Hans Birch Dahlerup (1790–1872) var en dansk admiral og friherre. Han var blant Danmarks viktigste sjømilitære strateger på 1800-tallet.
Som ung sjøoffiser deltok han i forsvaret av norskekysten mot den britiske marinen under Napoleonskrigene. Hele tre ganger ble han tatt til fange av britene og satt i «prisonen». Han ble en varm norgesvenn, og var skuffet over at Norge ble skilt fra Danmark i 1814. Dahlerup steg i gradene til kontreadmiral i den kongelige danske marine.
Han tjenestegjorde også som viseadmiral og øverstkommanderende i den keiserlige østerrikske marine etter revolusjonsåret 1848. Danskene så Dahlerups tjeneste som en mulighet til å splitte Østerrike og Preussen. Dahlerup gjenoppbygget østerrikernes sjøstridskrefter og ledet blokaden og gjenerobringen av Venezia i 1849. Han ble adlet av keiseren, men følte seg dårlig behandlet hjemme i Danmark.
Dahlerup hadde en bred interesse for kultur og vitenskap. Han behersket tysk, engelsk, fransk og italiensk som fremmedspråk. Han skrev ned sine erindringer, som ble utgitt i fire bind etter hans død. Verket gir stor innsikt i det sjømilitære på 1800-tallet, men utlegger også Dahlerups forbitrelse.
Oppvekst og utdannelse 120px|mini|venstre|Hans Jensen Dahlerup
Han vokste opp i en embedsmannsfamilie i Hillerød på Sjælland. Foreldrene var Hans Jensen Dahlerup og Sophie Marie Birch. Moren døde i 1799 av giktfeber og tæring (eldre navn på tuberkulose), og faren giftet seg på nytt med hennes søster, Vilhelmine. De var døtre av en gullsmed i Hillerød.
Faren kom fra enkle kår i Østjylland, men ble som ung ansatt hos en embedsmann i Hillerød, seilte en gang som kahyttskriver på et handelsskip til Trankebar i India, og skal ha vært usedvanlig kunnskapsrik. Sønnen visste ellers lite om farens slekt og oppvekst.
Da Hans vokste opp var faren amtsfullmektig i Frederiksborg amt, det vil si ansvarlig for skatte- og avgiftsoppkrevingen og regnskapsførselen i amtet. Han var også forlikskommissær og auksjonarius. Senere ble han veifiskal (som førte tilsyn med veivedlikeholdet), hospitalforstander og postmester.
Hjemmet var ikke særlig velstående, men rikt på evner. Hans leste ivrig fra farens boksamling. Hans’ brødre og halvbrødre ble jurister, prester og offiserer. Halvbroren Edvard ble kong Christian VIIIs livlege. Søstrene giftet seg med embedsmenn.
Hans Birch Dahlerup gikk latinskolen og så for seg en universitetsutdannelse, men ombestemte seg etter det britiske angrepet på Københavns red i 1801, som vakte interessen for sjøforsvaret for mange menn av hans generasjon. At han hadde en tre år eldre bror i marinen, spilte også inn på yrkesvalget. Han var ennå ikke fylt 16 år da han fullførte sjøkadettakademiet i København.
Ung sjøoffiser under napoleonskrigene mini|Hans Birch Dahlerup ble første gang tatt til fange under slaget ved Sjællands Odde, der hans bror Jens mistet livet. Synet av de mange drepte gjorde sterkt inntrykk på ham. Akvarell av A.G. Gross.
Da kanonbåtkrigen innledet krigshandlingene mellom Danmark-Norge og Storbritannia i 1807, var han sekondløytnant. Han tjenestegjorde på linjeskipet «Prinds Christian Frederik», som var sendt til Norge og dermed unngikk Københavns bombardement. Han lå alvorlig syk på nederste dekk da skipet kom i kamp under slaget ved Sjællands Odde i 1808. Han ble tatt til fange av britene. Som offiser ble han behandlet godt, og året etter ble han løslatt.
Dahlerup kom så til Silda ved Stad som kommandant for to kanonskonnerter og en kanonjolle. Mannskapet var lokale fiskerbønder og håndverkere. I 1810 ble de angrepet av en overlegen britisk styrke i Sørpollen. Han overgav skonnerten uten tap av menneskeliv. Han ble på nytt tatt til fange og sendt til Reading i England, men utvekslet i 1811. Tilbake i Bergen ble han stilt for krigsrett for overgivelsen ved Stad, men ble frifunnet uten kritiske bemerkninger.
