miniatyr|Vielse av kronprins Harald og Sonja Haraldsen i Oslo Domkirke, 1968 thumb|Jan van Eycks berømte dobbeltportrett Arnolfinis bryllup fra 1434 viser samtidas kjønnsroller: Mannen står ved det åpne vinduet og verden utenfor, kvinnen ved ektesenga. Hunden symboliserer trofashet. thumb|William Hogarths satiriske Ekteskapskontrakten fra ca. 1745 inngår i hans bildeserie «Mariage à la Mode» og viser inngåelsen av et engelsk overklasseekteskap. Arrangerte ekteskap var tidligere svært vanlig også i Vesten, ikke minst blant mektige samfunnsklasser og slekter som ville øke sin innflytelse og rikdom gjennom å knytte fordelaktige familieforbindelser. thumb|right|Tysk brudepar etter vielsen på det lokale sorenskriverkontoret. Selv om den hvite brudekjolen og andre ytre bryllupstradisjoner er beholdt i moderne, vestlige kjærlighetsekteskap, er mange moralske og kulturelle verdier endret. For eksempel er den pårørende familien ikke like viktig som før. Ekteskap er en sosial institusjon som befester og regulerer samlivet mellom personer. Ekteskapet kan være en religiøs og rituell forening eller en juridisk kontrakt som etablerer rettigheter og plikter mellom ektefeller, mellom dem og deres barn, og mellom dem og deres familier. Ekteskap kan inngås religiøst eller borgerlig. Det vanlige er at en kvinne gifter seg med en mann, monogami, men også ekteskap mellom personer av samme kjønn (såkalt likekjønnet ekteskap). Det finnes ennå enkelte land hvor ekteskap mellom samme kjønn ikke er tillat. I enkelte samfunn kan en mann inngå ekteskap med flere enn en kvinne, polygami, noen få kulturer tillater at en kvinne kan inngå ekteskap med flere enn en man. I Norge reguleres ekteskapets form av ekteskapslovgivningen.
Ekteskap er regnet som en form for samliv som finnes i alle samfunn og kulturer. For ekteskap med mer enn to personer, polygami, peker antropologer ofte mot ikke-vestlige samfunn hvor flere ulike ekteskapsformer med mer enn to personer kan gjenspeile spesielle samfunnsmessige forhold, økologiske tilpasninger eller religiøse doktriner. Innenfor de abrahamittiske religionene ligger ulike fortolkninger av religiøse skrifter til grunn for gjeldende syn på polygami. Polygami er særlig kjent fra islam, enkelte kristne minoritetsgrupper/sekter, og i tradisjonelle afrikanske og asiatiske religioner/kulturer. De fleste store religioner praktiserer i dag monogami, men polygami har historisk vært utbredt. Polyandri hvor én kvinne er gift med flere menn forkommer noen steder som i Himalaya, hor det ble praktisert i Nepal, Tibet og Himachal Pradesh i India, men er ikke vanlig i andre steder i verden. Gruppeekteskap er en form for polyamori eller kollektivt ekteskap der flere menn og flere kvinner inngår i et felles ekteskap. Skiller seg fra polygami ved at alle er gjensidig gift med hverandre. Det har forekommet blant australske urfolk, aboriginske samfunn, og tidlige samfunn i Tibet og India i Himalaya. Eksperimentelle samfunn i vesten på 1800–1900‑tallet praktiserte også dette, som Oneida Community i USA. I dag finnes det små grupper som lever i "gruppeekteskap" eller kollektivt partnerskap, men juridisk er dette ikke anerkjent i noe land.
I de fleste vestlige land er det ikke anledning til å være gift med flere personer samtidig og bigami kan være grunnlag for straffeforfølgning. I Norge er det forbud mot polygami og bigami, men det er anledning til å inngå i ikke-regulerte samlivsformer med flere personer samtidig.
