thumb|Et frimerke fra 1992, var en islandsk-norsk-færøysk fellesutgivelse som markerte ca. 1000 års-jubileet for Vinlandsferden og 500-årsjubileet for Christofer Columbus. Vinland er navnet Leiv Eiriksson ga et landområde han oppdaget da han ca. år 1000 seilte fra Grønland til dagens østkyst av Nord-Amerika.
Ifølge sagaene lå Vinland sør for Helluland og Markland. Det finnes flere spekulasjoner om hvor Vinland lå. Det er funnet sikre arkeologiske bevis for norrøn bebyggelse på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland i Canada. I geografi og klima samsvarer disse stedene lite med sagaenes fortellinger om Vinland. Sagaene sier at vikingene besøkte flere steder i det nyoppdagede landet. Hvor det eventuelt har vært andre norrøne bosetninger på det amerikanske kontinent, gjenstår å påvise med arkeologiske funn. Helge Ingstad brukte sagaenes beskrivelser av landemerkene langs kysten til å identifisere L'Anse Aux Meadows som et mulig sted. Ingstad skisserte, basert på sagaen og i likhet med andre, at Vinland kunne være lenger sør.
Gustav Storm var den første som gjorde systematiske, vitenskapelige studier av Vinlands beliggenhet. Han kombinerte mange slags opplysninger fra sagaene (hovedsakelig Eiriks saga) og Skålholt-kartet og sammenholdt med forholdene langs kysten av Nord-Amerika. Storm konkluderte på denne bakgrunn med Newfoundland, noe han mente var umulig mente at Nova Scotia var det mest trolige stedet kalt Vinland. Storms konklusjon ble lenge ansett som den mest troverdige.
Forekomst av selv-sående hvete, lønnetrær og angivelig av vindruer har vært viktige holdepunkt for lokalisering. Klima og værforhold omtalt i sagaen har vært andre holdepunkter.
Tormod Torfæus bok Det gamle Vinlands historie, latin Historia Vinlandiæ Antiquæ, ble utgitt 1705. Det var den første boken som på et verdensspråk redegjorde for nordboernes reise til Amerika 500 år før Columbus. Lenge ble Torfæus' historie ikke tatt på alvor blant annet fordi den er basert på antatt upålitelig sagalitteratur. Boken ble oversatt til engelsk i 1891. Helge Ingstad benyttet blant annet Torfæus som utgangspunkt. Torfæus konkluderte med Newfoundland som det mest trolige stedet. Basert på Grønlendigesagaens solobservasjoner mente Torfæus at Vinland måtte være ved den 49. breddegrad, mens Gustav Storm hadde konkludert med 50. breddegrad. L'Anse aux Meadows ligger på 51 grader 35 minutter nord. Utgangspunkt for denne diskusjonen er i Grønlendingetåtten:
"Sol hafde þar eyktarstad ok dagmalastad um skamdegi" ("Solen hadde der (på det stedet) eyktarstad (en bestemt posisjon på ettermiddagen) og dagmalastad (en bestemt posisjon på formiddagen) i den mørke årstiden (vinterstid).")
Leif Eiriksson, Tyrkir Suðmaðr og de øvrige på reisen overvintret så langt sør at sola var synlig til den var i eyktarstad midtvinters når dagene er som kortest (skamdegi). Selv om klokka er 15.00 midtvinters er sola i følge tåtten på det stedet der de overvintret fremdeles oppe, og den er allerede oppe klokka 09.00. Da kan følget umulig ha overvintret noe særlig lenger nord enn Manhattan. Man skulle kunne komme til Hudsonelvas munning i New York, fra Nova Scotia på to dager med en gjennomsnittsfart på 10 knop.
Ordet «vin» thumb|Gullrips med vinfargede blader og bær. Det har gjennom årene vært diskutert om ordet vin viser til vindruer, enger eller lykke.
Adam av Bremen mente ordet vin viste til vindruer. Dersom tolkningen er rett, tyder det på at Vinland var sør for Canada. Ville druer finnes praktiskt talt ikke nord for Massachusetts/Maine. Adams beskrivelse av klimaet (kaldt, fuktig og ubeboelig) i området passer ikke med vekstforhold for druer. Druene som vokser i Maine er store og søte, mens druer som finnes i New Brunswick er små og sure. Det kan også ha vært andre bær enn vindruer en har vist til, som gullrips, en hardfør type rips som finnes i nordøstlige Canada.
