miniatyr|Sjøgata i Mosjøen - Nordnorges lengste og best bevarte rekke av brygger og trehus. Her avbildet gjennom alle årstidene. Bilde av Aleksander L. Nordaas. thumb|Mosjøens byvåpen, som etter 1961 ble overtatt og videreført av Vefsn kommune. miniatyr|Mosjøen sett fra boligfeltet Kulstadlia nord for sentrum. Nordlandsbanen med dagtoget til Bodø. Mosjøen er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har innbyggere pr. 1. januar .
Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.
Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.
I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.
Historie thumb|left|I gamle Sjøgata går historie og næringer hånd i hånd. thumb|Naustrekke ved Vefsnas bredde. (Men dette er vel ikke naust??)
Eierforhold før og nå Storgården Mo, og herunder Mosjøen, var i hovedsak eid av St. Olavs Stol, det vil si erkestolen i Nidaros.Kanikgjeld, s. 50. Gården nevnes i erkebiskop Aslak Bolts (r. 1428–50) jordebok, der det fremgår at en mann med navn Jon Einarsson hadde betalt åtte spann til erkestolenRiksarkivet/Jørgensen (1997), s. 144B da Trond (r. 1371–81) var erkebiskop.
Ved Reformasjonen i 1536 ble kirkens eiendommer krongods og underlagt kongen i København. Dermed også Mo-gården. Slik forble det frem til 1666, da kong Frederik III overdro all offentlig eiendom i Nord-Norge til Joachim Irgens.Kanikgjeld, s. 78.. Dette var den største samlede eiendomstransaksjonen og -privatiseringen i Norden noensinne, og med på kjøpet var Mo-gården, som deretter var del av Irgensgodset. Etter Irgens' død i 1675 ble storgodset stykket opp i flere små. Mo-gården gikk over til Angellgodset, som tilhørte rådmann Lorentz Mortensen Angell i Trondheim. Gården ble i 1690 overtatt av fogd og senere lagmann Peter Lorentzen Angell, som selv hadde opphold der.
Utover 1800-tallet ble Mo-gården stykket opp og solgt, særlig på strandstedet og senere ladestedet Mosjøen, der grunnen ble delt opp i hundrevis av gater og tomter. Kirken (Opplysningsvesenets fond) er fortsatt en stor jordeier i byen. Blant annet eier de grunnen som aluminiumsverket står på.Helgeland Arbeiderblad - 1,4 mill. kr. i festeavgift http://www.helgeland-arbeiderblad.no/nyheter/article5844030.ece
Frem til 1866 thumb|Fru Haugans Hotel fra 1794 er det eldste i Nord-Norge. På veggene i Elistuen henger portrettmalerier av fire generasjoner kvinner som siden 1885 har eid og drevet hotellet.
Storgården Mo er kjent siden etter svartedauden. Fra sent på 1500-tallet til 1820-årene var det Mo-ætta, etterkommere av Ingebrigt skipper på Mo, som styrte og stelte der. I dag kjent som Ingebrikts slekt eller Skipperslekta. Ingebrikt og hans etterkommere var i flere generasjoner gårdbrukere og skippere der. De var jordeiende bønder (i en fjerding der 95 prosent var leilendinger), og de drev også handel, jektefart og sagbruk.
Mosjøen var opprinnelig navnet på noen husmannsplasser som lå under Mo. I begynnelsen hadde dette strandstedet bare et lite antall husstander, samt naust og kirkeboder som tilhørte bønder i soknet. Med sin beliggenhet på en flat landtunge innerst i Vefsnfjorden, som dessuten er isfri, var stedet velegnet for å sjøsette båter, noe som særlig synte seg i forbindelse med den årlige utfarten til Lofotfisket, da hundrevis var samlet der. Andre forhold som gjorde Mosjøen sentralt var kirkestedet Dolstad og uttaket av tømmer fra skogene i Vefsn, og vår og høst kom øyværinger innover fjorden med fisk for å bytte til seg blant annet båter, tømmer og kornvarer.
