miniatyr|Adolph Tidemand, Juleskikk (1846). miniatyr|Albrecht Dürer, Jesu fødsel (1503).
Jul er opprinnelig hedenske feiringer av at solen snur og av midtvinter. I løpet av middelalderen ble høytiden omformet til en kristen markering av Jesu fødsel, som en følge av nye lover og kirkens voksende innflytelse. Typiske elementer i julefeiringer over hele verden er festlig lag, sammenkomster i familien, tradisjonspreget mat, gi gaver og almisser, symboler som rødt og grønt, nisser, engler, stjerner og julekrybber.
I storparten av Europa har feiringen et klarere kristent navn enn i Skandinavia: På engelsk brukes navnet Christmas eller «kristmesse», tysk Weihnachten eller «vienatt», fransk noël i betydningen fødsel. I Norden og England er det fremdeles vanlig å bruke det gamle hedenske navnet for solvervsfesten (jul, eller yule), mens andre regioner benytter andre betegnelser.
På verdensbasis regnes 25. desember som den sentrale dagen for den kristne julefeiringen. I mange europeiske og søramerikanske land er det imidlertid julaften, kvelden 24. desember, som tradisjonelt betraktes som høydepunktet i feiringen. Den ortodokse kirke feirer jul 7. januar, ettersom de bruker den julianske kalenderen, som har hatt flere skuddår enn den gregorianske og dermed ligger 13 dager bak.
I Norden varer julen i 21 dager. Den starter 24. desember (julaften) og avsluttes 13. januar (20. juledag). Tradisjonelt ble julen avsluttet på trettendedagen.
Etymologi miniatyr|upright=1.2|«Midtvintersblot», veggmaleri av svenske Carl Larsson i Nationalmuseets trappehall i Stockholm.
Ordet jul og varianter/avledninger ble brukt i gotisk, nordisk og anglesaksisk språkområde. Til finsk er ordet lånt to ganger i urnordisk tid: først som juhla i betydningen fest og senere som joulu i betydningen julefest. Lånene viser at det i førkristen tid var en festperiode kalt jol. De eldste skriftlige kilder er gotisk fra 300-tallet fruma jiuleis for november; uttrykket kan ha betydd første jiuleis (underforstått fulgt av andre jiuleis) eller det kan ha betydd måneden før jiuleis (det vil si at desember var jiuleis). Ifølge Beda den ærverdige (rundt år 700) er anglesaksisk giuli desember og januar. En islandsk tekst fra 1200-tallet angir at måneden ýlir går fra 14. november til 12. desember etter den julianske kalender.
Det er ikke funnet noen etymologisk forklaring på hva ordet betyr, men den eldste formen av ordet er ylir som er et flertallsord, eller dualisform i norrønt. Guden Odin hadde tilnavnet Jólnir, og mye tyder på at han var midtpunktet for festlighetene rundt midtvintersfestene. Vi kjenner til blotingen og ofringene til guddommene, og i Norge spesielt til Odin, Tor og Frøy. I Sverige var guden Ull den dominerende. Sigvat skald beskriver sin ferd til Finnskogene og Eidskogtraktene i kvadet Austrfararvisur. Her var det diseblot, det vil si ofringer til fruktbarhetsgudinner. På dette tidspunktet i norrøn tid gikk man etter måneåret, og ordet måne betydde opprinnelig «måler av tid».
Det er ikke sikkert fastslått eksakt når om høsten/vinteren den førkristne julefeiringen foregikk. I karelske dialekter var juhla et høstgilde midt i november ved avslutningen av produksjonsåret. Snorre plasserte den førkristne julen til midtvinter (midten av januar). I noen skriftlige kilder har Odin tilnavnet Jólnir som viser at guden var knyttet til jul.
Opphavet til ordet jul er uklart. Det eldste belegget for jul kommer fra et fragment Codex Ambrosianus A av den gotiske kalenderen som ble skrevet en gang på 500- eller 600-tallet. Fragmentet beskriver slutten på oktober og begynnelsen på november. Måneden november er overskrevet med «Naubaimbair: fruma Jiuleis», noe som kan tolkes som «November: første julemåneden», eller «November: Måneden før jul».
Omkring 730 e.Kr. skrev den angelsaksiske munken Beda venerabilis at angelsaksernes kalender har måneden «geola», der januar var den sene julemåneden (se æftera geola) og desember den tidlige julemåneden (se ærra geola). Beda nevnte også «giuli» som omfattet både desember og januar. Den 25. desember er første dagen i hedningenes nye år og angelsakserne feiret hele natten til «modergudinnenes ære».