I islandske skrifter forekommer Vinland bare i Flateyarbok fra 1380 og da skrevet med kort i (Vinland) og ikke lang i (Vínland). Ingen Vinlands-sagaer eller islandske kilder nevnes vindruer som opphav til navnet. Skålholt-kartet fra 1590 sier at området ble kalt Vinland på grunn av jordens fruktbarhet.
Sven Söderberg mente at 'vin'-leddet i Vinland-navnet kom fra norrøne ordet for 'gressmarker'.Rekvig, Ole Petter (13. februar 2009): «Helge Ingstad» i: Norsk biografisk leksikon. Dette leddet er et hunkjønnsord med kort vokal mens drikken vín har lang vokal. Söderberg antok at Adam av Bremen hørte navnet i Danmark uten å vite ordets betydning og at Adam da tilføyde en tolkning som ga mening for en tysker. Ordet vin finnes på tysk og i det utdødde språket gotisk winja i betydningen beitemark. Ordet forekommer i en rekke norske stedsnavn, som det gamle navnet for Bergen, «Bjørgvin». Stedsnavn på vin har ofte endret seg til endinger med «-e» eller «-n».Lillehammer, Arnvid (1994): Fra jeger til bonde - inntil 800 e. Kr., i Aschehaugs Norgeshistorie, bind 1, Oslo. For eksempel kan ordet Sandvin ha blitt til Sandve, Sandum, Sande eller Sander. Problemet med tolkningen av Vinland som eng-land, er at ordet vin i hovedsak er knyttet til gårdsnavn som kan føres tilbake til eldre jernalder, og at ordet var gått ut av bruk i vikingtiden.Solberg, Bergljot (1986): «Førhistorisk Tid i Sogndal» i: Sogndal bygdebok, bind 1, Sogndal. Vin-navn ble blant annet ikke brukt i de norrøne bosetningene på Island. Helge Ingstad skrev at dette stemte med nordboernes interesse for beiteland samt navngiving etter mønster av Helluland (goldt område med steinheller) og Markland (skogsområder). På L'Anse aux Meadows er det frodig gress. Navnene Helluland og Markland var i bruk på Island i mye lengre tid enn Vinland. Helge Ingstad la betydning "eng, beitemark" til grunn, og han var samtidig inne på at vin kunne vise til vindruer eller vinbær (blant annet squash-berries, viburnum edule).
Erik Wahlgren har argumentert for at Vinland faktisk viser til vindruer og at stedet omtalt som Vinland var lenger sør. Den kanadiske arkeologen Birgitta Wallace (som blant annet drev utgravinger på L'Anse aux Meadows) mente at stedet var noe lenger sør, trolig i Gulf of St. Lawrence. I Quebec ved St. Lawrence vokser en type rips (som kan ha blitt omtalt som vinbær) og villris (som kan ha blitt omtalt som selvsående hvete); denne beliggenheten kan stemme med en slik tolkning av kildene og L'Anse aux Meadows kan i såfall ha vært en mellomstasjon. Norske gårdsnavn med -vin var gått ut av bruk før vikingtiden og mangler på Island, og vin er ikke belagt som appellativ i norrønt - dette fremholdes som argument mot at Vinland hadde betydning gressland og teorien har lite støtte blant navneforskere. Den svenske filologen Gösta Holm har argumentert med at "landet med gressmarker" i så fall burde ha genitivsformen Vinjaland. Holm mente at de nordboerne virkelig fant druer i Amerika.
Filologen Magnus Stefansson fremholdt at sammensetninger med forleddet Vin- (ikke Vinja-) finnes i flere stedsnavn i Norge og argumenterte med at navnet Vinland er dannet på samme måte som Markland. Helluland (trolig Baffin) ble beskrevet som "uten goder" og mens Markland (skoglandet) ble positivt omtalt som land med god vilkår. Ifølge Eirik Raudes saga ga Vinland så gode vilkår at husdyrene kunne gå ute hele året og trengte ikke vinterfor. Filologen Frode Korslund pekte på at ferdigprodukter som brød, øl eller mjød ikke ble brukt i norrøne stedsnavn.
