Jonia (gresk: Ιωνία, Ionia) var en gammel region i det sørvestlige kystområdet til Anatolia i dagens Tyrkia, regionen nærmest Izmir, ved Egeerhavet. Den besto av en trang kyststripe fra Fokaia i nord nær munningen av elven Hermos (nå Gediz) til Miletos i sør nær munningen til elven Meander og omfattet øyene Kios og Samos. Den var avgrenset av Aiolia i nord, Lydia i øst og Karia i sør. Den har navn etter de joniske-grekere som innvandret til regionen i arkaisk tid fra rundt 1150 f.Kr. Landet var lokaliseringen for det joniske opprøret som førte til den persiske invasjonen av Hellas i 490 og 480 f.Kr. Byene i regionen spilte betydelig inn i striden mellom det persiske riket og grekerne.Mark, Joshua J. (28. juni 2023): «Ionia», World History Encyclopedia
Jonia er kjent som fødestedet til gresk filosofi ved den joniske filosofiskolen, sentrert på 600-tallet f.Kr. Miletos. Den var preget av et fokus på ikke-overnaturlige forklaringer på naturfenomener og en søken etter rasjonelle forklaringer på universet, og la dermed grunnlaget for vitenskapelig undersøkelse og rasjonell tankegang i vestlig filosofi.Laks, André (2018): «The Concept of Presocratic Philosophy: Its Origin, Development, and Significance», Notre Dame Philosophical Reviews. Daniel W. Graham.
Geografi thumb|Lokaliseringen av Jonia, markert i gult, på vestkysten av Anatolia.
Jonia var av liten utstrekning, ikke over 150 kilometer i lengde fra nord til sør, med byene lokalisert på et smalt belte mellom havet og fjellene, som varierer i bredde fra 60 til 90 kilometer. Så intrikat og jevn er kystlinjen at seilasen langs kysten ble anslått til nesten fire ganger den direkte avstanden. Plasseringen av den østlige grensen mot Lydia og Karia var vag i antikken.Hallmannsecker (2022), s. 20.
Regionen omfattet tre ekstremt fruktbare daler dannet av utløpet av tre elver, blant de mest betydelige i Anatolia: Hermos i nord, som renner ut i Smyrnabukta (nå kjent som İzmirbukta), men i en viss avstand fra byen med det navnet; Kaÿster, dagens Küçük Menderes («Vesle Meander»), som rant forbi Efesos; og Maíandros (Maeander, dagens Büyük Menderes), som i gammel tid tømte ut vannet i en dyp bukt mellom Priene og Miletos, men som nå gradvis er blitt fylt opp av avsetninger fra elven.
To fjellkjeder i øst-vest-retning deler regionen og strekker seg ut i Egeerhavet som halvøyer. Den første begynner som Sipylosfjellet mellom elvedalene Hermos og Kaÿster og fortsetter ut som İzmirhalvøya, som vender mot øya Khíos. Den andre er Messogis-området mellom Kaÿster- og Maeander-områdene, som blir til Mykalehalvøya, som strekker seg mot øya Samos. Ingen av disse fjellkjedene overstiger 1200 meter.
Jonia hadde omdømmet i antikken for å være den mest fruktbare regionen i Anatolia. Bunbury, Edward Herbert; Hogarth, David George (1911): Ionia, Chisholm, Hugh, red.: Encyclopædia Britannica. Bind 14 (11. utg.). Cambridge University Press; s. 727–728. Herodotos erklærte at «når det gjelder klima og vær, er det ingen mer rettferdig region i hele verden.» Herodotos, 1.142. Hallmannsecker 2022, s. 25.
Joniske byer ble identifisert av mytiske tradisjoner for stammeslektskap og ved deres bruk av den joniske dialekten, men det var en kjernegruppe på tolv joniske byer som dannet Den joniske forbund og hadde en delt helligdom og festival på Panionion, dedikert til Poseidon Helikonios og møtestedet til Den joniske forbund. Det var på halvøya Mykale, omtrent 100 kilometer sør for Smyrna.Herodotos, 1.148. Disse tolv byene var (fra sør til nord):
Miletos, Myous, Priene, Efesos, Kolofon, Lebedos, Teos, Erythrai, Klazomenai og Fokaia, sammen med øyene Samos og Chios.
Smyrna, opprinnelig en aeolisk koloni, ble etterpå bosatt av jonere fra Kolofon, og ble en jonisk by.Herodotos, 1.143, 1.149–150.
Etymologi right|thumb|Greske bosetninger i vestlige Anatolia, jonisk område i markert i grønt.
