Elin Kleopatra Danielson-Gambogi (født Danielson; 1861–1919) var en finlandssvensk kunstner. Hun var en av de mest fremtredende finske representantene for friluftsmaleri og naturalisme i 1880-årene. I sin levetid opplevde hun å bli hyllet for sine landskaps- og studiomalerier, og utskjelt på grunn av sine kvinneportretter. Uoppredde senger, halvveis påkledde kvinner og kvinner med sigaretter var ikke noe borgerskapet ønsket å ha på sine vegger. Fra tidlig 1900-tall ble hun nesten glemt av finsk kunsthistorie, fordi kunsten hennes ikke ble ansett som stilistisk nyskapende, men mot slutten av 1900-tallet fikk hun fornyet oppmerksomhet for sine kontroversielle kvinnemalerier.
Livsløp Navnet Elin Kleopatra Danielson-Gambogi hadde fra fødselen etternavnet Danielson etter foreldrene, og er i enkelte kilder omtalt bare med dette, i andre med Danielson-Gambogi, selv om hun fikk dette navnet først i 1898, ved ekteskapet med kunstneren Raffaello Gambogi. Danielson-Gambogi var navnet hun hadde da hun fikk sitt kunstneriske gjennombrudd på 1890-tallet, det er derfor brukt konsekvent i denne biografien.
Fornavnet Kleopatra er verken brukt i biografier eller som signatur på noen av maleriene hennes. Det finnes kun i offisielle registre som Finlands geistlige folketellinger og Pre-konfirmasjonsbøker 1657–1915.
Barndom og studier Elin Danielson-Gambogi ble født i Norrmark i provinsen Satakunta i det sørvestlige Finland. Foreldrene kom fra militær- og presteslekter. Faren, Karl Emil Danielson, forsøkte seg på landbruk, men mislyktes. Gården gikk konkurs, og han begikk selvmord som følge av de økonomiske vanskelighetene da hun var bare 11 år gammel. Moren, Rosa Amalia Gestrin, klarte, delvis med hjelp fra sin bror, forretningsmannen Mauritz Gestrin, å betale for de to døtrenes skolegang. Han støttet også Danielson-Gambogi økonomisk senere i hennes karriere.
Danielson-Gambogi hørte til den første generasjonen finske kvinnelige kunstnere som fikk en formell kunstutdannelse.
Finska konstsällskapets tegneskole i Helsingfors var åpen for begge kjønn, og med hjelp fra morbroren og tanten, kunne Danielson-Gambogi begynne å studere der som 15-åring. Hun studerte klassisk tegning, landskapsmaleri og perspektivlære under Carl Eneas Sjöström og Hjalmar Munsterhjelm. Fremtidige kunstnere som Helena Westermarck og Helene Schjerfbeck var hennes medstudenter. Hun tvilte på mulighetene for en profesjonell kunstkarriere på grunn av den økonomiske usikkerheten og kostnadene ved studiene. Hun studerte derfor også porselensmaling, som kunne føre til sikrere arbeid og inntekt.
I 1878–1880 studerte hun ved Adolf von Beckers private kunstskole. Der gjorde hun snart store fremskritt. Hun har omtalt årene der som sin viktigste skole, og ble sett på av von Becker som en av skolens mest lovende elever.
I 1883 fikk hun et stipend og kunne reise til Paris, der hun kom til å tilbringe store deler av 1880-årene. Hun studerte ved Académie Colarossi og andre private akademier. Hun tok også timer hos billedhuggeren Auguste Rodin, og fikk lære grunnprinsippene for skulptur.
Økonomi I tillegg til onkelens økonomiske støtte og enkelte stipender, finansierte Danielson-Gambogi reiser og videre studier i utlandet ved å påta seg vikariater som tegne- og kunstlærer. En kort tid utførte hun også dekorativt arbeid for porselensfabrikken Arabia.
I årene 1881–1891 var hun formelt tilknyttet tegneskolen i Åbo som kunstlærer, men hadde flere permisjoner, blant annet for å undervise ved andre skoler – og for å reise til Frankrike og studere videre. I 1882–1883 underviste hun ved Jyväskylä seminaari, Finlands første finskspråklige lærerhøyskole. I 1893–1894 hadde hun en stilling ved Finska konstföreningens tegneskole i Helsingfors, der hun selv hadde studert. Denne stillingen ville hun gjerne ha beholdt, men hun fikk ikke forlenget ansettelsen. Årsaken skal ha vært at Danielson-Gambogis selvstendighet irriterte kunstforeningens ledelse.