William SchipperBill Schipper var professor i engelsk ved Memorial University of Newfoundland i St. John’s. Hvordan wynland i et engelsk dikt ble til Vinland i de norrøne sagaene tre hundre år senere, mente han var et resultat av upresise stedsangivelser i middelalderlitteraturens reiselektyre, islendingenes dårlige diksjon og tyskernes begrensede språkkunnskaper. mente at navnet kan forklares ved å gå veien om det gammel-engelske ordet wyn. Det har med lykke eller glede å gjøre, og gjenfinnes i et dikt fra 900-tallet der det beskriver et land uten sorger og bekymringer, der maten er rikelig og været behagelig.«Verdt å vite torsdag 17. oktober», NRK I anglesaksisk litteratur opptrer "Wynlond" som det lykkelige landet; Adam av Bremen kjente trolig ikke til en slik betydning av "wyn". I islandsk litteratur forekommer det som et fast uttrykk "Vinland det gode". Den norske historikeren Claus Krag mener likeså at vinrankene er en idyllisk referanse til det nyoppdagede «lykkelandet» - det gode Vinland.
Fridtjof Nansen påpekte likhetstrekk mellom beskrivelse av Vinland og eldre beskrivelser av fantastiske eller lykkelige øyer i havet i vest. Temaet finnes blant i Odyssen, i myten om Atlantis og hos Plutark. Biskop Isidor av Sevilla skrev i år 600 at øyene bugnet av vinranker og selvsående hvete. Ifølge Christian Keller og Jørn Sandnes er det en mulighet for at "Vinland" var en forestilling fra et felleseuropeisk sagnstoff eller litterær arv som ble blandet sammen med de faktiske historiene om reiser til Canadas kyst; forestillingen om de lykkelige øyer kan ha kommet til Island samtidig kristendommen rundt år 1000. Opplysninger om druer og selvsående hvete være symboler for det fruktbare landet i en fortelling der fakta og diktning blandes. Keller fremholdt at Adam av Bremens beretning henvendte seg til lærde geistelige og ikke til sjøfolk.
Skriftlige kilder Kildegrunnlaget Vinland ble først omtalt av Adam av Bremen i boka Descriptio insularum Aquilonis i 1075. Han fikk opplysninger fra den danske kongen Svein Estridsson, om at det er «kalt Vinland fordi vindruer som gir utmerket vin gror der» ... «Forbi øya, sa han (Svein Estridsson) er det ikke funnet noe beboelig land, men hvert sted er full av ugjennomtrengelig is og intenst mørke.»Magistri Adam Bremensi: Gesta Hammaburgensis ecclesiae Pontificum: 'Descriptio Insularum Aquilonis', i boka Quellen des 9. und 11. Jahrhunderts zur Geschichte der Hamburgischen Kirche und des Reiches, redaktør Werner Trillmich, Berlin, 1961, side 488 og 490.
Hovedkilden til vikingferdene til Vinland er de to islendingesagaene Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga, samt Grønlendingetåtten. Dette er såkalte fortidssagaer som forteller om hendelser over 200 år før de ble nedskrevet. Fra 1700-tallet ble fortidssagaene trukket i tvil som pålitelige historiske kilder og norske historikere ble på 1800-1900-tallet opptatt av å sortere bort uhistorisk stoff (for eksempel misforståelser og ren diktning) fra denne litteraturen. Senere har det ulike syn og forskjellige metoder for hvordan en slik kildekritisk sortering bør gjøres vært bredt diskutert.
Disse sagaene ble skrevet ned omtrent 250 år etter at Grønland ble bosatt (Eiriks saga skrevet et århundre etter Grønlendingenes saga til dels som en revisjon), og er innbyrdes selvmotsigende og åpne for tolkninger. Ifølge Vesteinn Olasson er det uklart hvilke av de to som er mest pålitelige på ulike punkter, men Eirik Raudes saga er mest preget av en forfatter med litterære forbilder eller ambisjoner. Ifølge Olasson har sagaene en historisk kjerne om reiser til Amerika, om steder og om navngitte personer, mens fremstillingen er påvirket av andre fortellinger, forestillinger og annen litteratur. Forfatterne forteller om noen få enkeltstående forsøk på å bosette seg på Vinland, men ingen av dem varte i mer enn to år. Grunnen skulle ha vært krangel og strid mennene i mellom, blant annet om de få kvinnene som var med på reisen. Det var også strid med de innfødte, som de norrøne omtalte som skrælinger.