Etymologien til ordet Ἴωνες, Íōnes, eller Ἰᾱ́ϝoνες, Iā́wones, er usikker. Beekes, Robert S.P. (2009): Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 608 f. Ulike hypoteser har blitt foreslått for å forklare opprinnelsen. Det er mulig at den stammer fra et ukjent rotord, *Ia-, som vil bli uttalt som *ya-. Ikke desto mindre er det også flere alternative hypoteser: Ordet kan ha sin opprinnelse fra en urindoeuropeisk onomatopoeisk (lydmalende ord) rotord *wi- eller *woi-, som formidlet et rop fra enkeltpersoner som skyndte seg for å hjelpe andre. Et annet forslag, fremsatt av lingvisten Julius Pokorny, antyder at *Iāwones kan bety «tilhengere av Apollon», basert på ropet iḕ paiṓn ytret i hans tilbedelse; guden ble også kalt iḕios selv. Indo-European Etymological Dictionary, Leiden University, the IEEE Project. Arkivert fra originalen 27. september 2006. I Julius Pokornys Indogermanisches etymologisches Wörterbuch (1959), s. 1176. Ordet kan ha avledet fra et tidlig navn assosiert med en ukjent folk som bodde på en østlig middelhavsøy. Denne befolkningen ble referert til som ḥꜣw-nbwt på gammel egyptisk,ḥꜣw-nbwt, Wiktionary noe som indikerer menneskene som bodde i den regionen. Imidlertid er den nøyaktige naturen til dette eldre navnet og dets forbindelse til begrepet Ἴωνες fortsatt usikker. Partridge, Eric (1983): Origins: A Short Etymological Dictionary of Modern English: Ionian. New York: Greenwich House. ISBN 0-517-41425-2. Det kan ha kommet fra en urindoeuropeisk rot *uiH-, som betyr «makt».Nikolaev, Alexander S. (2006): Ἰάoνες, Acta Linguistica Petropolitana, 2(1), s. 100–115. Arkivert fra originalen 4. mars 2016.
Begrepet Ἰᾱ́ϝoνες (Iā́wones) ble på sin side kilden for ord for grekere på mange språk i det nære østen, sammenlign arameisk 𐡉𐡅𐡍𐡉𐡍 (*Yawnayīn), hebraisk יָוָן (yāwān),יוון, Wiktionary arabisk يُونَان (yūnān), demotisk-egyptisk Ἰ wynn (/wəjˈniːn/ )«wynn», Wiktionary og koptisk ⲟⲩⲁⲓⲛⲓⲛ (ouainin).ⲟⲩⲁⲓⲛⲓⲛ, Wiktionary
Historie Fra 1700-tallet f.Kr. var regionen en del av det hettittiske riket med det mulige navnet Arzawa, som ble ødelagt av inntrengere i tidsrommet 1700-1100 f.Kr. sammen med hettittrikets sammenbrudd. Jonia ble bosatt av mykenske grekerne sannsynligvis i løpet av 1000-tallet f.Kr. Den viktigste byen var Miletos (hittittenes Millawanda/Milawata). Miletos og noen andre bosetninger eksisterte tidligere av ikke-grekere som deretter fikk innflyttende befolkninger av mykenske grekere.
Innlandet var en del av hetittenes rike (1400-1200 f.Kr.) fram til bronsealderens sammenbrudd (ca. 1250 - ca. 1150 f.Kr.), selv om deres rekkevidde ikke strakte seg til kystområdet som skulle bli Jonia. Kongedømmet Frygia vokste fram seg i området etter hetittenes fall sammen med Karia, Lydia og Mysia, og disse tre sistnevnte kontrollerte området fra munningen av Hermoselven i nord til den store elven Maíandros i sør.
Bosetning right|thumb|En av de eldste myntene i elektrum som ble slått i Efesos, 620–600 f.Kr. Forside: Forpart av hjort. Motsatt: Firkantet stempel.
Den gresk bosettingen av Jonia ser ut til å ha akselerert etter bronsealderens sammenbrudd, men mangelen på samtidige kilder gjør hendelsesforløpet uklart.
