Marineoperasjonene i den amerikanske uavhengighetskrigen deler seg naturlig inn i to perioder. Den første varte fra 1775 til sommeren 1778 da den britiske marine var opptatt med å samarbeide med styrker som var satt inn mot amerikanske revolusjonære på kystene, elvene og innsjøene i Nord-Amerika eller med å beskytte britisk handel mot amerikanske kapere. I den andre perioden som fulgte intervensjonene til Frankrike, Spania og Nederland ble marinekrigen utvidet til den strakte seg fra Karibia til Bengalbukta. Denne andre perioden varte fra sommeren 1778 til midten av 1783, og den inkluderte operasjonene som pågikk tidligere, og marineekspedisjoner i stor skala utført av flåtene til de maritime stormaktene.
Amerikansk krig, 1775–78 Før Frankrike gikk inn i konflikten i 1778 bestod krigen til sjøs av mange små operasjoner. Da krigen begynte, hadde Storbritannia 131 linjeskip, men den kongelige marine var forsømtMark M. Boatner, Encyclopedia of the American Revolution, s. 769. på grunn av rask bygging av skip av dårlig kvalitet under sjuårskrigen. Det er anslått at bare 39 linjeskip kunne være stridsdyktige i det første året av konflikten. Administrasjonen til John Montagu, den første admiralitet, hadde ambisiøse planer om å oppgradere flåten, men det var ikke blitt gjort tidsnok for den amerikanske revolusjon.N.A.M. Rodger, The Insatiable Earl, s. 96-97. Marinestyrken som var disponibel for de britiske admiralene som ledet avdelingene, var for liten til å patruljere den lange kystlinjen. I løpet av de tre første årene av krigen, var den kongelige marine derfor primært brukt til støtte for operasjoner på land og hjalp general Thomas Gage og general William Howe under beleiringen av Boston ved å fungere som lagre for hæren og forsyne dem med marinebrigader.
Andre steder på kysten ble marinen satt inn i ekspedisjoner mot kystbyer, slik som nedbrenningen av Falmouth (nå Portland, Maine) i oktober 1775, som førte til at fienden styrket sin posisjon blant folket fremfor å bli svekket, eller det mislykkede angrepet på Charleston, South Carolina i juni 1776. Totalt sett var den ute av stand til oppgaven med å blokkere de viktigste byene som kapere ble utrustet i. Britisk handel led derfor alvorlig, selv så langt borte som Irlands kyst hvor det var nødvendig å forsyne handelsfarten til Belfast med konvoier.
De amerikanske kolonistene hadde ingen linjeskip og måtte støtte seg på kapere for å trakassere britisk skipsfart. Den 23. mars 1776, flere måneder før uavhengighetserklæringen, utstedte den kontinentale kongress kaperbrev. Amerikanske kapere tok rundt 600 britiske fartøyer under krigen. Disse kaperne arbeidet ikke alltid direkte for den amerikanske sak, siden byttet ofte ble solgt til den som betalte mest, og britene kjøpte noen ganger tilbake sin erobrede last.Boatner, s. 897.
thumb|Inngravering basert på maleriet Action Between the Serapis and Bonhomme Richard av Richard Paton, publisert 1780.
Kongressen autoriserte også opprettelsen av en liten kontinental marine 13. oktober 1775. marinen sjøsatte aldri linjeskip, derfor ble de små fartøyene primært brukt i plyndring av handelsskip. 22. desember 1775 ble Esek Hopkins utnevnt til øverstkommanderende. Med sin lille flåte ledet Hopkins den første betydelige marineaksjonen til den kontinentale marinen tidlig i mars 1776 mot Nassau, Bahamas, hvor lagre av hardt tiltrengt krutt ble tatt for bruk i den kontinentale armé. 6. april traff skvadronen uten å lykkes på HMS Glasgow som hadde 20 kanoner i det første betydelige sjøslaget til marinen. Kaptein John Paul Jones dukket snart opp som den første velkjente marinehelten da han erobret HMS Drake 24. april 1778, den første seieren for noe amerikansk militærfartøy i britisk farvann. Han erobret også HMS Serapis 23. september 1779 mens han ledet USS Bonhomme Richard.
