Den europeiske unions historie omhandler dannelsen og utviklingen av den europeiske økonomiske- og politiske union, fra slutten av andre verdenskrig frem til i dag.
1900–1945 Paneuropabevegelsen avholdt sin første kongress i Wien, 3. oktober 1926. Det er den eldste europeiske samlingsbevegelse og begynte med utgivelsen av Richard von Coudenhove-Kalergis manifest Paneuropa, der ideen om en samlet europeisk stat ble lagt frem.
Aristide Briand som da var fransk utenriksminister, fremla i 1929 en plan for Folkeforbundet om etableringen av et føderalt Europa. Planen ble fremlagt for de 27 landene som var medlemmer av forbundet. Planen ble diskutert i Folkeforbundet 1. mai 1930, og det ble vedtatt å nedsette en kommisjon for å utrede en europeisk union. Det var lite fremskritt i arbeidet. Delingen av Europa i demokratiske og autoritære områder, førte til at det stoppet helt opp. Planen ble trukket frem etter andre verdenskrig, og bidro til utviklingen av dagens europeiske union.
Den belgisk-luxembourgske økonomiske union fra 1921 var en forløper til Benelux-avtalen fra 1944. Gjennom et memorandum fra 1955 bidro Benelux til etableringen av EU
1945–1950 Etterkrigstiden thumb|Europa-colleget, et av de første resultatene fra Haag-kongressen I 1946 uttalte den britiske statsministeren Winston Churchill i en tale på universitetet i Zürich et ønske om å etablere et «Europas forente stater». I sin tale beskrev han flere steg mot en europeisk geopolitisk føderasjon, hvor det første steget ville være å etablere et europeisk råd. I 1949 ble Europarådet som Churchill skisserte, en realitet.
Brussel-traktaten i 1948 etablerte Vestunionen, en forsvarspakt mellom Storbritannia, Frankrike og Be-Ne-Lux-landene. Den var en oppfølger etter Dunkerque-traktaten mellom Storbritannia og Frankrike, fra året før.
Haag-kongressen i 1948 med delegater flere europeiske land, USA og Canada, foreslo et politisk, økonomisk og monetært forent Europa,Haas, E. B. (1948). The United States of Europe. Political Science Quarterly, 63(4), 528-550. og ble i 1949 fulgt opp med etablering av Europarådet.Grantham, J. T. (1981). British Labour and The Hague ‘Congress of Europe’: National Sovereignty Defended. The Historical Journal, 24(02), 443-452. Europabevegelsen og Europa-colleget ble som følge av Haag-kongressen opprettet på slutten av 1940-tallet.Henri Brugmans, «Former des cadres pour l'Europe» (å utdanne ledere for Europa), Fédération, januar 1950, nr. 60 Henri Brugmans, «Former des cadres pour l'Europe» (å utdanne ledere for Europa), Fédération, januar 1950, nr. 60 Dannelsen av OEEC i 1948 og Europarådet i 1949 innebar en gryende splittelse mellom Storbritannia og EFTA-landene på den ene siden og de seks landene som dannet EEC på den andre. Storbritannia var mot det overnasjonale innslaget i OEEC og flertallsløsninger. Storbritannia gikk mot det fransk-belgiske forslaget fra Haag-kongressen om en europeisk parlamentarikerforsamling som skulle basere seg på flertallsavgjørelser.
I 1948 ble også Brussel-traktaten underskrevet, hvor man etablerte forsvarsalliansen Den vesteuropeiske union, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Italia og Benelux-landene. Avtalen var en utvidelse av den anglo-franske militærpakten fra 1947 (Dunkerque-traktaten), og hadde som mål å hindre Vest-Europa fra å falle under kommunistisk styre. Året etter ble NATO etablert; en forsvarsallianse som omfattet Brussel-traktatlandene, så vel som Canada, Danmark, Island, Italia, Norge, Portugal og USA. Videre integrasjon i NATO, hvor man ønsket å inkludere Vest-Tyskland, ble fort et viktig tema som et resultat av den første sovjetiske atombombesprengingen, og Koreakrigens utbrudd.
