Eurovision Song Contest 1967 var den tolvte utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for første gang sted i Østerrike, som følge av landets seier året før med Udo Jürgens og «Merci, Chérie». Sendingen ble arrangert av den østerrikske allmennkringkasteren ORF og var den siste som ble produsert i svart-hvitt. Finalen ble avholdt lørdag 8. april 1967 i Wiener Hofburgs store festsal i Wien. Programleder var Erika Vaal.
Til sammen deltok 17 land – ett færre enn de to årene i forveien. Danmark trakk seg fra konkurransen i 1967 og deltok igjen i 1978.
Etter fem andreplasseringer lyktes Storbritannia å få sin første seier med «Puppet on a String», fremført av en barføtt Sandie Shaw. Vinnersangen fikk stor kommersiell suksess etter konkurransen, og i Norge toppet den VG-lista i seks uker – mer enn noen annen tidligere Eurovision-sang. Irland fulgte bak på en andreplass, Frankrike ble nummer tre, mens Luxembourgs Vicky Leandros og «L'amour est bleu» ble nummer fire. Sistnevnte fikk også stor kommersiell suksess, og Leandros skulle vinne konkurransen fem år senere. Monaco kompletterte topp fem med en sang skrevet av Serge Gainsbourg. Norge var representert av Kirsti Sparboe og sangen «Dukkemann», skrevet av Tor Hultin og Ola B. Johannessen. Det norske bidraget endte på en tredelt nest sisteplass med 2 stemmer.
Bakgrunn venstre|miniatyr|250x250pk|Großer Festsaal der Wiener Hofburg huset konkurransen i 1967. For første gang sto Østerrike vertskap for konkurransen, etter at Udo Jürgens og «Merci, Chérie» hadde vunnet året før. Den østerrikske kringkasteren ORF la konkurransen til den store festsalen i Hofburg-palasset i hovedstaden Wien. Hofburg var vinterresidensen i Habsburg-dynastiet som styrte Østerrike-Ungarn. I dag brukes Hofburg som offisiell presidentresidens.
Danmark trekker seg Danmark trakk seg fra konkurransen dette året og skulle ikke komme tilbake igjen før i 1978. Bakgrunnen var en økende dansk misnøye med konkurransens form, og Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Flere andre land, også Norge, hadde en deltakelse opp til vurdering, men valgte å forbli i konkurransen. Deltakerantallet gikk derfor ned fra 18 til 17 land.
Nye regler og ny juryordning Etter økende kritikk mot konkurransen og misnøye rundt utbredt nabostemming året før, gjorde EBU dette året flere endringer i konkurransen. Blant annet gikk man tilbake til poengsystemet som ble brukt i perioden 1957–1961, der hvert land hadde ti jurymedlemmer som ga én stemme til sin favoritt. I et forsøk på å modernisere konkurransen i møte med den stadig mer fremtredende popmusikken, ble også juryenes sammensetning endret. Heretter måtte halvparten av jurymedlemmene være under 30 år.
I tillegg måtte hvert deltakerland fra nå av stille med en offisiell representant, også kalt delegasjonsleder. Delegasjonslederen skulle være til stede under prøvene og var arrangørenes kontaktperson. Hen skulle også kunne ta hasteavgjørelser på vegne av sitt lands artist. Dette ble hovedsakelig gjort for å unngå lignende scenarioer som året før, da Italias artist, Domenico Modugno, egenhendig bestemte seg for å kutte orkesteret fordi han var misfornøyd med låtarrangementet.
Sendingen ble også dette året overført til Øst-Europa gjennom Intervision. Dette var også den siste konkurransen som ble produsert i svart-hvitt; fra og med 1968 ble finalene sendt i farger. Sendingen fra Wien varte i 1 time og 47 minutter.
Sendingen Finalen ble overført i svart-hvitt direkte fra Hofburg lørdag 8. april 1967 klokken 22.00–23.47 lokal og norsk tid.
Salen var pyntet med blomsteroppsatser, og scenen hadde tre svingende speil og en trapp i midten. Sendingen åpnet at kapellmester Johannes Fehring og ORFs orkester spilte «Wiener Blut» av Johann Strauss d.y., før fjorårsvinner Udo Jürgens tok over taktstokken og dirigerte orkesteret til sin egen «Merci, Chérie».