Den amerikanske marinen raidet i 1778 havnen Whitehaven i Cumbria. Landgangen var et overraskelsesangrep, utført som en hevnaksjon fra Jones, og var aldri ment som en invasjon. Uansett førte den til hysteri i England siden angrep var et tegn på svakhet som kunne utnyttes av andre stater som Frankrike eller Spania. Resultatet var en intens periode hvor en bygget befestninger i britiske havner.
I Amerika klarte den britiske marine å dekke retretten til den britiske hær fra Boston til Halifax i april 1776 og å føre den videre til New York City i juni. Den assisterte hæren i ekspedisjonen til Philadelphia i juli 1777. På St Lawrence og Great Lakes, klarte den å spille en mer aggressiv rolle. Unnsetningen til Quebec av den britiske kaptein Charles Doyglas i mai 1776, tvang den amerikanske generalen Benedict Arnold til å trekke seg tilbake. ødeleggelsen av hans skvadron på Champlainsjøen i oktober sikret grensene til Canada og gav et grunnlag for fremrykningen til general John Burgoyne i 1777, som riktignok endte i at han overgav seg ved Saratoga.
Frankrike går inn i krigen, 1778 Overgivelsen ved Saratoga ble fulgt i 1778 av krig med Frankrike som allerede hadde gitt mye privat hjelp til amerikanske kapere og til deres styrker i felten. Utbruddet kom i mars da den britiske ambassadøren Lord Stormont ble kalt tilbake fra Paris, men siden ingen av flåtene var klar til tjeneste, startet ikke den faktiske konflikten før i juli.
Den franske regjeringen var noe mer klar enn britene. Den 13. april sendte den en skvadron på tolv linjeskip og fire fregatter fra Toulon til Amerika under Charles Hector. Ingen forsøk ble gjort på å stoppe ham i Gibraltarstredet, han passerte det 16. mai og selv om hans ferske mannskap og hans egne feil i forfølgelse av bytter forsinket hans overfart, nådde han munningen av Delaware 8. juli uten motstand.
Den franske regjeringen hadde tre mål, hjelpe amerikanerne, kaste britene ut av Karibia og å oppholde hovedstyrken til marinestyrkene til Storbritannia i Den engelske kanal. Derfor ble en annen og sterkere flåte utrustet i Brest under ledelse av Louis Guillouet.
Den britiske regjeringen hadde forsømt å okkupere Gibraltarstredet tidsnok og sendte admiral John Byron fra Plymouth den 9. juni med tretten linjeskip som skulle slutte seg til admiral Richard Howe, sir Williams bror, i Amerika. Han samlet en sterk styrke hjemme som ble kalt den vestlige skvadron, under Augustus Keppel.
Keppel møtte Guillouet utenfor Brest 27. juli i slaget ved Ushant. Flåtene var likeverdige og sammenstøtet gav ingen seierherre siden de to styrkene såvidt passerte hverandre og skjøt på hverandre. En voldelig krangel som var forsterket av politiske forskjeller, brøt ut blant i den britiske kommandoen som førte til to riksretter og Keppels avgang. Det gjorde stor skade på disiplinen til marinen. Ingen flere nevneverdige hendelser skjedde i europeisk farvann.
På Amerikas kyst førte nyhetene om Hectors ankomst til at de britiske kommandantene evakuerte Philadelphia den 18. juni. Howe hadde konsentrert sin styrke på ni små linjeskip ved Sandy Hook den 29. juni, og den 11. juli fikk han vite at Hector nærmet seg. Den franske admiralen hadde ikke planer om å angripe, og han seilte 22. juli for å samarbeide med amerikanerne i et forsøk på å kaste ut den britiske garnisonen fra Rhode Island. Howe hadde fått en liten forsterkning og fulgte etter. Den franske admiralen hadde ankret opp ved Newport og gikk ut til sjøs for å møte ham, men begge flåtene ble spredt på grunn av storm. Hector seilte til Boston 21. august.
Howe fikk ikke hjelp fra Byron, viss dårlig utrustede flåte var skadet og spredt av en storm den 3. juli midt i Atlanterhavet. Hans skip ankom sakte i september. Howe trakk seg 25. juli og ble etterfulgt av Byron.
Karibia, 1778–79 Vinterens ankomst gjorde en marineekspedisjon på kysten av Nord-Amerika farlig. Juni til oktober er orkansesongen i Karibia, mens oktober til juni inkluderer den stormfulle vinteren på den nordlige kysten. Dette dikterte bevegelsene og aksjonene til marinestyrkene under krigen.
