Helena (gresk: Ἑλένη, Helénē), også kalt for «den skjønne Helena», var i gresk mytologi en datter av guden Zevs og Leda. I greske myter kalles hun den vakreste kvinnen i verden. Gjennom sitt ekteskap ved kong Menelaos ble hun dronning av Lakonia, en provins i Homers Hellas. Da hun ble røvet av Paris, prins av Troja, forårsaket dette kvinnerovet i den trojanske krig.
Som alle sagnskikkelser ble Helena tilskrevet guddommelig opphav. I gresk mytologi lurte Zevs seg innpå hennes mor Leda i skikkelse av en svane, og gjorde henne gravid. Leda fikk fire barn, klekket ut av to egg: Kastor og Klytaimnestra i det ene egget, og Polydevkes og Helena i det andre. Således hadde Kastor og Klytaimnestra Tyndareos som far, mens Helena og Polydevkes hadde Zevs som far.<ref>«Tyndareus», Greek Myth Index]</ref>
I Odysseen kalles Helena Dios thugatēr («guds datter», dvs. «datter av Zevs»). I Iliaden og Odysseen kalles hun også Dios ekgegauia med samme betydning. Dios thugatēr brukes ellers bare om gudinner som Afrodite, Artemis, Athene, Persefone og de ni muser. Selv om Iliaden skildrer Helena som et menneske og ingen gudinne, var hun like fullt oppfattet som gudinne. Gregory Nagy: Helen of Sparta]</ref> thumb|left|upright|Statue av Helena, av Antoine Étex, 1859, Louvre. Sammendrag av sagnene Da hun var gifteferdig, var hun svært ung og ettertraktet, med mange friere før hun valgte Menelaos. Sagnene er uklare om hennes påfølgende forhold med Paris var et kvinnerov eller forførelse. Populære myter ble utbrodert med stadig flere og ofte gjentakende detaljer, som at hun allerede var bortført av helten Thesevs og hadde født ham et barn;Skolia på Iliaden, iii.144 og fragment 227 hos Pindaros, sitert etter Kerenyi, Karl (1951): The Mythology of the Greeks, s. 237, note 588. og at da Menelaos vant henne, avla de øvrige frierne en hellig ed, kjent som «Tyndareos' ed». Så da Paris bortførte Helena, minnet Menelaos om eden og krevde militær støtte for å få sin kone tilbake; dette skulle ha resultert i Trojakrigen. thumb|right|upright|Helena av Troja, maleri av Evelyn de Morgan, prerafaelittisk maler, 1898 Homer skildrer henne i Iliaden som en tenksom og sorgfull skikkelse som i Troja angret at hun hadde rømt med prins Paris, og ønsket å gjenforenes med Menelaos. Helena beskrives som ensom og hjelpeløs, på leting etter trygghet mens Troja står i brann. I kontrast beskriver andre versjoner en svikefull kvinne som praktiserer dionysiske ritualer og fryder seg over krigens blodbad. Til sist avgjør skjebnen, for prins Paris faller i kamp, og i Homers epos gjenforenes hun med Menelaos, mens senere sagn lar henne stige opp til gudene på Olympen.
En kult tilknyttet Helena utviklet seg Lakonia, både ved Sparta og andre steder. I Therapnes delte hun en helligdom med Menelaos. Hun ble også dyrket i Attika og på Rhodos. Både Helena som Menelaos ble enten dyrket som guder, eller som guddommeliggjorte helter.Blondell, Ruby (2013): Helen of Troy: Beauty, Myth, Devastation, Oxford University Press, s. 43. Sitat: «Despite this lack of a defining death story, however, Helen does pass from human life, reappearing as an immortal recipient of hero cult. Cult heros and heroines were, typically significant mortals who exercised supernatural powers from beyond the grave. As such they were a species of divinity, albeit with less power and status than the gods proper.»
Om hennes skjønnhet skrev den engelske dramatikeren Christopher Marlowe i 1592 i dramaet Doktor Faustus de udødelige linjer i britisk litteratur:Was this the face that launch'd a thousand shipsAnd burnt the topless towers of Ilium ... ?Ilium er det navn som Troja var vanligvis kjent som på 1500-tallet.
