrykk for den katolske tro som sammen med fire andre trosretninger (protestantisme, buddhisme, islam og taoisme) tilkjennes rettslig status og vern.
Historie 1950-1956: Forhistorie Ett år etter at Folkerepublikken Kina ble utropt, tok i 1950 Det kinesiske kommunistparti fatt på arbeidet med å innordne de religiøse grupper i et folkefrontsystem inspirert av Stalins tilsvarende politikk i Øst-Europa årene før. De kristne trossamfunn ble gruppert i to: De forskjellige protrestantiske kirker, og den katolske kirke. Man søkte å organisere dem i hver sin «patriotisk» forening ledet av kirkefolk som samarbeidet med kommunistpartiet. Arbeidet på protestantisk side gikk raskt. De to første ukene av mai 1950 hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister Zhou Enlai som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren og meget raskt kom en protestantisk patriotisk Tre-selv-bevegelse i stand.
I forhold til katolikkene gikk det tregere, motstanden mot kommunismen var meget sterk og det var vanskelig for partiet å finne villige samarbeidsparnere blant biskoper og prester.
Men i november 1950 var det kommet så langt. Regjeringen hadde funnet en prest, Wang Liangzuo, i Guangyuan i Sichuan som ville ta et parallelt initiativ. Det ble offentliggjort et katolsk «manifest» som ble tilskrevet ham og ble sagt skulle stamme fra et møte med 500 katolikker. De gikk inn for å «bryte alle bånd med imperialismen og å etablere en selvstyrende, selvfinansierende og selvforkynnende ny kirke».«Welcome to the Patriotic Movement of Catholics», i Renbin Ribao (Folkets Dagblad), lederartikkel, Beijing, 8. januar 1951, tilsvarende i Xinhua s.d., rapportert i Survey of the China Mainland Press (SCMP), US Consulate General, Hong Kong, № 44, 9. januar 1951. Også i China Missionary Bulletin, Hongkong, 1 № 2, februar 1951, s. 148-150 En knapp måned etter kom det et lignende katolsk manifest i Sichuan (Chongqing-dokumentet), som ble sagt å stamme fra generalvikaren fader Shi Mingliang etter et reformmøte med 700 katolikker. China Mission Bulletin så på språkføringen og skrev at «det synes ikke å være ... skrevet av noen katolikk, verken god eller dårlig sådan. Manifestets stil har alle de vanlige klisjéer som kommunistiske dokumenter har; det er knapt ett ord i det som røper at forfattere kjenner Kirken fra innsiden».China Missionary Bulletin, Hongkong, № 2, november 1951, s. 151 Vurderingen virker riktig; for eksempel er ikke ordet «likvidere» dagligtale i kirkelige dokumenter («Vi må likvidere de elementer i kirken som er beredt til å tjene imperialismen, for å utslette alle spor av imperialisme»).Gjengitt i China Missionary Bulletin, Hongkong, № 2, februar 1951, s. 151
Underskrifter ble så innsamlet for å støtte også bevegelsen, som på lignende vis som sitt protestantiske motstykke ble presentert som en patriotisk fornyelsesbevegelse.Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 15-16
Regjeringen ville bryte kirkens bånd med Roma. På den tid var fremdeles den pavelige internuntius i det gamle regimes hovedstad Nanjing, den monegaskiske erkebiskop Antonio Riberi. Han hadde allerede i 1949 bedt om en audiens hos Mao Zedong og ville flytte til Beijing, og hadde ennå ikke fått svar. Han hadde samme år også bedt de utenlandske katolske misjonærer om ikke å forlate sine poster og reise hjem. Godfrey Sieber O.S.B.: Theodor Breher (1889—1950): Abbot and Bishop in Manchuria (1937—1950). Nettsted besøkt 15. mars 2007. Etter aksjonene for å opprette en katolsk Tre-selv-kirke hadde han i slutten av mars sendt et latinsk skriv til landets biskoper og advarte dem mot dette som et truende skisma. Det utløste en voldsom kampanje. Renmin Ribao fremholdt der som «Ugjendrivelig bevis på Vatikanets støtte til at imperialister intervenerer i forskjellige lands indre anliggender»,«Irrevocable Proof of Vatican's Support for Imperialists to Intervene in Internal Affairs of Various Countries», i Renbin Ribao, Beijing, 4. april 1951, tilsvarende i Xinhua s.d. det kom (angivelig) en masse protester fra opprørte katolske patrioter mot den pavelige diplomaten med krav om hans utvisning, og Renbin Ribao konkluderte senere med at han var «en løpehund for amerikansk imperialisme og en borger av fyrstedømmet Monaco».«The Chinese People Cannot Tolerate It», i Renbin Ribao, Beijing, 23. mai 1951, tilsvarende i Xinhua s.d. Fra juni 1951 ble erkebiskopen holdt i husarrestJames T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 93, og i november det endelige svar: Utvisning.John W. Witek (1994): Anmeldelse av B. Leung: Sino-Vatican Relations: Problems in Conflicting Authority, 1976-1986, i «Theological Studies» (54), n. 2 (1. juni 1993), s. 363
Det ble igangsatt propagandaangrep mot katolske institusjoner. Nonneklostre ble anklaget for massemord av spedbarn på de barnehjem de drev, og biskoper, prester og nonner ble også beskyldt for spionasje. Utenlandske kirkefolk ble presset ut av landet, og en rekke kirkefolk ble fengslet eller drept.
