thumb|Induskulturens antatte utstrekning. Induskulturen var en oldtidssivilisasjon som hovedsakelig var sentrert i den vestlige delenThe Ancient Indus Civilization av det indiske subkontinentMohenjo-Daro - An Ancient Indus Valley Metropolis og som blomstret i området langs den store elven Indus. Sivilisasjonen var en bronsealderkultur i tiden 3300–1300 f.Kr. og hvor høydepunktet var rundt 2600–1900 f.Kr. Kulturen er en av de eldste sivilisasjoner i historien og har sitt navn etter elven Indus, men strakte seg også inn i elvedalen Ghaggar-HakraPossehl, G. L. (Oktober 1990): «Revolution in the Urban Revolution: The Emergence of Indus Urbanization». Annual Review of Anthropology 19: 261–282. doi:10.1146/annurev.an.19.100190.001401. Se kart side 263 og elvene Ganges-Yamuna-Doab,Indian Archaeology, A Review. 1958-1959. Excavations at Alamgirpur. Delhi: Archaeol. Surv. India, ss. 51–52. og utgjorde således det meste av det som i dag er Pakistan, foruten å strekke seg inn i de vestlige områdene av det som er dagens India, sørøstlige Afghanistan, og de østligste delene av Balutsjistan i Iran.
Induskulturens modne fase er kjent som den Harappanske sivilisasjon ettersom den første av de byer som ble avdekket var Harappa, utgravd på 1920-tallet i det som på den tiden var i provinsen Punjab i britiske India men som i dag er i Pakistan.Beck, Roger B.; Linda Black, Larry S. Krieger, Phillip C. Naylor, Dahia Ibo Shabaka, (1999): World History: Patterns of Interaction. Evanston, IL: McDougal Littell. ISBN 0-395-87274-X. Utgravninger av steder knyttet til Induskulturen har foregått siden 1920, og med viktige gjennombrudd så nylig som i 1999.«'Earliest writing' found». BBC News. 1999 Mohenjo-Daro er et annet velkjent arkeologisk funnsted knyttet til samme kultur og er i dag på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven»).
Harappa-sivilisasjonens språk er ikke direkte attestert og dets tilknytning er ukjent, skjønt urfasene i dravidiske språk blant annet har blitt pekt på av forskeresom Iravatham Mahadevan, Asko Parpola, F.B.J. Kuiper og Michael Witzel som et mulig slektskap.
Innledning thumb|310px|Bad fra Mohenjo-Daro, Pakistan Induskulturen var så å si ukjent før utgravningene som ble foretatt i 1920-årene ved Harappa og Mohenjo-Daro. Arkeologiske utgravninger har avdekket mange interessante detaljer. I Mohenjo Daro har man gravd seg dypt ned gjennom sju lag av bebyggelse. Blant annet har man avdekket et stort offentlig bad som trolig har hatt seremoniell betydning. Bebyggelsen hadde et kloakkanlegg og offentlige brønner. Man har også funnet mange vakkert utførte kunstgjenstander. Flere bilder man har funnet viser en slags fruktbarhetsgud som sitter i en stilling som ligner på yoga-stillingen som guden Shiva ofte avbildes med. Man har også funnet noe som ligner på det som i dag kalles yoni-linga, en fremstilling av det mannlige og kvinnelige kjønnsorgan som brukes i ritualer. Flere skikker i hinduismen kan ha sitt opphav tilbake til Induskulturen. Flere gjenstander fra Induskulturen har blitt funnet i Sumer, hvilket viser at det har vært kontakt mellom disse områdene. Det har vært spekulert på om folket snakket et dravidisk språk. Deres eget skriftspråk er kjent fra flere innskrifter. Steinseglene fra indus-kulturen skriver seg fra omkring 2000 f.Kr. Det har vært gjort forskjellige forsøk på å tyde skriften, men så langt uten større resultat.
Sivilisasjonen vokste frem i den brede Indusdalen, som i dag dekker områder av Pakistan og India, og besto av byer som kunne måle seg med byene i Mesopotamia og Egypt. Det har blitt avdekket levninger av velorganiserte bysamfunn med rette gater og underjordiske rørsystemer for vann og kloakk. Det er derimot ikke funnet noen storslåtte palasser, pyramider eller portretter av de øverste herskerne. Lokalbefolkningen i Indusdalen begynte å dyrke hvete og bygg like tidlig som i Mesopotamia og Egypt, og ikke noe annet sted i verden er det funnet eldre spor etter bomullsdyrking. Det finnes også spor etter omfattende handelsvirksomhet, blant annet med Afghanistan, Persia og Mesopotamia. Mye tyder på at indiske skip allerede på denne tida seilte over Indiahavet og inn i Rødehavet.