Etter hvert som hun ble mer kjent fikk hun solgt en hel del av det hun malte. Hun var for eksempel en populær portrettmaler i Finland, og fikk mange bestillinger derfra.
Et ukonvensjonelt kvinneliv De andre kvinnelige kunstnerne i hennes generasjon omgikkes helst hverandre, men Elin Danielson-Gambogi levde ukonvensjonelt for sin tid. Hun var også sammen med sine mannlige kolleger – og hun ønsket å leve som dem. Hun var kritisk til forholdene for kvinner i samtiden, spesielt deres begrensede rolle i kulturen, og hun viste en likegyldighet overfor samfunnets gjeldende skikker og forventninger. Hun røykte, kledde seg i bukser, reiste alene – og bodde av og til alene i Paris. Hun hadde langvarige forhold til flere mannlige kunstnere, blant annet den norske billedhuggeren Gustav Vigeland, på begynnelsen av 1890-årene.
Danielson-Gambogi møtte motstand i Finska Konstföreningen, på grunn av sin sterke vilje og sin ukonvensjonelle portrettkunst, og i 1890-årene tok hun et kunstpolitisk valg og engasjerte seg i Konstnärsgillet (Finsk kunstnerforening, stiftet 1864) og Ungfinlandskretsen (Nuori Suomi), som gjorde opprør mot den mer konservative Finska Konstföreningen. Hennes nærmeste venner i kunstnerforeningen var Axel Gallén, Pekka Halonen og Venny Soldan-Brofeldt.
Paris-tiden (1883–1892) I 1883 mottok Danielson-Gambogi sitt første stipend. Det ble bevilget av Det keiserlige senatet for Finland. Nå hadde hun råd til å reise til Paris, verdens kunstsenter på den tiden. Fra da av vekslet hun mellom å bo i Paris og Finland. I Paris studerte hun, og til Finland måtte hun for å tjene penger til neste Frankrikeopphold.
Önningebykolonien miniatyr|upright|left|Fra Önningebykolonien den første sommeren 1886. Sittende på bakken fra venstre Hanna Rönnberg, Hilma Westerholm, Elin Danielson-Gambogi og Nina Ahlstedt. Sittende i stolen til venstre Alexander Federley og stående inntil Victor Westerholm.miniatyr|upright|Isfiske (1887). Malt under vinteroppholdet på ÖnningebyEtter sommeren 1885, som hun tilbrakte i Bretagne, returnerte hun til Finland og bodde i Norrmark og Helsingfors. Hun ble også med i Önningebykolonien, kunstnerkolonien som fra 1886 hadde begynt å samles i Önningeby på Åland om sommeren. Kunsten i kolonien var dominert av franskinspirert friluftsmaleri, såkalt plein air-maleri. Via Önningebykolonien, som i likhet med den tidligere danske Skagen-kolonien og den senere svenske Rackengruppen fornyet maleriet i sine respektive land, ble fransk impresjonisme brakt til Finland. Danielson-Gambogi var fra starten en av de kunstnerne som hadde sterkest innflytelse på de andre malerne i Önningeby. Hun kunne forene inntrykk fra den franske naturalismen med innflytelse fra impresjonismen. Kjell Ekström, som skrev en katalog til en utstilling med koloniens kunst, kalte henne koloniens «väna virtuos» (vakre virtuos). Hun var del av Önningebykolonien i perioden 1886–1992.
Danielson-Gambogi oppholdt seg også på Önningeby en vinter, 1886/1887. Vintermaleriene hun skapte i denne perioden skildrer lys og snø på en måte som var uten sidestykke i finsk kunst, ifølge Lea Keskitalo som skrev om kunstnerkolonien for Yle. Samtidig markerte de kunstnerens gjennombrudd i finsk kunst.
Elin Danielson var produktiv og dyktig. Hon malte gjerne mennesker, og skapte sammen med de andre kvinnelige malerne i Önningebykolonien det typiske motivvalget for kolonien: Mennesket i kulturlandskapet.
Siste Paris-opphold Etter en tid i Finland returnerte hun til Paris og Académie Colarossi, men hennes økonomiske kår var vanskelige, så hun ble ikke lenge. Hun returnerte til Finland og Norrmark der hun åpnet et eget atelier i 1888. Dette året malte hun altertavlen i Vittisbofjärd (Ahlainen) kirke. I 1889 reiste hun igjen til Paris med et stipend. Året før hadde hun malt portrettet av Hilma Westerholm. Dette ga henne en bronsemedalje på utstillingen Paris Esposizione Universale i 1889.
