Sveberne var et germansk folkeslag. Svebere ble først nevnt av Julius Cæsar i forbindelse med Ariovistus' hærtokt, ca. 58 f.Kr.Menzel, Wolfgang; Mrs. George Horrocks (Oversetter); Edgar Saltus (Tilleggskapittel) (MDCCCXCIX). Germany from the Earliest Period: Volume I. New York: Peter Fenelon Collier, side 89 Som svebere nevnes flere folkestammer i Nordvesttyskland, som markomannere, kvadere (latin: quadi),«Quadi», Oxford Reference]</ref> langobarder m.fl., som kort tid før år 0 sluttet seg sammen i et forbund under dette fellesnavnet, vandret sørøstover og bosatte seg langs Romerrikets grense mot Donau.Mogens Rud (red.): «Sveberknude», Arkæologisk ABC (s. 306), Politikens forlag, København 1972
Noen svebere forble en periodevis trussel mot romerne langs elven Rhinen. En annen germansk folkegruppe, alamannerne, gikk sammen med svebere om å overfalle og ødelegge romerske festningsverk. De okkuperte Alsace (i dagens Frankrike mot den tyske grensen), og fortsatte derfra mot Bayern og Sveits. Omkring 150 e.Kr. forsvant navnet fra kildene, men dukket så opp igjen i folkevandringstiden da sveberne krysset Rhinen i år 406 sammen med alanerne og vandalene. Med unntak av en lomme i Schwaben, som de har gitt navn til, invaderte de Gallia og fortsatte til Spania hvor de grunnla et kongerike i Galicia. Dette riket ble til slutt knust av vestgoterne i 585. Navnet forsvant da folket gikk opp i den øvrige stedfaste befolkningen der. thumb|Romersk bronsefigur av sveber i bønn. Han har hårknuten kjent som sveberknuten. thumb|Kraniet av Østerbymannen på Gottorp slott. Hårknuten kjent som «sveberknuten» er godt synlig. Etymologi Betegnelsen sveber (suebi eller suevi) kommer fra urgermansk *swēbaz, basert på en urgermansk rot *swē- i betydningen «sin egen» i form av folk, slekt,Peterson, Lena. Swābaharjaz (pdf) Lexikon över urnordiska personnamn, side 16. Institutet för språk och folkminnen, Sverige. For en alternativ betydning som «fri, uavhengig», se Room, Adrian (2006), «Swabia, Sweden», Placenames of the World: Origins and Meanings of the Names for 6,600 Countries, Cities, Territories, Natural Features and Historic Sites: Second Edition, Jefferson, North Carolina, and London: McFarland & Company, Inc., Publishers, sidene 363, 364, ISBN 0-7864-2248-3; sammenlign med suionere/sveaere/Svitjod. fra en indoeuropeisk rot *swe-,Pokorny, Julius. Root/Lemma se- (html). Indogermanisches Etymologisches Wörterbuch, side 882-884. Indo-European Etymological Dictionary (IEED), Department of Comparative Indo-European Linguistics, Leiden University. Lokaliseres ved å søke på sidenummer. Tyskspråklig tekst. Köbler, Gerhard (2000). *se- (pdf). Indogermanisches Wörterbuch: 3. Auflage s. 188. Tyskspråklig tekst. De som ønsker å se etymologien på engelsk kan referere til Watkins, Calvert (2000). s(w)e- (html). Appendix I: Indo-European Roots. The American Heritage® Dictionary of the English Language: Fourth Edition. tredje person refleksivt pronomen.De etymologiske kildene lister disse etniske navnene ved å være fra samme rot: suiones, semnoner, samnitter, sabelli, sabinere, noe som kan indikere muligheten av et tidligere indoeuropeisk etnisk navn, «vårt eget folk/familie».
thumb|Runesteinen fra Röd i Tanum. I norrøn mytologi Svebernes navn opptrer i norrøn mytologi og de tidligste norrøne kildene. Det tidligste vitnesbyrd er det urnordiske navnet Swabaharjaz («svebersk kriger») på runesteinen «Bo KJ73 U» fra Röd på Otterön i Båhuslen, og i stedsnavnet Svogerslev på Sjælland.Peterson, Lena: Swābaharjaz. Lexikon över urnordiska personnamn, se note 1. Innskriften på runesteinen:ek hra(z)az/hra(þ)az satido -tain ¶ ana----(r) ¶ swabaharjaz ¶ s-irawidaz ¶ ... stainawarijaz fahido.Prosjektet Samnordisk Runtextdatabas svensk - Rundata om «Bo KJ73 U»Oversettelse:Jeg, Hrazaz/Hraþaz, reiste steinen...svebisk kriger med store sår...Stainawarijaz risset/skar.
