Ribbungene var et opprørsparti i Norge i borgerkrigstiden, stiftet i 1219 av Gudolf av Blakstad på restene av baglerpartiet. Ribbungene ble mobilisert etter forliket mellom birkebeinere og baglere, og hadde sitt hovedområde på Østlandet, og antakelig også i store deler av Telemark, og kanskje også i Agder.Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 335-336. De tok Erling Steinveggs sønn Sigurd Ribbung til konge og vant en viss innflytelse på Østlandet fra 1221. Partiet ble nedkjempet av kong Håkon Håkonsson og birkebeinerne i 1227.
Ledere og kongsemner Gudolf av Blakstad var ribbungenes fremste leder. Gudolf var tidligere bagler, men overgav seg til kong Håkon og birkebeinerne etter at baglerpartiet ble lagt ned i 1218.Håkon Håkonssons saga, kap. 48 Imidlertid fikk ikke Gudolf den posisjonen han ønsket seg hos birkebeinerne, og året etter sendte han menn til Danmark for å lete etter en gutt som skulle være sønn av den tidligere baglerkongen Erling Steinvegg. Denne gutten var Sigurd Ribbung, som da skal ha vært 17 år gammel. Gudolf ble Sigurds hovedrådgiver, og flokken hans tiltrakk seg flere menn.Håkon Håkonssons saga, kap. 57
Sigurd var ribbungenes konge til han døde i 1226.Håkon Håkonssons saga, kap. 145 Etter hans død ble Knut Håkonsson, sønn av birkebeinerhøvdingen Håkon Galen, tatt til konge.Håkon Håkonssons saga, kap. 146 Da birkebeinerne til slutt nedkjempet ribbungene, ble Knut en av kong Håkons menn.Håkon Håkonssons saga, kap. 156
Ribbungenes slag og kamper Overfallet på Hovedøya Overfallet på Hovedøya utenfor Oslo vinteren 1219 til 1220 er beskrevet i Håkon Håkonsons saga. Overfallet ble ledet av Gudolf, og markerte starten på ribbungopprøret mot birkebeinerne. Ifølge sagaen hadde Ivar Utvik, som styrte den vestre delen av Oslosyssel, overvintret på Hovedøya utenfor Oslo med sitt skip. Han ble helt overraskende overfalt av ribbungene og jaget på flukt med en robåt. Under kampene på Hovedøya tok Gudolf Ivars skip og drepte mange birkebeinere, deretter plyndret han øya for våpen og mye annet forråd. De overlevende birkebeinerne flyktet inn til byen der de søkte tilflukt i kirkene, mens Ivar Utvik rodde vekk på Oslofjorden.Håkon Håkonssons saga, kap. 58
Våren 1220 økte oppslutningen om ribbungenes opprør så mye at birkebeinernes lendmenn i Viken så seg nødt til å be Kong Håkon Håkonsson og hans hærfører Skule jarl om hjelp.
Trefningene på Agder og ved Jeløya Om våren 1221 ble kongen og Skule jarl enige om å angripe fra to retninger mot Oslo der de skulle samle sine styrker mot ribbungene. Kong Håkon stevnet ut med skipsflåten fra Bergen mens Skule jarl samlet en stor hær i Trøndelag og drog videre til Hamar. Der møtte han sysselmennene på Opplandene som forklarte at de hadde fått melding om at ribbungene hadde tatt østdelen av Viken og forberedte et angrep på Berget i Tønsberg. Arnbjørn Jonsson og de andre lendmennene på Viken hadde dratt dit og søkt tilflukt på festningen der. Skule jarl skyndte seg til Oslo og tok til seg tre storskip samt flere mindre fartøyer.Håkon Håkonssons saga, kap. 62
Den kongelige flåten seilte østover langs kysten av Agder hvor det kom til flere mindre trefninger mellom kongens menn og ribbunger som kom østfra.Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 334-336. Etter trefninger som antakelig fant sted både i Agder og ved Skiensfjorden, seilte Håkon Håkonssons skip inn Oslofjorden og la til i Vrengen mellom Nøtterøy og Tjøme. De tok kontakt med Arnbjørn Jonsson som hadde dratt sammen en hær i Tønsberg og kommet ut på sjøen på en flåte som bestod av mindre skuter. De to flåtestyrkene sluttet seg sammen ved Tønsberg. Om morgenen kom ei skute østfra til den kongelige flåten og fortalt at de hadde støtte på ribbungene på flere skip.Håkon Håkonssons saga, kap. 63
Det ble anslått at det var tilsammen om lag femti ribbungskip lengre opp i Oslofjorden, på vei for å angripe Arnbjørn Jonsson. Kongen og birkebeinene bestemte seg for å vente og sendte ut sveithøvdingen Lodin Gunnesson på speiding med 3 skuter neste natte. Den neste dagen vendte Lodin tilbake med en ribbungskute han hadde tatt om natten med melding om at Skule jarl hadde kommet til Oslo. Ribbungene hadde seilt nedover til Moss og Onsøy i Østfold der de samlet skipene sine.Håkon Håkonssons saga, kap. 64
Fra øyene sør for Tønsberg fortsatte den kongelige flåten ut fjorden. Først gikk de mindre skutene for å forlede ribbungene til å tro disse var byrdinger eller lasteskuter, mens langskipene lå bakover med årene ut på sjøen og mastene stående oppe for å gi inntrykk av sivile lasteskip fremfor krigsskip. Denne krigslisten ble ikke avslørt før i siste øyeblikk av ribbungene, som rodde rett mot de mange skipene på fjorden. De oppdaget de gyldne værfløyene på stavnhodene eller festet i mastene på storskipene, og innså at dette var store krigsskip på vei mot dem. De la om kursen og ville dreie inn i fjorden.
