Marion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff (1909–2002) var en tysk journalist og sakprosaforfatter. Hun var sjefredaktør og utgiver (Herausgeber) av avisen Die Zeit. Dönhoff tilhørte en østprøyssisk adelsslekt og var aktiv i motstandsbevegelsen under nasjonalsosialismen. Under Den røde armés innrykking i Øst-Preussen mot slutten av andre verdenskrig flyktet hun vestover til hest. Hennes hjemsted Friedrichstein slott ble ødelagt av sovjetiske styrker. Etter andre verdenskrig ble hun en av de mest fremstående journalistene i Tyskland. Dönhoff sto for en humanistisk liberalisme, med konservative innslag. Hun arbeidet for at Tyskland i sin Ostpolitik skulle innta en forsonende holdning overfor de tidligere kommunistiske statene, og var i særlig grad opptatt av forholdet til Polen.

Biografi

Bakgrunn og unge år Dönhoff ble født på Schloss Friedrichstein i Øst-Preussen, og dermed som medlem av huset Dönhoff, en av de eldste adelsfamilier i regionen. Hun var det yngste av sju barn, og vokste opp i et halvveis føydalt samfunn. Hennes far var grev August von Dönhoff, medlem av Preußisches Herrenhaus og riksdagsmann, og hennes mor Maria von Lepel, hoffdame hos keiserinne Auguste Viktoria. Hennes farfar var den prøyssiske utenriksministeren August Heinrich Hermann von Dönhoff. Hun tok abitur i 1928 og studerte sosialøkonomi i Frankfurt am Main fra 1932. Valget av studier var blant annet for å forstå den økonomiske krisen i 1920-årene. På universitetet prøvde hun å rive hakekorset ned fra taket, og rev plakater av veggen når de viste bilder av professorer merket som jøder eller venstreorienterte. Hun ble kjent som «den røde grevinnen» på grunn av sine opprørske holdninger. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen flyttet hun til Basel i Sveits, for å hindre forfølgelse. I Basel tok hun doktorgrad med en avhandling om etableringen og forvaltningen av sitt gods Dönhoff.

Fra 1935 foretok hun lange reiser gjennom Europa og til Afrika og USA. Etter å vendt tilbake til Tyskland, gikk hun i 1938 inn i administrasjonen av familieeiendommene Friedrichstein og Quittainen. Da hennes bror i 1939 ble innkalt til krigstjeneste, ble ansvaret for godset hennes alene. I 1941, etter at krigen mot Sovjetunionen hadde begynt, foretok hun en vandring på hesteryggen sammen med sin kusine Sissi Lehndorf. Reisen resulterte i boken Ritt durch Masuren (Ritt gjennom Masuren).

Motstandskamp og flukt Under andre verdenskrig levde hun et dobbeltliv som regimetro grevinne i det ytre og som motstandskjemper i det skjulte. Hun samarbeidet i motstandskampen med blant andre Helmuth James Graf von Moltke, Peter Graf Yorck von Wartenburg og Claus Schenk Graf von Stauffenberg. Hennes arbeid besto i å gi meddelelser til utenlandske diplomater i Sveits, holde forbindelsen mellom medlemmer av motstandsbevegelsen og knytte kontakter til andre sympatisører av motstandsbevegelsen. Samtidig med at dette arbeidet foregikk, gjorde flere medlemmer av hennes familie karriere i NSDAP.

Dönhoff deltok i forberedelsene til 20. juli-attentatet 1944, og hadde kontakt med den såkalte Kreisau-kretsen. Nesten alle hennes venner ble drept i forfølgelsene som fulgte. Dönhoff ble også arrestert, men slapp fri etter å ha vært avhørt av Gestapo.

Da Den røde armé rykket inn i Øst-Preussen i januar 1945, bestemte hun seg for å flykte. Med knappe 30 kilometers forsprang på russerne la hun i vei på hesteryggen. På veien plukket hun opp den 15 år gamle sønnen til sin skogforvalter og satte ham på den ekstra hesten hun hadde med. De to tilbakela ti kilometer om dagen, noen ganger med russerne bare fem kilometer unna. Etter sju uker hadde hun og gutten passert tre elver, blant dem Oder, tilbakelagt 1200 kilometer, og ble tatt imot av grev Metternich på slottet Vinsebeck i Steinheim i Westfalen. Hun skrev om flukten i boken Namen, die keiner mehr nennt: Ostpreußen – Menschen und Geschichte (direkte oversatt til norsk: Navn som ingen mer nevner – mennesker og historie) som utkom i 1962. I mellomtiden var hennes hjem Schloss Friedrichstein fullstendig ødelagt av russerne.Dagbladet, lørdag 17. januar 2015, Guri Hjelnes: Europas marsj mot frihet.