Gjennom å sammenligne ulike språk har filologene rekonstruert at det urgermanske ordet var *jehwla eller *jxwla (x uttales her som i tysk «ach»). Ordet ble tidlig lånt inn i finsk, hvor uttalene i sammenligning med de germanske språkene ble endret lite i de siste årene, juhla betyr på finsk «høytid». Senere har finnene lånt ordet en gang til, joulu med betydningen «jul». Norrøne og i dagens islandske jól, som dansk, svensk og norsk jul som ble feiret i måneden ýlir; og angelsaksiske yule, er antatt å være avledet fra det nevnte urgermanske begrepet.Bosworth, Joseph; Toller, T. Northcote (1898): An Anglo-Saxon Dictionary. Oxford: Oxford University Press. ss 424Hoad, T. F. (1996): The Concise Oxford Dictionary of English Etymology. Oxford: Oxford University Press. . ss. 550
Den etymologiske stamtavlen til ordet har forblitt usikker, skjønt det har vært fremmet tallrike spekulative forsøk på å finne indoeuropeiske slektskap utenfor den germanske språkgruppe. En populær oppfatning er at det kommer fra ordet «hjul», fra det antatte indoeuropeiske opphavsordet *qwelo- (gå rundt), i tolkningen av at året vender.Ayto: John (1990): Dictionary of Words Origins, Bloomsbury Rerference, ss. 582 De fleste språkforskere mener det ikke er sammenheng med hjul og en myte som har oppstått i to uavhengige ords ytre likhet med hverandre.«Jul» . Svenska Akademiens Ordbok
Etter at kristendommen ble innført benyttet germanerne samme begrepet for feiringen av Jesu fødsel som man tidligere hadde anvendt på den hedenske feiringen, slik man også gjorde med navnene på ukedagene. På 1000-tallets England og 1100-tallets Tyskland begynte man dog å kalle den kristne feiringen for «Cristes Mæsse» (Kristi messe), respektive «wîhe nah», Weihnachten eller «vienatt»; og på engelsk «christmas». I England beholdt man dog begrepet «Yule-tide» (juletid), men mer som tilleggsord. Yule kommer fra angelsaksiske ġeól eller ġeóhol og ġeóla eller ġeóli, hvor det førstnevnte indikerer «(12-dagers festen til) jul», senere «Christmastide»; og sistnevnte indikerer «(måneden til) jul», hvorved ǽrra ġeóla viser til perioden for julefesten (desember) og æftera ġeóla viser til perioden etter jul (januar).
Tradisjoner Typiske elementer i julefeiringer over hele verden er kirkegang, levende lys, festlig lag, sammenkomster i familien, mektig, tradisjonspreget mat, gaver og almisser, symboler som rødt og grønt, nisser, engler, stjerner og julekrybber, og en rekke forskjellige tradisjoner som varierer fra land til land. I Norge blir julen feiret med julemat, levende lys og musikk; man gir hverandre gaver, de fleste pynter med juletre, og det er vanlig å holde julebord i forkant av julekvelden og juletrefest i romjulen eller helt frem til trettendagen.
Kirkegang og lesning av juleevangeliet på julaften er sentrale elementer, tidvis også blant dem som ellers ikke praktiserer kristen skikk. Julen slik som den markeres i Norge og eller i Norden har hovedsakelig trekk fra den kristne Kristi fødselsfest.
Det hevdes gjerne at den også henter trekk fra den den gamle før-kristne norrøne julen og enkelte trekk fra den jødiske lysfesten hanukká, – i tillegg til romerske saturnaliafesten, men for det meste er særlig det siste (hanukka, saturnalia) vanskelig å belegge daglig med eksempler og kildefaste utviklingslinjer. Mens det er lett å forstå at assosiasjonsmulighetene mellom Kristus verdens lys og romerskikkens ubeseirede sol, er det ikke så liketil å se at de kristne hentet inspirasjon fra romernes festligheter, særlig ikke det utpregede og fremtredende romerske innslag som gambling, stripping og gruppeorgier.
Det er også vanskelig å se de helt store impulser fra hanukka til julefeiringen. Som fest var hanukka aldri spesielt viktig før den i moderne tid ble sett på som en slags «jødisk julefeiring». Det er stort sett i USA at man feirer hanukka.