Kommunistene slet med å få opprettet katolske patriotiske komiteer, og det tok tid både i Beijing og i Shanghai. Trusler måtte til: Ved Fu Jen-universitetet i Beijing fikk de prester som studerte der til å bøye hodet for et bilde av Mao. I Shanghai døde pater Beda Chang (Zheng Boda), en dekanus ved Aurora-universitetet, i fengselscellen. Kommunistene ble indignert over at byens katolikker kalte hans død en hederskrans, fremholdt ham som forbilde og begynte å ære ham som martyr. Motkampanjen, presseoffentligjørelsen av hans angivelige forbrytelser, hadde liten overbevisningskraft blant de troende.
1957-1966: Fra stiftelsen av Den kinesiske patriotiske katolske forening til kulturrevolusjonen I mars 1957 ble det offentliggjort at katolske patriotiske foreninger var etablert 200 steder i Kina. I juni/juli 1957 møttes deres utsendinger, over 200 av dem, til stiftelseskongress i Beijing for Den kinesiske patriotiske katolske forening. Etter en studiesesjon om Mao Zedongs Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket (februar 1957) valgte de til sin leder erkebiskop Ignatius Pi Shushi av Shenyang, en mann som hadde sittet i årevis i fengsel og husarrest og hvis motstand var brutt.Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 24 Blant viseformennene var presten Li Weikuang, som Paven hadde eksplisitt ekskommunisert. (Noe senere skulle han ble bispeviet uten pavelig godkjhenning). I Shanghai kritiserte senere pressen noen fremstående lekfolk som hadde deltatt på kongressen, men hadde argumentert for opprettholdelse av nære bånd med Vatikanet. En av dem ble lagt til last at han hadde forsvart nonnene i Shanghai, og beklaget det monumentet som var satt opp ved det tidligere barnehjemmet over de barna som var blitt «myrdet av nonnene».
I april 1958 ble de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i Wuhan, av fransiskanerne Bernardine Dong Guangqing (for erkebispedømmet Hankou) og Mark Yuan Wenhua (for bispedømmet Wuchang). Ordinerende biskop var Joseph Li Daonan av Puqi; The Consecrations of the "Patriotic Bishops", ved Terrence J. Boyle. Nettsted besøkt 27. februar 2007 han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter. Time Magazine: Schism in China, 18. august 1958. Nettsted besøkt 27. februar 2007
Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene. Fra patriotisk side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til Vatikanet i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en encyklika fra pave Pius XII, Ad Apostolicum Principis, som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet.Analyse av Ad Apostolorum Principis i Betty Ann Maheu M.M. (red.), Elmer Wurth M.M. (kompilert): Papal Documents Related to China 1937-2005, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2006, 92-94 Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner.
Tiltakene mot Roma-lojale biskoper og kirkefolk fortsatte. Den 5. februar 1958 ble biskop Dominic Tang Yee-ming (apostolisk administrator for Guangzhou) arrestert. Han ble aldri anklaget for noen konkret forbrytelse, men skulle tilbringe 22 år i fengsel, hvorav syv i isolat.James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 208-209 Slikt var ikke enestående, også vanlige lekfolk kunne få slik medfart, både i fengsel og som slaver i tvangsarbeidsleirer.James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, følger gjennom hele boken skjebnen til Wang Xiaoling / Catherine Ho, som ble katolikk i 15-årsalderen i 1950 og satt fengslet 1955-56 og 1958-1979 Den siste utenlandske biskopen i Kina, amerikaneren James E. Walsh M.M. ble etter fem års husarrest i Shanghai tatt i fengselsforvaring i oktober 1958, sammenfallende med de massearrestasjoner som fulgte som «det store spranget»-kampanjen begynte å gå galt og krevde sine syndebukker. Under en offentlig rettssak i Shanghai i oktober ble han dømt til tyve års fengsel («en veteran blant de amerikanske spioner, ledet personlig Kung-Pinmeis klikk av forræderske kontrarevolusjonære», og erkebiskop Kung ble dømt til livsvarig («hovedmannen i klikken»).James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 211-212, 219
Den katolske patriotiske forening var under prosessene et redskap for myndighetene, knyttet tiltak og dommer mot Roma-lojale biskoper til kampen mot «USA-imperialismen», og sørget for å fylle noen av de bispestolene som slik ble tomme med patriotiske biskoper.James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 220
Etter 1960 var alle de viktige slagene mot kirken over, og myndighetene oppviste heller liten interesse i tiden frem til 1966. Dette var en periode som ellers var preget av en stadig mer utviklet personkult rundt Mao Zedong. Den Roma-tro katolske kirke var knekket og hadde ikke lenger noen fungerende strukturer, og en regimetro struktur hadde tatt dens plass og fikk fungere innenfor de rammer de kommunistiske myndigheter fant passende. Lignende kontroll ble fra myndighetene utøvet overfor protestanter, buddhister, taoister og muslimer, men det kan sies at Den katolske kirke fikk særlig røff medfart på grunn av sine bånd til Vatikanet, som i de dager ble betraktet som et redskap for USA-imperialismen.