Sváfa, hvis navn betyr «svebisk»,Peterson, Lena (2002): Nordiskt runnamnslexikon , hos Institutet för språk och folkminnen, Sverige. var en valkyrie som nevnes i Edda-diktet Kvadet om Helge Hjorvardsson (Helgakviða Hjörvarðssonar). Kongedømmet «Sváfaland» nevnes i dette kvadet og i Tidreks saga (Þiðrekssaga).
Tidlig historie Klassifisering i de klassiske kilder «Svebere» blir i de klassiske kildene brukt med to forskjellige betydninger: en navngitt stamme i Julius Cæsars hærtokt, «oppholder seg ved (elva) Main», og «hovedsakelig dekker et stort antall stammer i det sentrale Germania».Chambers, R.W. (1912): Widseth: a Study in Old English Heroic Legend. Cambridge: University Press, side 194, merk linje 22 av Widsith. Gjenutgitt i 2006 av Kissinger Publishing as ISBN 1-4254-9551-6. Dette synet er uttrykt i verket Germania av den romerske historikeren Tacitus som slår fast at: «Vi skal nå fortelle om sveberne, som i motsetningen til chatti eller tencteri ikke utgjør en enkeltstående nasjon. Faktisk okkuperer de mer enn halvparten av Germania, og de er delt i en rekke atskilte stammer under ulike navn, skjønt alle blir vanligvis kalt for svebere.»Seksjon 8
Sveberne besto av semnonerne, som er «de eldste og edleste av sveberne»,Seksjon 39, langobarder,Seksjon 41 de syv stammene i Jylland og Holsten: reudigni, avionerne, anglii (anglerne), varini, eudosere (judere), suarini, nuitonere;Seksjon 42 hermunduri ved Elben;Seksjon 41. tre langs Donau: naristi (variskere), marcomanni (markomannere), quadi (kvadere);Seksjon 42. marsigni og buri.Seksjon 43. Deretter er det en fjellkjede og bortenfor denne ved Wisłas munning fem stammer, fra lugii inkludert harii, helveconere (hillevionene?), manimi, helsii og naharvali; gotere, rugii (rugere), lemovii langs den baltiske sjøen (Østersjøen);Seksjon 43. alle stammene av svebere, lokalisert på halvøya Skandinavia;Seksjon 44. og til slutt også de ikke-germanske aestii,Seksjon 45. og sitonerne bortenfor aestii langs Baltikum. Deretter sier Tacitus: «Her slutter Svebia».Seksjon 46.
Sveberne kunne gjenkjennes på sin hårknute som de laget ved «å stryke håret tilbake eller til siden, og binde det opp i en knute. Dermed skiller de seg fra andre germanere, og skiller seg imellom fribårne menn fra treller.»Mogens Rud (red.): «Sveberknude», Arkæologisk ABC (s. 306), Politikens forlag, København 1972 Sveberknuten ses på myrliket kjent som Østerbymannen. Det samme avsnittet slår fast at høvdingene «brukte en mer utsøkt stil».
Et annet kriterium for å være en sveber var å bo i området «Svebia», men «det er klart at det er ingen enhetlig svebisk gruppe, men en rekke stammer som kan dele noen vaner (som krigergraver), men de kan også være svært ulike.»Pomeroy, Arthur J. (1994). «Tacitus' Germania». The Classical Review: New Series 44 (1): pages 58-59. A review in English of Neumann, Gunter; Henning Seemann. Beitrage zum Verstandnis der Germania des Tacitus, Teil II: Bericht uber die Kolloquien der Kommission fur die Altertumskunde Nord- und Mitteleuropas im Jahre 1986 und 1987. Tacitus’ beskrivelse av Svebia består av området rundt Østersjøen, og sitonerne som må ha bodd i det nåværende Finland og snakket finsk-ugriske språk. I sørenden av Østersjøen bodde aestii i et baltisk-språklig område. Det er grunn til å tro at den opprinnelige germanskspråklige gruppen var de som ble kalt for svebere, og som for en tid ved erobring eller kolonisering dominerte de finsk-ugrisk-talende og balterne.
