Det romerske keiserriket var et av de største og viktigste av alle oldtidsriker. Keiserriket ble grunnlagt av Augustus i tiden mellom 31 f.Kr. og 27 f.Kr. Keiserriket hadde sin storhetstid i 200 år, fra år 0 til ca. 200. Da ble riket offer for anarki, økonomisk krise og store invasjoner av germanske stammer. Disse urolighetene kulminerte i delingen mellom det Østromerske og det Vestromerske riket i 395. Enden på keiserriket, og Romerriket, er ofte knyttet til det vestromerske rikes nedgang i 476 (480). Det østlige riket, eller det bysantinske som det senere ble kalt, holdt seg relativt stabilt til 1453, da det ble erobret av Det osmanske riket.
Ved rikets absolutte høydepunkt, rundt 110, var dets omfang rundt 5,9 millioner kvadratkilometer, av det 2,3 millioner kvadratkilometer fastland. Bare det kinesiske Han-dynastiet kunne komme opp mot en slik størrelse på den tiden.
I århundrene før Augustus’ tiltredelse som keiser hadde Roma allerede tilegnet seg store områder rundt Middelhavet. Denne artikkelen skal ta for seg keiserriket og dets utvikling fra Augustus, til oppdelingen mellom det vestlige og det østlige riket. (For å lese om rikets tidligere historie, se Den romerske republikk og Det romerske kongedømme.)
Periodeinndeling Cæsars diktatorstyre varte bare en kort periode, og han skapte ikke en styreform som andre kunne overta etter ham. Augustus, derimot, gjorde keiserstyret til institusjon som andre kunne overta uten militær konflikt. Det er derfor Augustus, og ikke Cæsar, er regnet som den første keiseren. Det er vanlig å kalle den første perioden i keisertiden for principatet, etter princeps, som var betegnelsen på ledende menn i republikken. Det betyr at keiserne styrte i republikkens navn. Under principatet gikk tronfølgingen uten altfor store problemer. Den neste perioden, anarkiet, er preget av blodige kamper om keisertittelen. Perioden etter 284 blir kalt dominatet fordi keiseren begynte å opptre mer som en dominus, herre, og keiserstyret ble ikke lenger skjult bak republikkens fasade.
Navn, titler, betydninger og moderne oversettelser Oversettelser av klassisk latin må bli gjort svært forsiktig, da ordenes betydning har forandret seg med tidens gang. Cæsar var opprinnelig et familienavn. Octavian arvet navnet fra sin adoptivfar Julius Cæsar, som et ledd i å øke sin personlige anseelse. Denne trenden fortsatte med Octavians arvtagere, og navnet forandret seg til en tittel Cæsar, tilsvarende dagens keiser. Derfor ble Octavian, som er kjent for å være den første keiseren, i antikken anerkjent som den «andre» Cæsar. Senere ble tittelen omgjort til Kaiser (tysk) og tsar (russisk). Augustus var en tittel som ble gitt Octavian av Senatet. I dag er Octavian stort sett kjent som Augustus, mens det i antikken ikke var et navn som ble brukt. Tittelen Augustus ble benyttet av alle etterfølgende keisere. Imperator var opprinnelig en tittel gitt til seirende militære kommandanter. Denne tittelen ble også brukt av keiserne, og utviklet seg til slutt til den engelske betegnelsen emperor. Imperium betydde opprinnelig «makt» i antikkens Roma, senere ble det ordet til det engelske empire. Imperium var et ord som ble brukt under republikken, og hadde egentlig ingen «imperial» betydning.
Ekspansjon, geografi og grenseland thumb|left|300px|Den romerske republikk, i tiden før Octavians erobringer På sitt territorielle høydepunkt, under Trajan, strakte riket seg fra Den iberiske halvøy og De britiske øyer i vest, til Mesopotamia i øst. Riket kontrollerte et landområde på ca. 5 900 000 km², og var det største av alle riker i den klassiske antikken. Riket kontrollerte middelhavslandene rundt Middelhavet, som ofte ble kalt Mare Nostrum («Vårt hav») av romerne. Disse områdene utgjorde majoriteten og det rikeste av det romerske territoriet, kjent for sitt tempererte klima, ideelt for jordbruk.
Selv om rikets territoriale besetninger varierte gjennom historien, forble hovedgrensene relativt statiske. Majoriteten av disse grensene var basert på naturlige, lett forsvarlige grenseområder, der de romerske legionene var stasjonert for å beskytte riket mot barbariske invasjoner. Disse grensene ble av romerne kalt Limes Romanus. I nordvest var Hadrians mur limes mot de barbariske caledonerne. I nord, nordøst, beskyttet Limes Germanicus, bak Donau og Rhinen, riket mot de germanske stammene. I sør var Sahara en gigantisk og trolig en uoverstigelig, naturlig grense mot invasjoner fra afrikanske stammer. I øst manglet en slik naturlig grense, og det var der Romas største fiender, Det parthiske riket, og Det sassanidiske riket, skulle reise seg.