Inspirert av legenden om hennes skjønnhet, som «kunne sjøsette tusen skip», inneholder billedkunsten i klassisk tid, middelalderen, renessansen og moderne tid svært mange representasjoner av Helena, og de avbilder personifiseringen av en idealskjønnhet, typisk for hver epoke. Hun ble først avbildet på stein, leire og bronse fra 600-tallet f.Kr. I antikkens Hellas var hennes bortføring av Paris et populært motiv. I middelalderens illustrasjoner var denne hendelsen jevnlig framstilt som en forførelse, mens renessansens maleri fremstiller det som et kvinnerov. Et populært tema på slutten av 1800-tallet var Helena på Trojas festningsvoll.
Noen versjoner av sagnet benekter at Helena noen gang dro til Troja, og flere greske dramaer lar henne oppholde seg i Egypt under Trojakrigen, mens trojanerne forklarte grekerne at hun ikke var i byen, noe grekerne ikke festet lit til. De fremste litterære kildene for sagn rundt Trojakrigen og Helena er først og fremst eposene som begge tilskrives Homer, Iliaden og Odysseen, men også Aristofanes, Evripides og Cicero har skrevet om henne. thumb|Helenas tårer, maleri av Edward Burne-Jones, 1882-98. Forhistorisk og mytologisk kontekst Opprinnelsen til myten om Helena går tilbake til mykensk tid.Nilsson, Martin Persson (1932): The Mycenaean Origin, s. 41 De første nedtegnelser av hennes navn som er bevart, opptrer i diktene til Homer, men forskere forutsetter at slike myter ble funnet på og innlemmet av mykenske grekere før de fikk sin form hos Homer. Hennes mytologiske fødested var i Sparta i heroisk tid. I senere minne i antikkens Hellas ble den mykenske bronsealderen tidsalderen for greske helter, det vil si tiden rundt den trojanske krig, kanskje på 1200-tallet f.Kr. Konger, dronninger og helter i litteraturens trojanske syklus knyttes til den greske gudeverden, ettersom det ga folk status å innsette guddommelige forfedre i slektstavlen. Trojas fall og ødeleggelse representerte et fall fra en gullalder som ble minnet i århundrer etter i muntlig tradisjon, før den ble nedskrevet og fant sin endelige form en gang mellom 700- og 500-tallet f.Kr.Meagher, Robert E. (2002): The Meaning of Helen, s. 14–15; Thompson, Diane P. (2004): The Trojan War, s. 20
Nyere arkeologiske utgravninger i Hellas synes å antyde at dagens Lakonia var et særskilt område i den senere bronsealder, men mens poetene framstilte det som et rikt og blomstrende kongerike, har arkeologien ikke funnet noe mykensk palasskompleks i dagens Sparta.Hughes, Bettany (2005): Helen of Troy, s. 29 Et betydningsfullt mykensk sted lå ved Menelaion og et heroon (kultbygning for gresk helt) for Helena og Menelaos. Det ble ødelagt en gang rundt 1200 f.Kr. og de fleste andre mykenske steder i Lakonia har også forsvunnet. Det er sammenskrumping og svinn fra rundt femti steder til femten tidlig på 1100-tallet f.Kr. og deretter enda færre på 1000-tallet.Whitby, Michael (2002): Sparta, s. 7
Livet til Helena thumb|Leda og svanen, maleri av Cesare da Sesto (ca. 1506–1510). Kunstneren har blitt pirret av ideen om Helenas ukonvensjonelle fødsel; hun og Klytaimnestra vist klekket fra ett egg mens Kastor og Polydevkes fra et annet. Fødsel De fleste kilder, inkludert Iliaden og Odysseen, nevner Helena som datter av Zevs og Leda, og som hustru av Menelaos, konge av Sparta.Homer: Iliaden, III, 199, 418, 426; Odysseen, IV, 184, 219; XXIII, 218. (engelske oversettelser) I Evripides' drama Helena, skrevet på slutten av 400-tallet f.Kr., er den eldste kilde som nevner den mest kjente redegjørelse av Helenas fødsel; at selv om hennes antatte far var Tyndareos, var hun faktisk datter av Zevs. I form av en svane ble gudenes konge jaget av en ørn og søkte tilflukt hos Leda. Svanen fikk hennes hengivenhet, og de to lå med hverandre. Leda frambrakte deretter et egg som Helena ble klekket fra.Euripides: Helena, 16–21 , 257–259 Første vatikanmytograf (de anonyme forfattere av tre tekster i et middelaldermanuskript) innførte forestillingen om at det var to egg som kom fra denne foreningen: det ene inneholdt Kastor og Polydevkes og det andre med Helena og Klytaimnestra. Uansett, den samme forfatteren uttrykte senere at Helena, Kastor og Polydevkes ble frambrakt fra et enkelt egg.First Vatican Mythographer, VM I 204, jf. Gantz, Timothy (2004): Early Greek Myth, s. 320–321; Hughes, Bettany (2005): Helen of Troy, s. 350; Moser, Thomas C. (2004): A Cosmos of Desire, s. 443–444 Pseudo-Apollodorus forklarte senere at Leda hadde samleie med både Zevs og Tyndareos den natten hun ble gravid med Helena.Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, III, 10.7
På den annen side, i Kypria, en av tekstene i Den episke syklus, var Helena datteren til Zevs og gudinnen Nemesis.Kypria, fragment 9 PEG. Dateringen av Kypria er usikker, men det er generelt antatt å bevare tradisjoner tilbake til minst 600-tallet f.Kr. I Kypria ville ikke Nemesis gå til sengs med Zevs, og hun forvandlet derfor form til ulike dyr i sine forsøk på å unnslippe Zevs, før hun til sist tok form som en gås. Zevs forvandlet seg til samme type fugl og besteg henne i denne formen. Nemesis la deretter et egg som Helena ble klekket fra.Athenaios 8.334b-d, siterer Kypria; Kypria, fragment 10 PEG. Formodentlig ble det beskrevet i Kypria, tekst som ikke er bevart, at dette egget ble gitt til Leda.I komedien Nemesis fra 400-tallet f.Kr. av Kratinos, ble Leda bedt om å sitte på et egg slik at det skulle hekkes, og det er ingen tvil om at egget var frambrakt av Nemesis; jf. Kratinos, fragment 115 PCG; Gantz, Timothy (2004): Early Greek Myth Senere kilder uttalte enten at egget ble fraktet til Leda av en gjeter som oppdaget det i en lund i Attika, eller at det sluppet i fanget hennes av Hermes.
Asklepiades fra Tragilos og Pseudo-Eratosthenes har kommet med en lignende fortelling, bortsett fra at Zevs og Nemesis ble svaner istedenfor gjess.Asklepiades, 12F11, Pseudo-Eratosthenes: Katasterismoi, 25. Timothy Gantz har foreslått tradisjonen med at Zevs kom til Leda i form av svane som avledet fra versjonen hvor Zevs og Nemesis ble forvandlet til fugler.Gantz, Timothy (2004): Early Greek Myth
Pausanias uttalte at på midten av 100-tallet e.Kr. var levningene av eggeskall, knyttet opp i sløyfer, fortsatt hengende fra taket i tempelet på akropolis i Sparta. Folk mente at dette var «det berømte egget som legenden sier Leda brakte fram». Pausanias reiste til Sparta for å besøke helligdommen, dedisert til prestinnene Hilaeira og hennes søster Foebe, for å kunne se relikvien med egne øyne.Pausanias: Beskrivelse av Hellas, III, 16.1; jf. Hughes, Bettany (2005): Helen of Troy, 26–27
Thesevs' bortførelse thumb|Thesevs forfølger en kvinne, antagelig Helena. Side A fra en attisk rødfigur-kratér, ca. 440–430 f.Kr. (Louvre, Paris). To athenere, Thesevs og Peirithoos, mente at siden de begge var sønner av guder, burde de begge ha guddommelige hustruer. De lovte hverandre dyrt og hellig å hjelpe hverandre røve til seg de to døtrene til Zevs. Thesevs valgte seg Helena mens Peirithoos akte å gifte seg med Persefone, hustru av Hades. Thesevs stakk av gårde med Helena og etterlot henne hos sin mor Aithra eller hos sin medarbeider Afidnos ved Afidnae eller Athen. Thesevs og Peirithoos reiste deretter til underverden, Hades' rike, for å røve til seg Persefone. Hades lot som om han var gjestemild og holdt en fest for dem, men snart som de to satte seg ned, kom det slanger tytende fram og krøllet seg om føttene deres og holdt dem fast. Kvinnerovet av Helena førte til at hennes brødre Kastor og Polydevkes angrep Athen, befridde Helena, og tok med seg søsteren tilbake til Sparta og dessuten Aithra som hevn.Den mest komplette redegjørelse av denne fortellingen er gitt av Pseudo-Apollodorus, Diodorus Siculus 4.63.1-3, og av Plutark: Thesevs, 31-34. For en samling av antikke kilder som forteller om Thesevs' kvinnerov, se Hughes, Bettany (2005): Helen of Troy, s. 357; Mills, Sophie (1997): Theseus, s. 7–8