På ferden innover fjorden oppdaget birkebeinene at langskipene i åretak var raskere enn skutene som bare hadde en mann for hver åre mens det var to om hver åre på de større krigsskipene. Storskipene var kommet for nær ribbungene, som fikk tid nok for å avbryte angrepet, men birkebeinene reagert raskt og fossrodde med sine storskip og sperret vegen for ribbungene. Disse dreide igjen om og satte kursen mot Jeløya ved Moss. Der gikk de i land, men birkebeinene fulgte etter og tok alle skipene. De innhentet ribbungene på øya, men lyktes ikke å tvinge disse til slag etter at de nådde ei bru over til fastlandet. Mesteparten av ribbungene reddet seg ved ødelegge brua.
Skule jarl dro ut fjorden fra Oslo og rodde til Jeløya der de tok kontakt med en bonde som hadde sett trefningene utenfor Jeløya lenge sørover og mente ribbungene hadde flere skip enn de kongelige. De to flåtestyrkene møttes under Stallsberget på Jeløya i det de siste kampene tok slutt og det siste ribbungskipet var erobret.Håkon Håkonssons saga, kap. 66
Et slag ved Oslo Etter trefningen ved Jeløya fortsatte kong Håkon Håkonsson og Skule jarl med den kongelige hæren til Hovedøya. Men mesteparten av hæren ble holdt tilbake på storskipene mens noen av skipene, anført av fire sveithøvdinger og nesten alle sysselmennene fra Opplandene seilte til byen, der de søkte husly i god tro om at ribbungene var fremdeles i Marker på Østfold.
Sigurd Ribbung hadde imidlertid rykket inn til Oslo, noe kong Håkon og Skule fikk nyss om. Ved daggry stormet ribbungene inn i byen, men kongen og jarlen, som lå under Hovedøya, gikk til motangrep med de mindre skipene som var raskest ut med å gjøre seg klar for strid. Ribbungene, som hadde drept fire birkebeinere og kastet noen menn på sjøen, oppdaget den store hæren på fjorden, og flyktet vestover fra byen opp i skogene. Kong Håkon ønsket å snu styrkene om fra bryggene over i Pipervika for å avskjære retrettveien vestover ved bruen over Frysja (Akerselva). Men hans sveithøvdinger var ikke enig i dette, så alle småskipene la til ved bryggene.
Tre sveiter med ribbunger kom inn i byen der de overrasket birkebeinerne på nytt, men ble slått tilbake. og 86 ribbunger skal ha falt. Birkebeinerne fulgte etter på vegen vestover over bruen fram til elven Fod (Lysakerelven) der de innhentet ribbungene. Men ribbungene verget seg godt og tok seg over elven til sikkerheten, og birkebeinerne dro tilbake til Oslo.Håkon Håkonssons saga, kap. 68-69
Overfallet på Apalsäter Samme år overfalt og utslettet Skule jarl en hæravdeling av ribbungene i Ranrike som oppholdt seg på en gård som het Apalsäter.
Kong Håkon Håkonsson og Skule jarl hadde ledet et hærtog til Oslo der de påførte ribbungene nederlag under kampene om herredømmet over Viken, og drog til Bergen senere om sommeren. Men det varte ikke lenge før nye meldinger fra lendmennene i Viken, deriblant Arnbjørn Jonsson, kom til Bergen med rapporter om at ribbungene hadde vokst seg sterkere i Viken.