Journalist under rettsoppgjøret Tysk presse ble fra 1945 til 1949 utgitt på lisens fra de allierte. Den britiske okkupasjonsmakten kunne derfor i 1946 invitere henne til å begynne å skrive for avisen Die Zeit. Hun hadde i 1945 gjort seg bemerket med memorandumer til de britiske okkupasjonsmyndighetene om bakgrunnen for fremveksten av nasjonalsosialismen. Hun kritiserte de allierte for det hun oppfattet som et ensidig bilde av Tyskland. I likhet med andre kvinnelige motstandskjempere som Annedore Leber og Freya von Moltke krevde hun større anerkjennelse for motstandsbevegelsen som hadde eksistert i Tyskland.

Die Zeit var ledet av sjefredaktør Richard Tüngel og hadde de første årene etter starten i 1946, et politisk ståsted langt til høyre for forbundskansler Konrad Adenauers CDU. Også Dönhoff fulgte denne redaksjonelle kursen. Hun hevdet at bare noen ganske få på toppen hadde pådratt seg skyld under nasjonalsosialismen, og at mange derfor led urett under rettsoppgjøret. I 1949 gikk hun inn for et generelt amnesti for krigsforbrytelser. Konkret viste Dönhoff forståelse for de som medvirket i eutanasiprosjektene og de utkommanderte ved massedrapene. Hun forsvarte general Wilhelm Speidel som var øverste ansvarlig for massakrene i Lyngiades og Kalávryta. Dönhoff hevdet at dersom rettsoppgjøret var blitt utsatt, ville det sett annerledes ut. Okkupasjonsmakten opptrådte ifølge Dönhoff ikke som «rettens majesteter», men som «oppdragere». Så sent som i 1951 hevdet hun at seiersmaktene hadde tatt giften fra nazitiden og brakt den videre inn i dagens samfunn. Her møtte hun i redaksjonen motstand fra sin kollega Ernst Friedlaender som mente at «en øverstkommanderende hadde plikt til å vurdere en forbryterstat som en forbryterstat, og handle deretter».

Vinteren 1945 til 1946 fulgte Dönhoff Nürnbergprosessene sammen med Richard von Weizsäcker og Axel von dem Bussche. Det dreide seg om prosessene mot Julius Streicher, Hermann Göring og Joachim von Ribbentrop. Som de øvrige to mente Dönhoff at de tiltalte ikke bare skulle dømmes for overgrep mot andre folk, men også for forbrytelser mot sitt eget folk.

Historiker og Die Zeit-redaktør fra 1963 til 1998 Karl-Heinz Janßen, stilte femti år etter avisens etablering spørsmålet om Dönhoff burde tatt sterkere avstand til de «brune», enn det hun faktisk gjorde. Han besvarte selv spørsmålet med å vise til at Die Zeit med rette hadde gitt uttrykk for det mange tyskere følte på det aktuelle tidspunkt.

Hennes kritikk mot de alliertes påtalemyndighet ble nedtonet etter at hun hadde vært til stede under prosessen mot de ansvarlige for massakren i Oradour-sur-Glane. I 1954 ble det til slutt for meget for Dönhoff, da redaktør Tüngel offentliggjorde en artikkel fra nasjonalsosialisten Carl Schmitt. Det kunne hun ikke akseptere og sa opp sin stilling i avisen. I året som fulgte arbeidet hun blant annet for The Guardian.

Østpolitikken og tysk samfunnsliv miniatyr|Dönhoff bidro til i 1992 å gjenreise minnesmerket over Immanuel Kant opprinnelig utført av Christian Daniel Rauch i Kaliningrad, den tidligere Königsberg. Rauchsstatue ble laget i en kopi utført av Harald Haacke (1924-2004). I 1955 skjedde et redaktørskifte i Die Zeit og Dönhoff ble leder av den politiske redaksjonen og stedfortredende sjefredaktør. Avisens kurs ble dreid i liberal retning. I 1968 ble hun avisens sjefredaktør og i 1973 medlem av utgiverkollegiet, som hun tilhørte frem til sin død i 2002. Hun var en av de mest innflytelsesrike journalister i Tyskland i etterkrigstiden.