Maurers kulturkretser Friedrich MaurerMaurer, Friedrich ( 1952): Nordgermanen und Alemannen: Studien zur germanischen und frühdeutschen Sprachgeschichte, Stammes – und Volkskunde. Bern, München: A. Franke Verlag, Leo Lehnen Verlag. baserte arkeologiske og litterære analyser av germanske stammer på forskning som tidligere var blitt gjort av Gustaf KossinnaKossinna, Gustaf (1911). Die Herkunft der Germanen. Leipzig: Kabitsch. og sitt eget lingvistiske arbeid med isogloss. Han delte germanerne fra første århundre f.Kr. til fjerde århundret e.Kr. i fem kulturkretser eller kulturgrupper: de nordlige, Oder-Vistula, Elben, Weser-Rhinen og Nordsjø-germanerne.De tyskspråklige bøkene nevnes av referansehensyn, men engelskspråklige kan finne det samme konseptet i Nielsen, Hans-Frede (2003): «Friedrich Maurer and the Dialectical Links of Upper German to Nordic» i: Naumann, Hans-Peter, Alemannien und der Norden, Berlin, New York: Walter de Gruyter, ISBN 3-11-017891-5 Herminonerne besto av svebere (i snever forstand), hermunduri og andre var gruppen rundt Elben. De var ble stamfedre til dagens moderne høytysk. Disse fem gruppene dannet seg i den romerske jernalderen en gang etter 800 f.Kr.
Maurer tidfester urgermansk til nordisk bronsealder som han daterer til 1200-800 f.Kr., ut fra den informasjon som var kjent for ham. Pre-romersk jernalder regnes senere som mer sannsynlig for utviklingen av et urspråk som strakte seg over det sørlige Skandinavia og Rhinens og Wisłas munninger. Østersjøen var kjent for romerne som Mare Suebicum<ref>[http://vilnews.com/2011-07-mare-suebicum Mare Suebicum («Sveberhavet»). Sveberne trakk gradvis sør- og vestover der de ga navn til området Schwaben («Svabia») i Tyskland. Sveberne under Ariovistus ble invitert til Gallia av sequani, men kom snart til å dominere disse og ble til slutt beseiret av Julius Cæsar i år 58 f.Kr.
Julius Cæsars svebere De svebere som nevnes i Julius Cæsars Commentarii de Bello Gallico («Kommentarer til gallerkrigen» eller bare «Gallerkrigen»), levde i 100 distrikter med dyrket mark, hvor hvert område var selvstendig, med gårder utstykket for leie i opp til ett år. Folk gikk kledd i dyreskinn, badet i elver og drakk ikke vin. De tillot bare handel for å bli kvitt krigsbytte og hadde ellers ingenting å handle med. De sto til militær disposisjon, innkalte årlig tusen mann fra hvert distrikt for ett års militærtjeneste. Med disse troppene herjet de ofte i Gallia på den andre siden av Rhinen. Gallias erobrer Julius Cæsar involverte seg i dette. Uten en sentralregjering eller respekt for autoriteter støttet sveberne seg på krigshøvdinger som i folkevandringstiden ble svebernes konger.
De var cheruskernes naboer, bosatt langs Rhinen og midten av Elben. Deres sentrale tilfluktssted var Silva Bacenis («Bøkeskogen») som flere forfattere antar må være Thüringer Wald, fjellområdet Harz og Schwarzwald, eller en kombinasjon av disse. Den gang var Tyskland dekket av tette skoger, og disse tre skogsområdene var bortimot sammenhengende, urskogen Herkynischer Wald, noenlunde tilsvarende dagens MittelgebirgeMæhlum, Lars: «Mittelgebirge» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. desember 2023 fra («Mellomhøye fjell», 300-1 500 meter høye).
Dio Cassius’ svebere Dio Cassius, som skrev på klassisk gresk selv om han var en romer, begynte sin beretning om sveberne med Julius Cæsars korte opphold på andre siden av Rhinen i år 55 f.Kr.Dio, Lucius Claudius Cassius; Earnest Cary (oversetter). Roman History (html). Lacus Curtius Book 39 section 48. Bill Thayer. Hos Dio Cassius er det sugambriene som trekker seg tilbake til sine befestingssteder, men Cæsar hører at sveberne samler hæren for å komme dem til hjelp, og han trekker seg tilbake.
En generasjon senere i eller lenge før 29 f.Kr. krysser sveberne Rhinen bare for å bli beseiret av Gaius Carrinas som sammen med den unge Augustus feiret en triumf i år 29 f.Kr.Dio, Lucius Claudius Cassius; Herbert Baldwin Foster (oversetter). Dio's Rome (ascii text). Project Gutenberg Bok 51 seksjonene 21, 22. Kort tid etter dukket de opp og sloss som gladiatorer mot en gruppe fra Dakia under en romersk religiøs høytid. Dio Cassius skriver at de «oppholdt seg ovenfor Rhinen (skjønt mange byer andre steder gjør hevd på deres navn)» og at de ble kalt for keltere. Tidligere hadde han forklartBok 39 seksjon 49. Mange oversettere unngår denne spissfindighet ved å oversette «keltere» som «germanere». at «...begge folk var svært gamle og oppholdt seg på begge sider og ble kalt for keltere».