Det vites at Mosjøen var bebygd allerede omkring 1600. Den tidligste kjente innbyggeren var Svein strandsitter, som sammen med kone og to døtre bodde der i 1660.Kanikgjeld, s. 338. I den andre halvdelen av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet bodde det mange jemter på Mosjøen. På denne tiden opplevde Stor-Vefsn, det vil si dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal, nemlig stor tilflytting av folk fra Jemtland, særlig etter at dette landskapet i 1645 ble avstått til Sverige.
Mosjøen hadde på midten av 1700-tallet flere handelsknaper (nordnorske frihandlere), blant andre Sjur Bentsson fra Mo-ætta. Folk i Nord-Norge hadde etter gammel sedvane rett til å handle med hverandre. Blant annet et kongebrev av den 14. april 1572 fastslo slik frihandel.Leksikon: Knape På dette grunnlaget oppstod de nordlandske knapene. Mosjøen hadde på 1700-tallet flere handelsknaper, som hadde både handel og jekt. Noen av dem drev også salg av brennevin. Foruten handel hadde knapene ofte jekt, som de seilte til Bergen med. Stedet fikk sin første handelsmann (handelsmann med kongelig bevilling) med knapesønnen Erik Jørgen Sjursson fra Mo-ætta, som fra 1794 drev handel og gjestgiveri sør på strandstedet. Dessuten hadde stedet tolv år tidligere, i 1782, fått en handelsborger (handelsmann med borgerskap i Trondheim) med Peder Christian Bech fra det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen, som begynte med handel nord på strandstedet.
Mosjøen overtok utover på 1800-tallet stillingen som det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen hadde hatt. Det var særlig Tiendebytte, hvor folk kom fra nært og fjernt for å bytte varer, å bygsle jord og å betale tiende til kirken og avgifter til fogden og godseieren, som bidro til at Kulstadsjøen, og senere Mosjøen, oppnådde denne stillingen. Også 1700-tallets utvinning og handel med trelast var en viktig faktor.
På 1800-tallet vokste Mosjøen til å bli et lite bysamfunn. De fleste som bodde der, var husfolk. De som ikke hadde et jordstykke å dyrke, måtte ofte gå i dagleie eller begynne som håndverkere. Slik ble det til at stedet fikk smeder, skomakere og andre yrkesutøvere. Stedet vokste sakte og jevnt til å få en småbyliknende bebyggelse med det nødvendigste av handel og håndverk. Frem til midten av 1800-tallet hadde stedet befestet sin stilling som distriktssentrum. Fra 1866 steg folketallet: mens 379 mennesker bodde der i 1865, hadde stedet 744 innbyggere i 1875. I det påfølgende året ble tettstedet egen bykommune, og fra denne tiden begynte utviklingen av det bymessige næringslivet som Mosjøen har i dag. Byen fikk blant annet klesforretninger, spisesteder, fargehandel, apotekere og fotografer.
Den første industriperioden thumb|Engelskbruket på Halsøya. I bakgrunnen skimtes strandstedet Mosjøen. thumb|Deler av Mosjøens staselige villastrøk, hvor de velstående i byen bodde.
Mosjøens utvikling fikk en brå oppgang i 1866, da Engelskbruket ble grunnlagt av tilflyttede engelskmenn som hadde kjøpt Vefsngodset, det vil si det meste av skogen i Stor-Vefsn. Engelskbruket var eiet og drevet av tilflyttede engelskmenn, og formålet var utvinnelse, bearbeidelse og salg av treforekomstene i store og skogrike Vefsndalføret. Dette innledet den første industriperioden. Etter noen år oppsto også Nes Trælastbrug, som hadde lokale eiere. Engelskbrukets tømmer- og sagbruksvirksomhet skapte det som betegnes som Klondyke-tilstander. Både folk fra Stor-Vefsn og søringer kom i flokk til strandstedet. Det var stort behov for arbeidskraft, og lønningene var etter datidens forhold meget gode.