Det er ingen som med sikkerhet vet hvorfor bysamfunnene i Indusdalen gikk til grunne for rundt 3500 år siden. Det kan skyldes klimaendringer, avskoging - da det ble brent murstein til husbygging - lange tørkeperioder, forandringer i elveløp eller at jorda ble utpint på grunn av overbeiting. På samme tid fant også en innvandring fra nordvest.
Oppdagelse og utgravning Ruinene av Harappa ble først beskrevet i 1842 av Charles Masson i hans bok Narrative of Various Journeys in Balochistan, Afghanistan and the Punjab («Fortellinger fra ulike reiser i Balokistan, Afghanistan og Punjab»), hvor de lokale snakket om en oldtidsby som strakte seg ut «tretten kosser»Kos er en gammel indisk målenhet. 1 kos er rundt 3.6 km., noe som tilsvarer rundt 40 km, men det var ingen arkeologisk interesse for dette stedet i bortimot de neste hundre år.Masson, Charles (1842): «Chapter 2: Haripah» . Narrative of Various Journeys in Balochistan, Afghanistan and the Panjab; including a residence in those countries from 1826 to 1838. London: Richard Bentley. ss. 472.
I 1856 la to engelske ingeniører, John og William Brunton, jernbanelinjen mellom byene Karachi og Lahore for East Indian Railway Company. John Brunton skrev: «Jeg grublet mye på hvordan vi skulle greie å få underlag for linjen til jernbanen.» De ble fortalt at det lå ruiner av en oldtidsby i nærheten av jernbanelinjen som ble kalt for Brahminabad. Da han besøkte byen fant han mengder av godt brente murstein, og ble «overbevist om det var et godt steinbrudd for det underlaget jeg ønsket.» Oldtidsbyen ble redusert til et grustak.Davreau, Robert (1976): «Indus Valley». i Reader's Digest. World's Last Mysteries. Hans bror William Bruntons «seksjon av linjen gikk langs en annen ruinby, murstein fra denne hadde allerede blitt brukt av beboerne i en landsby i nærheten av Harappa ved samme sted. Denne mursteinen ble brukt langs de 150 km av jernbanesporet som gikk fra Karachi til Lahore.»
I 1872–1875 utga Alexander Cunningham det første segl fra Harrappa (feilaktig identifisert som Brahmibrev).Cunningham, A. (1875): Archaeological Survey of India, Report for the Year 1872-73, 5: 105-8 & pl. 32-3. Calcutta: Archaeological Survey of India. Det var først et halvt århundre senere, i 1912, at ytterligere segl fra Harrappa ble oppdaget av J. Fleet, noe som førte til igangsettelsen av en utgravning under John Hubert Marshall, sammen med Bahadur Daya Ram Sahni og Madho Sarup Vats, i 1921–1922 og den påfølgende oppdagelsen av den gamle sivilisasjonen ved Harappa. En tilsvarende oppdagelse ble gjort ved Mohenjo-daro av Rakhal Das Banerjee, E. J. H. MacKay, og John Marshall. Innen 1931 hadde det meste av Mohenjo-Daro blitt utgravd, men undersøkelsene fortsatte i 1944, blant annet ved Mortimer Wheeler, direktør for Arkeologiske undersøkelser i India. Andre arkeologer som arbeidet ved steder tilhørende den samme Indus-sivilisasjonen før den politiske splittelsen av området skjedde i 1947, var Ahmad Hasan Dani, Brij Basi Lal, Nani Gopal Majumdar, og Marc Aurel Stein.
Etter delingen av Britisk India ble de fleste av de arkeologiske funnene overtatt av Pakistan, hvor de fleste funnstedene faktisk var basert, og utgravningene fra denne tiden omfattet de som var ledet av Mortimer Wheeler i 1949, arkeologisk rådgiver for Pakistans regjering. Utposter fra Indus-siviliasjonen ble avdekket så langt vest som Sutkagan Dor i Balutsjistan i Pakistan, så langt nord som Shortugai ved Amudarya eller elven Amu-Darja i dagens Afghanistan.