Dönhoff fulgte Adenauer på hans reise til Moskva i 1955. Hun var en skarp kritiker av Adenauers politikk som ensidig gikk ut på å søke tilknytning til vesten. Hun talte for forsoning med de kommunistiske land og en gjenforening av Tyskland, og var skuffet over at møtet i Moskva ikke førte lenger i den retning. Hun mente at Adenauer ikke forsto den tiden de levde i. Dönhoff som selv var prøysser, karakteriserte Adenauers klare avvisning av Berlin som ny hovedstad i 1949, som «prøysserhat». Hun roste imidlertid Adenauer for at han hadde knyttet Tyskland til den frie verden, for fredsslutningen med Frankrike og for å ha etablert et kristendemokratisk parti, CDU, med plass til begge de store trosretninger på tysk jord, katolisismen og protestantismen.Haug von Kuehnheim: Marion Dönhoff, s. 56, 76 flg

Forbundskansler Willy Brandt inviterte i 1970 Dönhoff med til Warszawa for undertegning av Warszawa-avtalen om normalisering av forholdene mellom Tyskland og Polen. Det var meningen hun skulle dra, men kort tid før avreise meldte hun avbud, med grunnlag i sine personlig tap. Hun møtte stor forståelse for dette. Hun forsto på et tidspunkt at «å drikke et glass ved inngåelsen av avtalen», var mer enn hun kunne klare,

Foran presidentvalget i Tyskland 1979 foreslo Brandt for henne at hun skulle stille som kandidat mot Karl Carstens. Hun avslo dette og foreslo i stedet Richard von Weizsäcker. Til slutt ble det Annemarie Renger som stilte, men tapte for Carstens.Klaus Harpprecht: Die Gräfin Marion Dönhoff, s. 519 Etter Tysklands gjenforening var forsoningen mellom øst og vest i Tyskland et av hennes viktigste interesseområder.

I 1981 stiftet hun Marhoff, en forening i Hamburg for reintegrasjon i samfunnet av straffedømte etter soning.

Dönhoff bidro i 1992 til å reise et minnesmerke over Immanuel Kant i Kaliningrad, det tidligere Königsberg.

Ettermæle Dönhoff ble beskrevet som å stå for en fri, humanistisk liberalisme, som kanskje ikke var fri for konservativ påvirkning, men at det i hvert fall ikke var gjørlig å sette noen ideologisk merkelapp på henne.Gunnar Haraldsen i Akershus Arbeiderblad, mandag 6. desember 1971

Blant de fremste utmerkelser hun mottok i sin levetid var Friedenspreis des Deutschen Buchhandels i 1971. Hun ble også utnevnt som æresborger av byen Hamburg. Hun slo seg ned i Hamburg etter fordrivelsen fra Øst-Preussen.

Dönhoff grunnla i 1988 en stiftelse i eget navn, og etterlot alle sine prispenger og inntekter fra bøker til denne stiftelsen. Stiftelsen deler ut stipendier på inntil to måneder á 1500 euro (per 2022) til blant annet ungdomsarbeid, støtte til østeuropeiske kunsntere og kulturformål. University of Nottingham hadde per 2022 et eget forskningsprosjekt knyttet til Dönhoffs etterlatte skrifter. Dönhoff døde på Crottorf slott i Rheinland-Pfalz.

Marion Dönhoff Preis für internationale Verständigung und Versöhnung (Marion Dönhoff-prisen for internasjonal forståelse og forsoning) ble grunnlagt i 2003 av avisen Die Zeit, ZEIT-Stiftung og Marion Dönhoff Stiftung, og utdeles årlig.

Det ble oppkalt skoler etter Dönhoff i Brühl/Ketsch, Hamburg, Lahnstein, Moelln, Nienburg, Pulheim, Wilhelmshaven, Wissen samt i Mikolajki (Polen) og Besut (Nangahar, Afghanistan). Skolen i Mikolajki i Polen, kalt Lyceum Marion Dönhoff har som hovedformål å skape forståelse mellom ungdommer i Polen og jevnaldrende ellers i Europa. Skolen har flere partnerskoler i Frankrike, Italia Tyskland og England. Tysklands regjering preget ved 100-årsjubileet for Dönhoffs fødsel en minnemynt på 10 euro i sølv.

Hun regnes av Stiftung Orte der deutschen Demokratiegeschichte som en av de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.

Galleri

Bokutgivelser (utvalg) I sin erindringsbok Namen, die keiner mehr nennt. Ostpreußen – Menschen und Geschichte (norsk: Navn som ingen mer nevner. Øst-Preussen - mennesker og historie) skildrer Dönhoff familiens historie, sin egen ungdomstid, krigens redsler og flukten på hesteryggen i januar 1945.