Den unge Dahlerup tilbragte som regel vintrene i krigsårene i Bergen. Sammen med andre offiserer var han ofte å se i byens kultur- og selskapsliv. Kaptein Peter Motzfeldt, sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie, byfogd Georg Jacob Bull og dikteren Lyder Sagen hørte til omgangskretsen. Han beskrev i sine erindringer et stemningsskifte blant sine bergenske venner i 1810 og 1811, «til mer eller mindre uttalte ønsker om fraskillelse» fra Danmark. Dahlerup ble forstemt, og lojalitetsfølelsen til kongen bidrog til at han søkte seg hjem til Danmark mot slutten av 1812.
Sommeren 1813 ble han kommandant på en kanonsjalupp i Øresund, hvor han skapte hindringer for britiske og svenske konvoier (gruppe med handelsskip, beskyttet av krigsskip). I oktober skulle han rekognosere i Storebælt, men kom over en engelsk konvoi ved Røsnæs, og endte med å bli tatt til fange for tredje gang. Han satt i prisonen frem til fredsslutningen i 1814.
Koffardikaptein i Dansk Vestindia mini|«Lille Marie på Nekys arm», maleri av Niels Peter Holbech (1838). Neky tjente i Dahlerups hjem i København. Holbech- og Dahlerup-familiene kjente hverandre, og Maries lillesøster Ursula ble gift med Hans Joost Vilhelm Dahlerup.
Dahlerup ble ansatt som lærer i navigasjon og matematikk ved sjøkadettakademiet, men fikk snart permisjon fra marinen for å seile i koffardifart (i handelsflåten). Først lot han seg overtale av en kjenning fra marinen, Louis de Coninck, til å bli med som styrmann, mens Coninck var reder og kaptein, til Lisboa og Málaga.
I 1816 ble han kaptein på den engelske briggen «Sovereign». Med seg som styrmann hadde han en venn fra marinen, Henrik Sneedorff, sønn av admiral og sjef ved sjøkadettakademiet, Hans Christian Sneedorff. Mannskapet var for det meste skandinaver. De seilte til Madeira og videre til Dansk Vestindia for å laste skipet med sukker og rom.
Oppholdene i Dansk Vestindia varte i månedsvis, og Dahlerup ble kjent med mange embedsmenn og plantasjeeiere, men høyest satte han vennskapet med generalguvernør Adrian Benjamin Bentzon.
Dahlerup og Sneedorff kjøpte i 1818 sin egen brigg og seilte til England, men klarte ikke å få lønnsomhet i foretaket. De solgte skipet og gikk tilbake til det sjømilitære.
Tilbake som lærer og offiser Etter endt tjeneste i handelsflåten underviste Dahlerup i engelsk og sjøartilleri på sjøkadettakademiet. Han var også formann i Søe-Lieutenant-Selskabet og redaktør for tidsskriftet Archiv for Søvæsen. Tidsskriftet tok opp mange aktuelle politiske spørsmål, så som slaveriet i Dansk Vestindia. Selv tok Dahlerup med en svart kvinne, Neky, tilbake til Danmark i 1830-årene som hushjelp, men det er uklart om hun var slave eller fri.
Dahlerup roste generalguvernør Peter von Scholtens forsøk på å forbedre slavenes livsvilkår i Dansk Vestindia, blant annet med en bedre skoleordning, rett til frikjøp, rett til selv å bytte slaveeier og vern mot vilkårlig straff. Dahlerup så denne bemyndigelsen av slavene som et første skritt mot «den fullkomne borgerlige frihets dørterskel». Et slaveopprør i 1848 overveldet Scholten, som egenhendig frigav alle slaver.
Dahlerup tilhørte marinens faste offiserskorps og ble tildelt kommandoen på flere orlogsfartøyer på tokt til Middelhavslandene, Madeira, New York og Dansk Vestindia. Han ledet også forhørene om en suverenitetskrenkelse i Dansk Vestindia.
mini|«Thorvaldsens ankomst på Københavns red», maleri av C.W. Eckersberg (1839). Dahlerup sitter ved siden av Thorvaldsen i robåten midt i bildet.
I 1838 førte han fregatten «Rota» til Middelhavet, dels som trening for mannskapet, dels for å hente billedhuggeren Bertel Thorvaldsen og hans skulpturer og relieffer hjem fra Roma. Thorvaldsen ble mottatt som en helt i København.