Anikkens grekerne hadde en opphavsmyte hvor de trodde at jonerne var etterkommere av Ion (enten en sønn eller barnebarn av Héllēn, grekernes mytiske stamfar) og hadde migrert fra Hellas til Anatolia i mytiske tider.Pausanias, 7.1. Historien er attestert fra den klassiske perioden. Herodotos uttalte at i Asia beholdt jonerne inndelingen i tolv byer som hadde rådet i joniske land i nordlige Peloponnes, deres tidligere hjemland, som ble til Akhaia etter at de dro. Herodotos, 1.145. Den mytologiske opphavsfortellingen om migrasjonen er imidlertid mest fullstendig gjengitt av forfatterne Strabon og Pausanias fra romersk tid.Mac Sweeney (2013), s. 157–173. Hallmannsecker (2022), s. 3, 12. De fortalte at jonerne ble utvist fra Peloponnes av akhaiere, og ble gitt tilflukt i Athen av kong Melanthos. Senere, da Medon ble valgt til konge av Athen, ledet brødrene hans, «sønnene til Kodros», en gruppe jonere og andre til kysten av Anatolia. Samtidig bosatte aeolerne seg i kysten ved Boiotia nord for jonerne og dorerne slo seg ned på Kreta, øygruppen Dodekanesene og i Karia.
Det joniske fellesskap
I den arkaiske perioden var «de joniske poleis blant de kulturelle, intellektuelle og politiske lederne i den greske verden». Hallmannsecker (2022), s. 17. Regionen hadde framgang økonomisk på grunn av bidragene fra innvandrere, handelsmenn og andre sosiale klasser fra minst 750 f.Kr. til godt etter 510 f.Kr. Weisstein, Eric W. (2007): «Pre-Classical (Archaic) Greece (ca. 750-ca. 490 BC)», ScienceWorld. Eric Weisstein's World of Scientific Biography. Wolfram Research.
Regionens befolkning var mangfoldig med aeoliske grekere i nord, doriske grekere i sør, og folket i kongedømmene Mysia, Lydia og Karia, som alle samhandlet gjennom handel og giftet seg med jonerne. Havner som allerde var blitt etablert av mykenerne, tiltrakk seg handel fra kjøpmenn i Fønikia og det greske fastlandet. Det bidro til den etniske og språklige blandingen og, antas det, å gi den fruktbare intellektuelle atmosfæren som ga opphav til den første vitenskapelige revolusjonen som startet med Tales fra Miletos (ca. 585 f.Kr.) og sørget for utviklingen som ga de førsokratiske filosofene.«Presocratic Philosophy», Stanford Encyclopedia of Philosophy
Den joniske forbund thumb|350px|Det joniske forbund og markering av byene tilsluttet. De 12 joniske byene dannet Den joniske forbund, religiøs-politisk pakt (i motsetning til en politisk eller militær), på 700-tallet f.Kr. og deretter sluttet seg til Smyrna. Et særtrekk var deltakelse i den pan-joniske festivalen. Denne festivalen fant sted på nordskråningen av halvøya Mykale i en helligdom kalt Panionium. Grunnleggelsen fant sted sent i den arkaiske perioden, men den nøyaktige datoen er uklar. Det er også da historiene om den joniske migrasjonen først attesteres. Alle disse initiativene var sannsynligvis rettet mot å framheve jonisk særpreg fra andre grekere i Anatolia. Hallmannsecker (2022), s. 18.
Men Den joniske forbund var først og fremst en religiøs organisasjon snarere enn en politisk. Selv om de noen ganger handlet sammen, synes det som at borgerlige interesser og prioriteringer alltid trumfet bredere joniske. De dannet aldri et ekte konføderasjon. Rådet fra Tales av Miletos om å slå seg sammen i en politisk union ble avvist. I inskripsjoner og litterære kilder fra denne perioden identifiserer jonerne seg vanligvis etter sin opprinnelsesby, ikke som «jonere».
Byene ble velstående. Særskilt Miletos var i en tidlig periode en av de viktigste handelsbyene i antikkens Hellas, og ble på sin side opphav og moderby til en rekke andre kolonier, som strakte seg rundt hele bredden av Svartehavet og Marmarahavet fra Abydos og Kyzikos til Trabzon og Pantikapaion på Krim. Fokaia var en av de første greske byene hvis sjøfolk utforsket kysten av det vestlige Middelhavet. Fra en tidlig periode ble Efesos, selv om den ikke sendte ut noen viktige kolonier, en blomstrende by.
På 700-tallet f.Kr. var joniske grekere registrert i kilder fra det nære østen som pirater langs kysten: en inskripsjon av Sargon II av Assyria (ca 709–707 f.Kr., som registrerte en flåte) skrøt av at «midt i havet» han hadde «fanget jonerne» som fisk og brakte fred til landet Kilikia og byen Tyr». Sargons inskripsjon i Fuchs, A. (1994): Die Inschriften Sargons II aus Khorsabad, s. 40. Sitert i Fox, Robin Lane (2008): Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 29f. En generasjon tidligere hadde assyriske inskripsjoner registrert problemer med jonerne, som rømte med skipene sine.
Lydiansk styre