Geografisk thumb|Utstrekning og de viktigste funnstedene for Indus-siviliasjonen. Det avdekkede området omfatter ikke de neste utgravningene til Rupar, Balakot, Shortughai i Afghanistan, Manda i Jammu, etc. Se detaljert kart. Induskulturen utgjorde det meste av Pakistan og strakte seg fra Balukistan til Sind, og videre til dagens indiske stater som Gujarat, Rajasthan, Haryana og Punjab, og nådde oppover til Rupar ved elven i øvre Sutlej. Indusdalens geografi plasserer kulturen som oppsto i en meget tilsvarende situasjon som de som oppsto i Egypt og Peru med et rikt jordbruksland omgitt av høyland, ørken og hav. Ganske nylig har det også blitt oppdaget funnsteder i Pakistans nordvestlige grenseprovinser. Andre områder knyttet til den samme kulturen er blitt funnet i Afghanistan mens mindre og isolerte steder er funnet så langt unna som Turkmenistan og Gujarat. Bosetninger langs kysten strakte seg fra Sutkagan DorDales, George F. (1962): «Harappan Outposts on the Makran Coast». Antiquity 36 (142): 86. i vestlige Balukistan til LothalRao, Shikaripura Ranganatha (1973): Lothal and the Indus civilization. London: Asia Publishing House. ISBN 0210222786. i Gujarat. Det har blitt avdekket et funnsted knyttet til kulturen ved elven Amu-Darja (som i antikken ble kalt for Oxus) ved Shortughai i nordlige Afghanistan,Kenoyer 1998, s. 96 i elvedalen Gomal i nordvestlige Pakistan,Dani, Ahmad Hassan (1970–1971): «Excavations in the Gomal Valley». Ancient Pakistan (5): 1–177. ved Manda langs elven Beas i nærheten av Jammu i India,Joshi, J. P.; Bala, M. (1982): «Manda: A Harappan site in Jammu and Kashmir». i Possehl, Gregory L. (red.): Harappan Civilization: A recent perspective. New Delhi: Oxford University Press. ss. 185-195. og ved Alamgirpur langs den indiske elven Hindon, kun 28 km fra Delhi.Ghosh, A. red. «Excavations at Alamgirpur». Indian Archaeology, A Review (1958–1959). Delhi: Archaeol. Surv. India. ss. 51–52. Induskulturen har som regel blitt avdekket lands elver, men også langs oldtidens kystlinje,Ray, Himanshu Prabha (2003): The Archaeology of Seafaring in Ancient South Asia. Cambridge University Press. ISBN 0521011094. ss. 95. eksempelvis Balakot,Dales, George F. (1979): «The Balakot Project: summary of four years excavations in Pakistan». i Maurizio Taddei (red.): South Asian Archaeology 1977. Naples: Seminario di Studi Asiatici Series Minor 6. Instituto Universitario Orientate. ss. 241–274. og på øyene som Dholavira.Bisht, R. S. (1989): «A new model of the Harappan town planning as revealed at Dholavira in Kutch: a surface study of its plan and architecture». i Chatterjee, Bhaskar (red.). History and Archaeology. New Delhi: Ramanand Vidya Bhawan. ISBN 8185205469. ss. 379–408.
Det er bevis på tørre elvesenger overlappet med Hakrakanalen i Pakistan og den sesongbetonte elven Ghaggar i India. Mange funnsteder fra Induskulturen (eller harappansk kultur) har blitt avdekket langs elveleiene ved Ghaggar-Hakra.Possehl, G. L. (Oktober 1990): «Revolution in the Urban Revolution: The Emergence of Indus Urbanization». Annual Review of Anthropology 19: 261–282. doi:10.1146/annurev.an.19.100190.001401. Se kart på side 263 Blant disse er Rupar, Rakhigarhi, Sothi, Kalibangan, og Ganwariwala.Mughal, M. R. (1982): "Recent archaeological research in the Cholistan desert". i Possehl, Gregory L. (red.): Harappan Civilization. Delhi: Oxford & IBH & A.I.1.S.. ss. 85–95. Ifølge de to forskerne J. G. Shaffer og D. A. LichtensteinShaffer, Jim G.; Lichtenstein, Diane A. (1989): "Ethnicity and Change in the Indus Valley Cultural Tradition". Old Problems and New Perspectives in the Archaeology of South Asia. Wisconsin Archaeological Reports 2. ss. 117–126. er den harappanske sivilisasjonen "en fusjon av tradisjonene fra Bagor, Hakra, og Koti Dij, eller 'etniske grupper' i Ghaggar-Hakra-dalen ved grensene til India og Pakistan."