Hennes siste Paris-opphold var i 1892. Hun malte da for Pierre Puvis de Chavannes og Alfred Roll – og deltok på utstillinger.
Italia-tiden (1895–1919) Mot slutten av 1890-årene avtok Paris' rolle som kunstverdenens sentrum. Deretter reiste mange unge kunstnere til Italia istedenfor til Frankrike, og Danielson-Gambogi var én av dem. Hun reiste til Firenze i 1895 etter å ha fått et stipend. I første omgang ble hun der i fire måneder. Det var allerede en rekke finske kunstnere i byen. Året etter kom hun tilbake til Italia og malte sjølandskap ved Middelhavet. Danielson-Gambogis maleri ble påvirket av den samtidige italienske kunsten. Hun ble mottatt med entusiasme i kunstkretsene i Firenze, og arbeidene hennes ble utstilt både der og i Milano – og på biennalen i Venezia. Denne perioden ble hennes gjennombrudd, og et av maleriene hennes ble kjøpt av kong Umberto I av Italia.
Fremgang, problemer og motgang I Italia bodde Danielson-Gambogi først i Firenze, men flyttet deretter til landsbyen Antignano sør for Livorno. I denne perioden møtte hun den tretten år yngre maleren Raffaello Gambogi. De giftet seg i 1898 og slo seg ned i Torre del Lago i Toscana. I 1899 ble Danielson-Gambogi smittet av tyfoidfeber. Hun ble anbefalt å flytte, og paret valgte Antignano som sitt nye hjemsted.
Forholdet mellom de to kunstnerne var ikke uten problemer. Danielson-Gambogi var en etablert, vel ansett og respektert kunstner da de møttes. Paret samarbeidet kunstnerisk. De malte ofte de samme motivene og kom til å påvirke hverandres stil. Danielson-Gambogi sa at arbeidet var for dem det barnet de aldri fikk.
miniatyr|upright|Under äppelträdet (1898). Ektemannen utga dette maleriet for sitt eget og signerte det med sitt eget navnJulen 1900 fikk ekteparet Gambogi besøk i Antignano av maleren Dora Wahlroos, som også hadde studert i Paris og malt på Åland. Hun bestemte seg for å bli hos ekteparet en stund. I løpet av denne tiden hadde Wahlroos og Raffaello Gambogi en affære, noe som påvirket Danielsson-Gambogi negativt, både i arbeidet og privatlivet. Ektemannens uærlighet stoppet ikke ved ekteskapelig utroskap. Under konserveringen av verket Under äppelträdet ble det avslørt at Raffaello en gang hadde signert sin kones verk med sitt eget navn. Hennes navn ble funnet i det nederste malingslaget.
I 1901 reiste paret gjennom Europa til Finland, der deres italienske malerier ble en stor suksess da de stilte ut sine malerier i en felles avdeling på kunstforeningens årsutstilling. De besøkte også Önnebykolonien. I løpet av denne reisen begynte Gambogi å vise de første tegnene på psykisk sykdom, og han ble stadig mer avhengig av sin kone. Etter returen til Italia reiste Danielson-Gambogi alene til Finland på slutten av 1902, og hun ble der til 1903.
I 1905 flyttet Gambogi-paret til Volterra, hvor det var et berømt psykiatrisk sykehus, for at Gambogi skulle få best mulig behandling. De ble boende i Volterra til rundt 1910. Deretter bodde de vekselvis i Firenze og Antignanon.
Danielson-Gambogi besøkte Finland fire ganger mellom 1907 og 1913. I løpet av disse besøkene malte hun mange portretter på bestilling: I 1909 malte hun hele tolv portretter på ni måneder, og i 1911 malte hun sju portretter i løpet av et åtte måneder langt opphold der.
Hennes siste tiår var vanskelig. Hun opplevde økonomisk motgang, delvis fordi krigen gjorde kontakten med Finland nesten umulig, og delvis på grunn av mannens sykdom. Hun klarte likevel å male mye og delta på flere store utstillinger i Italia, som Veneziabiennalen.
Etter 1913 så hun aldri Finland igjen. Hun døde av lungebetennelse i Antignanon på nyttårsaften 1919.
Kunst miniatyr|upright|De trolovade (1906). Et av hennes få impresjonistiske malerier Elin Danielson-Gambogi var en av de sentrale kunstnerne i den såkalte gullalderen i finsk kunst, som regnes fra rundt 1880 til 1920. Dette var en periode da Finland var delvis selvstyrt under det russiske keiserdømmet, den finske nasjonalfølelsen våknet, og kunstnerne søkte å finne – og vise – Finlands nasjonale egenart.