thumb|Kart over Monnet-planens forslag fra 1946. Ruhr-området skulle utvides mot den nederlandske grensen ved å innlemme deler av Rhinland. Hele territoriet skulle underlegges fransk kontroll. Det ble i 1948 også skissert en plan for en skandinavisk forsvarsunion mellom Norge, Sverige og Danmark, men planen ble lagt på is som et resultat av at Norge og Danmark gikk inn i NATO året etter. Likevel ble det etablert en skandinavisk komité for økonomisk samarbeid, som førte til en tollunion under det nordiske råd, som holdt sitt første møte i 1953. En liknende union ble også etablert mellom Benelux-landene. Allerede siden krigen hadde Belgia, Nederland og Luxembourg hatt en tollunion, som i sin tur førte til en økonomisk union i 1960.
Kull- og stålunionen Siden 1947 hadde Ruhr-området og Saarland vært under fransk overherrdømme, med bakgrunn i Monnet-planen. Denne planen gikk ut på å umuliggjøre en tysk militær gjenopprustning ved å ta kontroll over landets viktigste kullområder. Dette ville gi Frankrike et sterkt løft i sin industriproduksjon, på bekostning av Tyskland. Den franske statsministeren, og senere utenriksministeren Robert Schuman ønsket imidlertid å styre fransk politikk overfor Tyskland vekk fra en gaullistisk tilnærming. Dette førte til opprettelsen av den internasjonale Ruhr-autoriteten i 1949. Området ble styrt etter det såkalte Ruhrstatuttet.
Alcide De Gasperi, Jean Monnet, Robert Schuman og Paul-Henri Spaak så for seg økonomisk samarbeid som tiltak for forsoning særlig mellom Frankrike og Tyskland, og for å motvirke nye kriger. Italia og Benelux-landene ble trukket inn i det fransk-tyske samarbeidet, og disse landene ble samlet kalt de indre seks.
Schuman-planen 9. mai 1950 (som senere ble kjent som Europadagen) var begynnelsen på det som senere ble Den europeiske union. Frankrikes utenriksminister, Schuman, presenterte en plan om å etablere et overstatlig organ som skulle kontrollere tysk-fransk kull- og stålproduksjon. Deltakelse i dette fellesskapet, som skulle inkludere et felles marked, skulle være åpent også for andre europeiske land. Målet med fellesskapet var tredelt: Ved å legge produksjon og handel under en overstatlig myndighet umuliggjorde man en eventuell re-militarisering. (Kull og stål var sentralt i datidens krigsindustri.) En viktig intensjon var at det ville bli vanskelig å forberede krig mellom Frankrike og Tyskland dersom stål- og kullindustrien var lagt under felles institusjoner. Avtalen kunne videre legge et fundament for et øko-politisk samarbeid mellom Frankrike og Tyskland, som lenge hadde vært bitre fiender. Handel mellom landene med kull og stål var ventet å bidra til økonomisk vekst for begge parter.
Schumandeklarasjonen førte til Paris-traktaten av 1951, hvor Vest-Tyskland og Frankrike, i tillegg til Italia og Benelux-landene gikk sammen om å danne Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Traktaten skisserte et indre felles marked for kull og stål for de seks landene, som ble etablert i 1953. Formålet med kull- og stålunionen var å trappe ned og fjerne handelshindre mellom landene, og på sikt skape en felles handelspolitikk utad. Det langsiktige målet var en stadig tettere sammenslutning (union) mellom europeiske folk. Forebygging av krig mellom Tyskland og Frankrike var et av motivene, frykten for kommunisme og sovjetisk ekspansjon var et annet motiv for samarbeidet. Gjennoppbygging etter krigen var høyt prioritert og økonomer argumenterte for at grenser åpne for handel og dermed større markeder ville stimulere den økonomiske utviklingen. Frankrike ble det ledende landet i samarbeidet og innebar også at Vest-Tyskland kom inn i det «gode selskap».