4. november 1778 seilte Hector til Karibia til amerikanernes overraskelse og irritasjon. De håpet å føre operasjoner mot Halifax og Newfoundland. Samme dag ble kommodor William Hotham sendt fra New York for å forsterke den britiske flåten i Karibia. 7. september hadde den franske guvernøren i Martinique overrasket den britiske øya Dominica. Admiral Samuel Barrington, den britiske admiralen i De britiske Leewardøyene, hevnet dette ved å ta St Lucia 13.–14. desember etter at Hotham ankom fra Nord–Amerika. Hector som fulgte Hotham tett, ble slått tilbake i to angrep på Barrington ved Cul–de–Sac på Santa Lucia den 15. desember.
6. januar 1779 nådde admiral Byron Karibia. i begynnelsen av dette året var marinestyrkene i Karibia hovedsakelig opptatt med å ha hverandre under oppsikt. Men da Byron hadde reist til Antigua for å beskytte handelskonvoien på vei hjem, tok Hector først St Vincent og så Grenada. Admiral Byron returnerte og seilte i håp om å redde øya, men ankom for sent. Et sammenstøt utenfor Grenada den 6. juli gav ingen resultat. Krigen døde ut i Karibia. Byron returnerte hjem i august. Hector returnerte også til Europa etter å ha samarbeidet uten resultat med amerikanerne i et angrep på Savannah i september.
Spania går inn i krigen, 1779–80 I europeiske farvann hadde Den engelske kanal blitt invadert av en fransk–spansk flåte på 66 linjeskip da Spania nå hadde sluttet seg til koalisjonen mot Storbritannia. Bare 35 linjeskip kunne samles mot dem under kommandoen til sir Charles Hardy. Men de kom sent og gjorde ingenting. De allierte trakk seg tilbake tidlig i september og var ikke engang i stand til å skade de britiske handelskonvoiene. I mellomtiden hadde spanjolene satt i gang beleiringen av Gibraltar.
Så langt hadde den britiske marinen vært på defensiven, uten materielle tap med unntak av Karibia, men også uten triumfer. Operasjonene i 1780 fortsatte på stort sett samme måte. Den britiske regjeringen følte seg ikke sterke nok til å sette Brest og de spanske havnene under blokade, og var tvunget til å regulere sine bevegelser etter sine motstanderes. I kanalen ble den reddet fra en katastrofe av tiltaksløsheten til de franske og spanske flåtene. Den eneste virkelige suksessen til den tallmessig overlegne fransk–spanske styrken var erobringen 8.–9. august av en stor britisk konvoi av skip på vei til Ostindia og Karibia lastet med tropper.
Det var mer kraft over det som ble vist på den amerikanske kysten og i Karibia. Tidlig på året ble admiral Marriot Arbuthnot sendt for å ta kommandoen i Nord-Amerika. På fransk side ble Luc Urbain de Bouexic sendt med forsterkninger til Karibia for å ta kommandoen over skipene som var igjen etter Hector året før. Han ankom i mars og klarte å begrense den lille britiske styrken under sir Hyde Parker til Gros Islet Bay i St Lucia.
Charles Henry Louis d'Arzac de Ternay ble sendt fra Brest i mai 1780 med syv linjeskip og en konvoi som fraktet 6000 franske soldater som skulle støtte amerikanerne. Han traff på en liten britisk styrke under Cornwallis nær Bermuda den 20. juni og nådde Rhode Island 11. juli.
Resten av året og deler av det neste, forble de britiske og franske marinestyrkene i farvannet i Nord–Amerika ved deres respektive hovedkvarter i New York og Newport og passet på hverandre. Karibia ble igjen scenen for de viktigste operasjonene for året. I februar og mars invaderte en spansk styrke fra New Orleans under Bernardo de Gálvez Vest-Florida med suksess, men de allierte oppnådde ikke annen fremgang.
Helt på slutten av 1779 ble George Brydges Rodney utnevnt til å lede en stor marinestyrke som skulle unnsette Gibraltar og sende forsyninger til Menorca. Rodney skulle fortsette til Karibia med en del av flåten. Han seilte 29. desember 1779 med handelsskip som skulle til Karibia under sin beskyttelse. Han erobret en spansk konvoi på veien utenfor Finisterre den 8. januar, beseiret en mindre spansk styrke i Cape St Vincent den 16. januar, kom Gibraltar til unnsetning 19. januar og dro til Karibia 13. februar.