Historikk Kristi fødselsfest, julen, varer de fleste steder til 6. januar (trettende dag jul). I Norge, Sverige og Finland har jul tradisjonelt vært regnet til 13. januar (20. dag jul).
Den 25. desember ble fastsatt som Jesu fødselsdag ved kirkemøtet i Nikea i år 325, og feiringen av denne dagen begynte med pavens tilskyndelse i Roma en gang mellom år 350 og 360. Tidligere (fra omkring år 200) var det først og fremst Jesu dåpsdag 6. januar (epifani eller helligtrekongersaften) som ble feiret. I Roma regnet man vintersolverv til 25. desember, men noen storfest var ikke til denne dagen før etter at den kristne festen var blitt etablert der på den dato. Noe etter hadde slutten av den opprinnelige innhøstningsfest Saturnalia strukket seg frem til 24. desember.Robert E.A. Palmer: Rome and Carthage at Peace, Franz Steiner, 1997, s. 63; Macrobius: Saturnalia 1.10.23; Mueller, «Saturn», i The Oxford Encyclopedia of Ancient Greece and Rome, s. 221; Fowler, Roman Festivals, s. 268; Carole E. Newlands: «The Emperor's Saturnalia: Statius, Silvae 1.6», i Flavian Rome: Culture, Image, Text, Brill, 2003, s. 505; Suetonius: Life of Caligula, 17; Cassius Dio 59.6.4.
I norrøn tid og før Håkon den gode endret på det, var jul en feiring som vanligvis falt 19.–21. januar, midtvinterdagen, altså en god avstand fra vintersolverv. «Den av Snorri uppgivna tidpunkten för den fornnordiska julen vid midvinternatten inföll den 19–21 januari, dvs. just i mitten av perioden för den andra julmånadens fullmåne, vilket gör det sannolikt att det var vid denna fullmåne som den fornnordiska julen firades».Andreas Nordberg: Jul, disting och förkyrklig tideräkning – Kalendrar och kalendariska riter i det förkristna Norden. Man feiret altså ikke vintersolvervet. Det passer godt med den romerske historikeren Prokopios som rundt år 550 i «Krigenes historie» (Ὑπὲρ τῶν Πολέμων Λόγοι, Hypèr tōn Polémon Lógoi) forteller om fjerne folk i nord som feiret i fem dager før solen ble synlig igjen. Altså ikke når den snudde, men når den kom tilbake. Ganske langt sør for polarsirkelen er man også på den skandinaviske halvøy godt over midten av ut i januar.
Den kristne feiring av Jesu Fødsel overskygget den hedenske jól. Markeringen av Jesu Kristi fødsel den 25. desember har noen synlige men ikke vesentlige likheter med gammel jul; festmat og navnet jul er de klareste likheter. Når Den ortodokse kirke feirer jul den 7. januar, er det ikke fordi de regner at Jesus ble født en annen dato, men fordi de fremdeles bruker den julianske kalenderen som har hatt flere skuddår enn den gregorianske, og derfor ligger 13 dager bak. Når skuddårsdagen i 2100 blir sløyfet, så vil forskjellen øke ytterligere, og den gresk-ortodokse jul vil da falle på 8. januar.
I storparten av Europa har feiringen fått et kristent navn: På engelsk brukes navnet Christmas eller «kristmesse», tysk Weihnachten eller «vienatt», men i Skandinavia har høytiden fått beholde sitt gamle germanske navn jul. Engelsk har bevart Yuletide som en arkaisk form.
Typiske tradisjoner i julefeiringer over hele verden er kirkegang, levende lys, festlig lag, sammenkomster i familien, mektig, tradisjonspreget mat, gi gaver og almisser, symboler som rødt og grønt, nisser, engler, stjerner og julekrybber, og en rekke ulike tradisjoner som varierer fra land til land. I Norge blir julen feiret med julemat, levende lys og musikk; man gir hverandre gaver, de fleste pynter med juletre, og det er vanlig å holde julebord i forkant av julekvelden og juletrefest i romjulen. Kristne tradisjoner som kirkegang og lesning av juleevangeliet på julaften skjer mange steder i Norge, tidvis også av de som ellers ikke praktiserer den kristne tro.
Juletre og julenisse er relativt nye skikker som spredte seg i Norge på slutten av 1800-tallet.
Tidlig kristen tid i Norge og Nord-Europa