Innbyggertallet og bebyggelsen vokste. Sagbrukstiden var hovedårsaken til at Mosjøen, etter et knapt tiår, den 1. januar 1875 fikk losse- og ladestedsrettigheter. Den 1. januar 1876 ble Mosjøen utskilt fra Vefsn som egen bykommune. Dermed ble Mosjøen den første byen på Helgeland. Med ladestedsrettigheter kunne Mosjøen blant annet eksportere varer direkte til utlandet.
I de første tiårene som ladested gikk Mosjøen gjennom store forandringer. Fra å være et strandsted med handelsmenn og håndverkere ble byen omformet til en moderne handels- og embetsby, til slutt også garnisonby. En rekke kommunale og statlige embeter ble lagt dit, blant andre fogd, magistrat, kommunekasserer og distriktslege. Mange trøndere kom i den siste halvdelen av 1800-tallet nordover for å ta del i byveksten. Foruten dem som slo seg opp som handelsmenn eller ble beskikket til embetsmenn eller andre borgerlige stillinger, kom også utøvere av avanserte profesjoner, blant andre byens første fotograf. Av handelsmennene i 1900 var de fleste Trøndelag og Møre og Romsdal, og av samtlige var kun én født i Vefsn.
Fra denne tiden begynte også utviklingen av det bymessige næringslivet som Mosjøen i dag har. Byen fikk nye og fargerike innslag i form av bok- og papirforretninger, moteforretninger og spisesteder. På slutten av 1800-tallet hadde byen fått et vel av nye yrkesutøvere, blant andre apotekere, bladutgivere, fotografer, hattepyntersker og motehandlersker.
Samtidig som byen hadde vokst i velstand og størrelse hadde sagbrukstiden skyggesider. Skogene i Stor-Vefsn bar tydelig preg av rovhugst og ødeleggelser av miljøet. Tømmeruttaket gjorde også at flere bønder valgte å oppgi eller lot seg friste til å selge sitt gårdsbruk og flyttet nedover til Mosjøen. Sagbrukstiden endte omkring 1899. Da lå Vefsn utarmet, men Mosjøen hadde vokst seg rikt på høykonjunkturen.
Utvikling av infrastruktur og kommunikasjon thumb|Fra Mosjøen telegrafstasjon.
På slutten av 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet sto utbygging av kommunal infrastruktur på dagsordenen. Blant annet ble det bygget elektrisitetsverk og vannforsyning. På det sosialpolitiske området var Mosjøen en nattvekterkommune. Enhver måtte klare seg selv, og kun noen eldre og syke fikk understøttelse fra kommunen.
Kommunikasjon var et like viktig spørsmål. Mosjøen var opprinnelig et avsidesliggende sted på Helgeland. Båt var det eneste motortransportmiddelet som kunne nå byen. Nordlandsveien sto ferdig i 1924. Da fikk Mosjøen veiforbindelse med ladestedet Steinkjer i Nord-Trøndelag og videre sørover til Trondheim og Oslo. Deretter fulgte Nordlandsbanen i 1940. I 1940-årene fikk byen også ny havn på Nervollan. Byens gamle havn ved Sjøgata var grunn og derfor vanskelig å anløpe etter hvert som dampskip erstattet seilskip, og frem til nyhavnen stod ferdig hadde dampskip måttet legge til på Halsøya nord for byen.
Telefon- og telegrafstasjonen i Mosjøen var et av de viktigste kommunikasjonsleddene mellom Nord- og Sør-Norge, og statsjonen hadde direkte forbindelse med Trondheim. Stasjonen hadde på det meste ca. 58 underordnede stasjoner.
Mosjøen postkontor hadde på det meste ca. tjue poståpnerier under seg.
Under andre verdenskrig thumb|Tyske vaktsoldater ved Mosjøen den 11. mai 1940.
Etter kamper sør for byen ble Mosjøen den 11. mai 1940 inntatt av tyske styrker, litt over en måned etter invasjonen den 9. april.