Historie thumb|left|Et japansk brudepar i tradisjonelle drakter under en shintoistisk bryllupsseremoni. Former for ekteskap har siden forhistoriske tider blitt sett på som en ramme for samliv mellom mann og kvinne. I Europa var ekteskap først og fremst en sosial og økonomisk institusjon, ikke primært basert på romantisk kjærlighet. Fordelene lå i trygghet, arbeidsfellesskap, arv, allianser og sosial status. Økonomisk trygghet, omsorg og sosial sikkerhet var meget viktig, men også politiske og sosiale allianser. Kirken så ekteskapet som hellig og uoppløselig. Utenfor Europa hadde ekteskap mange av de samme praktiske fordelene som i Europa, men med kulturelle variasjoner. Det var først og fremst en sosial og økonomisk institusjon som sikret overlevelse, allianser og status, ikke primært romantisk kjærlighet.
I mange samfunn har det vært vanlig å inngå ekteskap som en allianse mellom to slekter eller to stammer. Ekteskap kunne tjene til å bevare eiendommer i slekten, eller få slått sammen to gårder, styrke politiske allianser eller utvide kongehus. Derfor benyttet man seg av arrangerte ekteskap. Dog har det vært vanlig at de som skal gifte seg, har fått godta eller avslå det foreslåtte ekteskapet. Men tvangsekteskap forekommer og er derfor blitt forbudt etter norsk lov.Ekteskapslovens § 23
Antikkens romerske lov regulerte de seksuelle forholdene mellom en mann og en kvinne på forskjellige måter (coniugium, vir e uxor, concubinatus, nuptiae og matrimonium), det beskrev sosiale forbindelsen, mann og hustru, mindre formelt samliv enn ekteskap, ekteskapsinngåelse og formelt ekteskap med fulle rettigheter. Barn og alle andre familiemedlemmer var underlagt patria potestas (farens makt). Kvinner kunne ikke gifte seg, samme hvor gamle de var, uten tillatelse fra familieoverhodet. romersk familierett og praksis utviklet seg over tid, spesielt i forhold til begrepet patria potestas (farens makt). Romersk familierett og praksis utviklet seg over tid, spesielt i forhold til begrepet patria potestas. Etter Romerrikets fall og frem til høymiddelalderen, ca. år 500 til 1100 e.Kr., ble det i Vest-Europa fulgt germanske sedvaner, det vil si skikker som ble fulgt basert på tradisjon og sedvane, ikke skriftlige statlige lover.
I Magnus Lagabøtes landslov, et lovverk gjeldende for hele Norge gitt i 1276, beskrives lover for beredskap i Arvetallet. Her står det blant annet: Far og mor skal råde for bortgifting av døtrene sine, hvis de lever. Hvis de ikke lever, skal de nærmeste farsfrendene råde for det. Giftingsmannen skal fastsette medgift og tilgave for sin kvinnelige slektning på den måten de blir enige om. Giftingsmannen var den mannlige slektningen (far, bror eller verge) som juridisk og sosialt representerte kvinnen i ekteskapsforhandlinger. Medgift var eiendeler eller penger som kvinnens familie ga til mannen hun giftet seg med, det skulle sikre kvinnens økonomiske trygghet i ekteskapet. Tilgave var eiendeler eller gaver som brudgommen ga til bruden eller hennes familie. Det kunne være symbolsk som smykker, jord, husdyr eller økonomisk gave, det ble ansett som brudens særeie og skulle sikre henne økonomisk, spesielt hvis hun ble enke. Hvis en kvinne gifter seg uten samtykke fra sin far, bror eller mor, eller fra den som er hennes lovlige giftingsmann, da har hun forbrutt all den arv som kunne tilfalle henne fra den tid. Hvor lenge bryllup skal vare var også bestemt ved lov: Det er kjent for alle hvor store omkostninger som er mer vanlig i dette landet enn i andre, når det gjelder bryllupsfester, slik mange har erfart med store omkostninger og mye gjeld. Derfor kunngjør vi for alle at det nå er vedtatt over hele landet at ingen skal holde sitt bryllup lenger enn i to dager.
I ekteskapet var kvinnen under mannens vergemål. Dette juridiske konseptet har eksistert i århundrer i mange rettssystemer i større eller mindre grad, i Belgia og Nederland frem til 1950-tallet. Blodskap var en hindring opp til fjerde grad, som utelukket søskenbarnekteskap.