Kong Håkon og Skule jarl forberedte et nytt sjøtokt og tok flere storskip med seg langs kysten og østover til Agder. Der fikk de rede på at noen sveiter med ribbungene var kommet østfra og gått på land. Den mye større hæren drev ribbungene på flukt og tok en byrding, et mindre lastefartøy. Men idet byrdingen satte ut på sjøen med buskapen om bord gikk den ned med de fleste menn om bord. Flåtestyrken fortsatte over Langesundsfjorden tross hardt vær og motvind fram til Tønsberg. Der fikk de vite at ribbungene skulle ha en stor hær på Romerike og flere sveiter sør i Viken. Kongen ble igjen i Tønsberg, mens Skule jarl dro østover med styrkene.
Skule jarl lette etter sveitene på østdelen av Viken, der han fikk meldinger om at den tidlige baglerhøvdingen Gunnar Åsesson hadde sluttet seg til ribbungene. Gunnar var i Vette herred nord i Båhuslen med sin egne sveiter som gikk videre til Tanum herred der de møtte to andre sveiter.
Jarlen fant ut hvor Gunnar oppholdt seg, og midt om natten kringsatte han og birkebeinene garden og husene på Apalsäter. Birkebeinene overfalt garden og drepte 90 ribbunger, blant dem Gunnar Åsesson. De gjenværende ribbungene flyktet ut på bygda.Håkon Håkonssons saga, kap. 74
Etter dette vendte jarlen igjen til Tønsberg. Der ble det bestemt at Skule jarl skulle bli i Viken mens kong Håkon for vestover til Bergen for å overvintre der til det neste året. Jarlen gikk hardt inn for å få bukt med ribbungene og sørget først og fremst for å renske ut Viken for ribbungene som ble slått lengre opp på landet fra kysten.Håkon Håkonssons saga, kap. 75
Overfallet på Foss Vinteren 1221-22 overvintret Skule jarl med styrkene sine i Viken. Jarlen seilte til Hovedøya med skutene, der ble han underrettet av munkene på øya om at ribbungene hadde gått til deres gård på Foss der de oppholdt seg for natten nord for byen. Gården lå ved Nedre Foss på Akerselva ikke langt fra bruen mot vest. Birkebeinene rykket opp til gården og omringet den. Gudolf av Blakstad kom seg unna, men 70 ribbunger ble drept.
Slaget ved Leinestrand Sigurd Ribbung dro fra Drammensfjorden og opp i Tyrifjorden med en flåte av mindre skip senere samme vinter. Birkebeinenes sysselmenn ble underrettet om dette, og disse med deres følge samt hadelendingene drog ned på Ringerike der de møtte ribbungene ved Leinestranda i Hole.
Ribbungene led nederlag, og 200 ribbunger ble drept. Sigurd Ribbung flyktet, og birkebeinerne tok alle skipene deres.
Overfallet på Løren Sigurd Ribbung forlot Nidaros sommeren 1224 og dro til Värmland der han kalte til seg ribbungene hvorav tolv sveithøvdingene med deres menn samt fire stormenn med deres følge. Deretter la de i vei inn i Norge og videre til Romerike. Olav Mok («den søvnige»), kongens utsending i landsdelen, holdt bryllup på gården Løren i bygden Sørum på Romerike da han helt uventet ble overrasket av hærmenn.
Ribbungene omringet gårdsbygningene og holdt sysselmannen innestengt sammen med hans følge, en stor sveit med kongens hirdmenn og gjester samt flere gode menn. Ribbungene ønsket først ikke å gi grid til kongens hirdmenn og gjestene, men Olav Mok nektet å ta imot grid uten kongens menn. Ribbungene gikk med på å gi grid til kongens menn mot Olav Mok skulle gå ut først. Men så snart Olav Mok gikk ut, ble han ført vekk mens ribbungene drepte 60 mann, tjue av dem hirdmenn.
Olav Mok måtte sverge ed på å ikke ta opp våpen mot ribbungene, men så snart han hadde blitt løslatt dro han vekk og samlet menn rundt seg. Olav Mok gikk til motangrep og drepte noen av ribbungene, men ribbungene hadde mye støtte på Romerrike, og fant fort ut hvor han og mennene hans var. Med en stor styrke kom de over Olav Mok og utslettet nesten alle mennene som hadde sluttet seg til sysselmannen som også ble drept.Håkon Håkonssons saga, kap. 104
Slaget på Stange