Deretter tok programleder Erika Vaal over og ønsket seerne velkommen på tysk, fransk, engelsk, italiensk, spansk og russisk. Hun avsluttet med å beklage til seere i øvrige land med å si: «Jeg skulle gjerne ha ønsket dere velkommet på morsmålet deres, men tiden var for knapp til at jeg kunne lære meg dem. Men skulle det bli en ny konkurranse i nær fremtid i Wien, skal jeg gjøre mitt beste for å lære dem». Den muligheten fikk hun ikke – det skulle gå 48 år før Østerrike arrangerte Eurovision Song Contest igjen. Vaal døde også halvannet år før Wien på ny sto vertskap i 2015.
Deretter startet presentasjonen av de 17 deltakerlåtene. Startrekkefølgen var på forhånd avgjort ved loddtrekning. Nederland startet, mens Irland avsluttet. Norge fikk startnummer 13.
Avstemningen miniatyr|Sandie Shaw fikk suksess med «Puppet on a String». Etter at alle land hadde fremført bidragene sine, var det en fem minutters pause før avstemningen. Pausenummeret var guttekoret Wiener Sängerknaben som sang «An der schönen blauen Donau».
Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år. Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra juryens eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.
Storbritannia tok raskt ledelsen i avstemningen, og med 7 stemmer hver fra juryene i Sveits, Frankrike og Norge, sikret Storbritannia seg seieren med 47 poeng – mer enn dobbelt så mange stemmer som Irlands 22. Dette var den klareste seieren siden Italia vant med 49 poeng mot 17 tre år tidligere.
For første gang kunne også tv-seerne følge med på artistene mens poengene kom inn, for tv-produsentene viste bilder fra artistenes oppholdsrom, green room, underveis i avstemningen. Mot slutten var det flere tekniske problemer med poengtavlen. Flere land fikk feil poengsum, og Clifford Brown måtte gripe inn flere ganger for å få rettet poengsummene. Programleder Erika Vaal erklærte også vinneren for tidlig, da hun glemte å kalle opp Irland som siste jury. I green room kunne seerne se fjorårsvinner Udo Jürgens forsøke å dra Sandie Shaw opp fra en stol, hvorpå Shaw svarte med å klapse ham på hånden. Da Irland omsider fikk slippe til med sine stemmer, kvitterte den irske poengoppleseren humoristisk: «I thought we were going to be left out» (jeg trodde vi skulle bli utelatt). Hiter og vinnere
Blant deltakerne var Vicky Leandros som fremførte «L'amour est bleu» for Luxembourg. Sangen kom på fjerdeplass, men ble likevel en stor internasjonal hit. Den franske musikeren Paul Mauriat fikk også stor suksess med en instrumentalversjon av sangen, kalt «Love Is Blue». Vicky Leandros skulle også vinne konkurransen fem år etter med «Après toi».
Stor kommersiell suksess fikk også vinnersangen «Puppet on a String» fra Storbritannia. Etter å ha blitt nummer to fem ganger tidligere, var dette britenes første seier. Sangen ble fremført av Sandie Shaw, som stilte barfotet på scenen. I avstemningen vant den en overlegen seier med , mer enn dobbelt så mange poeng som Irland på andreplass. Hele syv av de ti medlemmene i den norske juryen hadde sangen som sin favoritt. Shaw har senere forklart Eurovision-seieren med at hun allerede var populær på kontinentet. Sangen ble også en kjempesuksess over store deler av verden. Blant annet ble «Puppet on a String» den mestselgende singelen i Vest-Tyskland i 1967, og den toppet norsk VG-lista i seks uker.
Norges bidrag miniatyr|Kirsti Sparboe på fanget til svenske Östen Warnerbring under avstemningen.Dette var åttende gang Norge deltok i Eurovision Song Contest, og for andre gang var Kirsti Sparboe Norges representant. Også Norge deltok med en sang om en dukke – «Dukkemann», komponert av Tor Hultin med tekst av Ola B. Johannessen. I den norske finalen ble vinnersangen sunget av Torill Ravnaas med lite orkester og Kirsti Sparboe med Kringkastingsorkestret.