De første institusjonene
thumb|Den høye myndighets hovedkontor i Luxembourg. De første institusjonene i EUs historie ble etablert gjennom Paris-traktaten. Hovedaktøren var fellesskapets høye myndighet (nå en del av Europakommisjonen), med Jean Monnet som dets første president, og totalt ni representanter fra medlemslandene (to fra Frankrike og Vest-Tyskland, én fra resten) med sete i Luxembourg. Hvert enkelt lands regjeringer var representert gjennom Ministerrådet (nå Den europeiske unions råd), hvori presidentskapet roterte mellom medlemslandene hver tredje måned. Ministerrådets mål var å harmonisere medlemslandenes politikk med hva som ble bestemt i den høye myndighet, samtidig som å være et forum for dialog mellom statenes styresmakter og den høye myndighet. Sammenliknet med dagens råd hadde Ministerrådet dermed begrenset makt ettersom den høye myndighet kun kontrollerte saker som omhandlet kull og stål.
Europaparlamentet (EP) ble òg opprettet gjennom Paris-traktaten, og hadde i utgangspunktet 78 representanter. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble gjennomført i 1979, tidligere ble utsendinger til parlamentet utpekt blant representanter i medlemsstatenes parlamenter.
Det ble også opprettet en domstol bestående av sju dommere utnevnt av medlemslandenes regjeringer i tillegg til to advocates general, hvis oppgave var å overvåke at kull- og stålfellesskapets lovverk ble fulgt. I tillegg ble det etablert en sosial og økonomisk komité, som representerte produsenter, arbeidere, konsumenter og forhandlere innenfor kull- og stålsektoren.
1950–1959 Etablering av nye fellesskap Den franske politikeren René Pleven foreslo i 1950 en pan-europeisk forsvarsstyrke (Pleven-planen), som svar på USAs ønske om re-militarisering av Vest-Tyskland. Avtalen om å etablere det europeiske forsvarsfellesskapet ble underskrevet i 1952, og skulle omhandle landene som tok del i kull- og stålfellesskapet. Pleven-planen blir imidlertid forkastet etter at forslaget blir nedstemt i den franske nasjonalforsamling. Året etter gikk Vest-Tyskland inn i NATO.
Som et resultat av Pleven-planens feiling velger man å opprette Den vesteuropeiske union i 1954. Unionen omfatter EKSF-medlemmene i tillegg til Storbritannia. Den vesteuropeiske union var imidlertid ikke ment å skape et felles overstatlig forsvar slik som pleven-planen, men snarere for å hindre kommunistisk innflytelse i Vest-Europa, samt å stimulere til økonomisk re-stabilisering gjennom mellomstatlig samarbeid.
Utenriksministrene i EKSFs medlemsland møttes i 1955 på den såkalte Messina-konferansen, for å utnevne en ny president i Den høye myndighet. Under konferansen kom man frem til at det var nødvendig å opprette felles institusjoner og et felles marked for å nå målet om tettere europeisk integrasjon. Det var et generelt ønske på politisk nivå om å koble nasjonale økonomier tettere sammen for å øke samordningen mellom medlemslandene. Under Messina-konferansen ble det satt ned en komité ledet av den belgiske utenriksministeren Paul-Henri Spaak. Komiteen kom frem til at det var ønskelig å opprette et europeisk økonomisk fellesskap og et atomenergifellesskap. Spaak-komiteens rapport ble godkjent på toppmøtet i Venezia i 1957, og ble et forhandlingsgrunnlag for medlemslandene for videre europeisk integrasjon.
Roma-traktaten Etter at Spaak-rapporten ble ratifisert forhandlet medlemsstatene seg frem til en avtale som ble signert den 25. mars 1957 (Roma-traktaten), hvor man gikk inn for å danne Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF eller EEC) og Euratom. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1958. EØF-traktaten inneholdt bestemmelser for å opprette en tollunion og en felles politikk innen handel, transport og konkurranse. Målet var å danne et felles marked med fri bevegelser av varer, tjenester, kapital og personer, som senere skulle bli kjent som de fire friheter. I EØF-samarbeidet inngikk prinsippene om fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser («de fire friheter»). Roma-traktaten uttrykte ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom land og områder. Til 1973 var over to tusen vedtak og forordninger gjort på grunnlag av Roma-traktaten. EEC var i til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunion og felles landbrukspolitisk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.