I 1840 ble Dahlerup forfremmet til kommandørkaptein i marinen, og i 1847 til kommandør. Han medvirket til å forme sjøforsvarspolitikken som medlem av flere kommisjoner. Han vant anerkjennelse for sin dyktighet, men kunne være unødig hard i sine utfall mot andre offiserer.
Revolusjonsår og inn i østerriksk tjeneste Dahlerup var en mann av enevoldstiden og lite interessert i politikk. Den eneveldige kong Frederik VI var den eneste av de tre kongene som han tjenestegjorde under, som han egentlig hadde respekt for. Revolusjonene i 1848 førte til demokratiske reformer og nasjonale bevegelser i Danmark og flere andre land. Overgangen til et konstitusjonelt monarki med grunnloven av 1849 ble han aldri helt fortrolig med.
Han nektet for at danskenes sinnelag hadde blitt mer demokratisk:
«Det var kun de omveltninger i formuesforholdene etter statsbankerotten som hadde rystet samfunnets skillevegger; mulig også regjeringens eller kongenes altfor store lempning etter den nyere tids ideer, hvorav var oppstått en jaging etter popularitet, en smiger for en plump nedlatenhet til de lavere og udannede klasser, deres seder og tone, alt dette i en forening hadde sammenblandet og vulgarisert samfunnsklassene og nedbrutt autoriteten og respekten.»
Det uavklarte nasjonale tilhørsforholdet i hertugdømmene Slesvig, Holsten og Lauenborg, der tysksinnede fikk støtte fra Det tyske forbund, førte til at den første slesvigske krig brøt ut i mars 1848. Samtidig var det gamle admiralitetskollegiet i ferd med å omdannes til et marineministerium. Marineminister C.C. Zahrtmann, som var en gammel venn av Dahlerup, ønsket at Dahlerup skulle ta oppgaven med å sette marinen i stridsdyktig stand. Dahlerup var i dårlig form og sa seg for opptatt med andre oppgaver. Ved våpenstillstanden i august 1848 var danskene på vikende front. Dahlerup utgav et skrift som kritiserte Zahrtmanns sjømilitære strategi. Regjeringen mislikte frittalenheten, men så seg best tjent med å la saken ligge. Dahlerup og Zahrtmann ble uvenner.
I februar 1849 ble Zahrtmann anmodet av en østerriksk sendemann om å la en erfaren dansk sjøoffiser ta kommandoen over den sønderslåtte østerrikske marinen. At sjøoffiserer gikk i fremmede staters tjeneste, til og med i krigstid, var vanligere før dannelsen av de europeiske nasjonalstatene.
Den danske regjeringen øynet muligheten for å splitte Østerrike og Preussen, som tevlet om lederskapet i Det tyske forbund, som danskene lå i en uløst konflikt med i hertugdømmene. Zahrtmann la frem tilbudet for Dahlerup, som var motstrebende, men appellerte til «viktigheten av Danmarks sak». Sjøkrigshistoriker Hans Christian Bjerg antar at Zahrtmann også så en anledning til å bli kvitt «en besværlig og kompetent kritiker».
Den østerrikske sendemannen, greve Károlyi, antok at danskene kunne avse Dahlerup, fordi den danske marinen, i mangel på fiender til sjøs, uansett bare kom til å bli brukt til blokader og som støtte for landstridskreftene.
Dahlerup godtok å søke avskjed fra den danske marinen med kontreadmirals rang. Til gjengjeld skulle han beholde sin plass i rangordningen, om han trådte inn igjen. Den demokratiske Kjøbenhavnsposten mente at Dahlerup lot seg bruke av keisermakten til å undertrykke nasjonale opprør.
Nasjonalt opprør i Italia mini|Den østerrikske fregatten «Venere» angripes av et venetiansk opprørsfartøy. Maleri av Lorenzo Butti (1850).
Ved fredsslutningen etter Napoleonskrigene hadde Østerrike fått kontroll over Napoleons italienske kongedømme og overtatt italienernes flåte med hovedbase i Venezia. Den tradisjonelle landmakten satte marinen under hærens kontroll, noe som hadde den ulempen at mange offiserer flyttet mellom hær og marine for å avansere raskere. Dahlerup fikk som viseadmiral og marinens øverstkommanderende også rang av feltmarskalkløytnant.