Etter finalen var komponist-kjempen Egil Monn-Iversen klar på at Kirsti Sparboe måtte få reise til Wien. Han begrunnet det med at «Dukkemann» spenner over nesten to oktaver, og at Sparboe hadde stemmeregister nok til å beherske låten. NRK valgte da også Sparboe til å synge det norske bidraget, et oppdrag hun også hadde i 1965. Da VG spurte Monn-Iversen om Norges sjanser i Wien, svarte han: «Blant de seks beste, skulle jeg anta.» Norge ble imidlertid nummer 14 av 17, med bare to stemmer – ett fra Nederland og ett fra Sverige.
Erik Diesen kommenterte sendingen fra Wien, mens Øivind Bergh var Norges dirigent. Sverre Christophersen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.
Den norske juryen hadde ti medlemmer som hver hadde én stemme å gi til sin favoritt. Den norske juryen stemte slik: StemmerLand721
Deltakere og resultat Liste over deltakerne og det offisielle resultatet. Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre. Startnr.LandArtistSangPlassPoeng01Thérèse Steinmetz«Ring-dinge-ding»14202Vicky Leandros«L'amour est bleu»41703Peter Horton«Warum es hunderttausend Sterne gibt»14204Noëlle Cordier«Il doit faire beau là-bas»32005Eduardo Nascimento«O vento mudou»12306«Quel cœur vas-tu briser?»17007Östen Warnerbring«Som en dröm»8708Fredi«Varjoon – suojaan»12309Inge Brück«Anouschka»8710Louis Neefs«Ik heb zorgen»7811Sandie Shaw«Puppet on a String»14712 SpaniaRaphael«Hablemos del amor»6913Kirsti Sparboe«Dukkemann»14214Minouche Barelli«Boum-Badaboum»51015Lado Leskovar«Vse rože sveta»8716Claudio Villa«Non andare più lontano»11417Sean Dunphy«If I Could Choose»222
Tilbakevendende artister ArtistLandDeltok i1962Kirsti Sparboe1965Raphael Spania1966
Bidrag og låtskrivere Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland. LandSangKomponistTekstforfatterSpråkNorsk oversettelse Belgia«Ik heb zorgen»Paul QuintensPhil van CauwenberghNederlandskJeg har bekymringer Finland«Varjoon – suojaan»Lasse MårtensonAlvi VuorinenFinskInn i skyggen – inn til trygghet Frankrike«Il doit faire beau là-bas»Hubert GiraudPierre DelanoëFranskVæret må være bra der Irland«If I Could Choose»Michael CoffeyWesley BurrowesEngelskOm jeg kunne velge Italia«Non andare più lontano»Gino MescoliVito PallaviciniItalienskIkke gå lenger unna Jugoslavia«Vse rože sveta»Urban KoderMilan LindičSlovenskAlle verdens blomster Luxembourg«L'amour est bleu»André PoppPierre CourFranskKjærligheten er blå Monaco«Boum-Badaboum»Serge GainsbourgFransk– Nederland«Ring-dinge-ding»Johnny HolshuyzenGerrit den BraberNederlandsk– Norge«Dukkemann»Tor HultinOla B. JohannessenNorsk– Portugal«O vento mudou»Nuno Nazareth FernandesJoão Magalhães PereiraPortugisiskVinden har snudd Spania«Hablemos del amor»Manuel AlejandroSpanskLa oss snakke om kjærligheten Storbritannia«Puppet on a String»Bill Martin, Phil CoulterEngelskTråddukke Sveits«Quel cœur vas-tu briser?»Daniel FaureGérard GrayFranskHvilket hjerte skal du knuse? Sverige«Som en dröm»Curt Petterson, Marcus ÖsterdahlPatrice HellbergSvenskSom en drøm Tyskland«Anouschka»Hans BlumTyskAnnusjka (navn på en kvinne) Østerrike«Warum es hunderttausend Sterne gibt»Kurt PecheKarin BognarTyskHvorfor er det hundre tusen stjerner?
Poengtavle Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. DeltakerlandPoenggivende landSumPlass1121442121113217411214121142224120311131201711212781113121111111781311118725371712337321471 Spania111212196112142115110511112178111141113122432211222
Dirigenter Mens Johannes Fehring var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.