Mye av ekteskapets stabilitet har basert seg på kvinnens avhengighet av mannens arbeid og inntekt, samt mannens fysiske overlegenhet over kvinnen, da normer og lovverk ikke beskyttet kvinner like godt som i dag, eller til og med diskriminerte kvinner. Dette forandret seg i stor grad etter at det på 1900-tallet ble vanlig at kvinner fikk stemmerett og bedre utsikter til en arbeidsinntekt som kunne forsørge en familie. Det moderne ekteskapet kan være mer basert på romantisk kjærlighet enn på sosial og økonomisk avhengighet, derav en stor økning i antallet skilsmisser i forbindelse med kvinnefrigjøring. Det er også blitt vanligere å leve «papirløst» i samboerskap.
Opprinnelig var et ekteskap en avtale mellom ætter. I middelalderen ble det et religiøst sakrament, men også en nødvendighet hvis partene skulle oppfylle samfunnets verdslige lover. I dag er det for mange først og fremst en ren juridisk kontrakt, som under romerretten. Etter Tolvtavleloven var kvinnen sin manns eiendom. Hennes far solgte henne til ektemannen, og hvis ikke noe salg ble gjennomført, ble hun - etter loven om løsøre - etter et års forløp sin manns eiendom ved hevd. Dermed kunne ikke romerske kvinner råde over noen eiendom selv, og ved skilsmisse var de ille ute. Dette problemet løste romerske jurister ved å anbefale gifte kvinner å være hjemmefra tre dager i strekk hvert år. Da ble det ikke opparbeidet hevd, og dermed kunne kvinnen selv styre sin formue og eiendom.Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie II (s. 96), Gyldendal norsk forlag, 1963
Rundt 1140 kom kirkens lovgivning som tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med Gud som vitne - ute på et jorde, om så var. Diskusjonen hadde gått høyt i kirken om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved samleiet eller ved partenes samtykke? Det var pave Aleksander III (1159–81) som gjorde den siste løsningen til kirkens offisielle lære. Ifølge Paulus i Efeserbrevet 5,23-24 er ekteskapet et bilde på forholdet mellom Kristus og kirken, med kvinnen helt underordnet mannen: «For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt.»Efeserbrevet, 5,23-24, nettbibelen.no - og derved et sakrament og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feile premisser, som ved for nært slektskap eller impotens. Men i og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie). Samtykket ble dermed tilstrekkelig - verken kirkelig vielse, samtykke fra slekten eller løfte avlagt i vitners nærvær, var lenger nødvendig. Noen menn spekulerte i dette og lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for så i etterkant å benekte hele saken. Særlig i Bergen ses eksempler på slike ekteskap, fordi rettsdokumentene er bevart. thumb|Brudeferden i Hardanger. Fra 1200-tallet anerkjente kirken ikke lenger festemål som tilstrekkelig grunnlag for ekteskap. Først gjennom lysning i kirken og etterfølgende bryllup ble ekteskapet lovlig og sikret eventuelle barn full arverett.Grunntrekk i norsk historie (s. 56), Universitetsforlaget, Oslo 1991, ISBN 82-00-21273-4 I tillegg kunne paret få kirkelig vielse, men dette ble ikke obligatorisk før i 1589, altså lenge etter reformasjonen.Sverre Bagge (2005): Mennesket i middelalderens Norge, Aschehoug & Co, ISBN 82-03-23282-5, s. 100 Men frem til 1215 hadde kirken gjort det svært vanskelig for folk i små bygdesamfunn å finne lovlige partnere. Kirkens regler gjorde det til incest å gifte seg med slektninger i inntil sjette ledd, altså seksmenninger – et enormt antall mennesker, som det også er vanskelig å holde oversikt over. Dette skyldtes imidlertid en misforståelse ved oversettelsen av reglene, for sjette ledd i romersk regning tilsvarer bare tredje ledd – altså tremenninger – etter germansk regning.Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge, s. 121-22