Romerne og Parthia hadde kontinuerlige stridigheter om Armenia. Romerne klarte stort sett å seire over partherne, men ble hindret i å få fullstendig herredømme over området fordi Parthia rett og slett var for langt unna. Partherne kunne bare trekke seg tilbake lenger øst, reorganisere seg, og sette i gang et nytt angrep.
Institusjoner og administrasjon
Styreformen i Romerriket var diktatur, der statsoverhodet var keiseren. I begynnelsen av keiserperioden er styret kjent som principatet, en styringsform som vokste ut av senrepublikken. Provinsene og byene var stort sett uavhengige under principatet, og keiserriket var generelt ganske desentralisert. I den neste perioden, anarkiet og krisen i det tredje århundre, begynte keiseren å tilegne seg mer makt, og byer begynte å miste sin uavhengighet, stort sett på grunn av fraflytting.
Den første keiseren, Augustus, navnga sin stilling som princeps (primus inter pares), først blant likemenn, i senatet. Dette gav en illusjon om at republikken fortsatt stod ved like, men all makt lå i realiteten hos den romerske hæren, som keiseren hadde absolutt kontroll over på denne tiden. Princepstittelen var for Augustus å vinne gunst hos senatet, og forhindre at han gikk sin grandonkels, Julius Cæsar, skjebne i møte. Imperialstatens hovedansvar lå i hæren, og det var der Augustus’ maktbase lå. Hæren var en enormt kostbar institusjon, så mye av statsadministrasjonens oppgave lå i å skattlegge befolkningen for å dekke militærutgiftene. De mest suksessrike keiserne var de som klarte å opprettholde lojaliteten og disiplinen hos legionærene. De dårligere stilte keiserne måtte blidgjøre hæren gjennom bestikkelser, noe som ofte var en dårlig garanti.
Enden på principatet var ganske lik enden på republikken, da keiserens generaler oppnådde personlige bånd og lojalitet blant sine tropper, noe de mest ambisiøse utnyttet. Styringsformen forandret seg til slutt til dominatet. Denne nye styringsformen vokste ut av krisen i det tredje århundret, og spesielt borgerkrigene som kjennetegnet krisen. Keiserne i denne perioden var stort sett generaler, og de kom til makten ved hjelp av krigføring.
I teorien måtte senatet velge den nye keiseren, i praksis var suksesjonen dynastisk, der mannlige arvinger ble valgt som keisere. Bare det nerva-antoninske dynasti var et unntak, der arvingene ikke var biologiske, men adopterte sønner. Dette kan komme av at det var mangel på mannlige arvinger, men det kan også være det at keiserne valgte ut arvinger de mente ville gjøre en bedre jobb. Resultatet ble imidlertid De fem store keiserne, og romersk storhetstid. Ironisk nok endte denne stabile perioden med at en såkalt «stor» keiser valgte sinn sønn som arving, noe som ledet til borgerkrig. Under disse borgerkrigene var det den sterkeste som ville ta kontrollen, og ofte var det flere keisere som krevde sin plass på tronen. Dynastiene i Romerriket kom stadig i interne stridigheter, der mektige generaler kjempet om makt.
Statsstyringen forandret seg utover i keiserriket. I starten var mye av arbeidet gjort av de samme magistratene av republikken. Etter som tiden gikk, ble mye av ansvaret overgitt til frigitte slaver, spesielt under keiser Claudius. Statsmakten ble sakte, men sikkert sentralisert gjennom Romerrikets historie. Til å begynne med, slik som i republikken, styrte byene og provinsene seg selv. Et av hovedaspektene med Pax Romana, den romerske fred, var at de fleste byer i riket sjeldent fikk besøk av hæren. Utover i keisertiden begynte befolkningen å flytte fra byene, noe som er kjennetegnet på senantikken. Dette, i tillegg til den stadig sterkere og mer sentraliserte keisermakten, førte til at byene mistet sitt selvstyre. Fraflyttingen fra byene hadde mange årsaker, men en av de viktigste var den økte lovløsheten som hjemsøkte keiserriket i krisetiden. Byene ble et lett bytte for de barbariske invasjonene, samt terroren de ble utsatt for fra sin egen hær. Mange byer ble forlatt. Bare keiseren og hans hær kunne opprettholde stabiliteten. Det økte behovet for militærhjelp, krevde økte skatter, noe som igjen krevde en sterk, sentralisert stat.
Opprør, og deres politiske konsekvenser thumb|left|300px|Romerriket under Hadrian, som forlot de mer distante erobringene til Trajan. I fredstid var det relativt lett å styre riket fra dets hovedsete, Roma. Et eventuelt opprør var forventet, og skjedde ganske regelmessig opp gjennom historien: en general eller en guvernør ville opparbeide lojalitet fra sine undersåtter gjennom karisma, lovnader, og i enkelte tilfeller bestikkelser. Legionene var spredt rundt om i riket. Av den grunn hadde opprørslederen vanligvis en eller to legioner under seg. Etter hvert ville lojale legioner bli tilkalt, og opprørerne ville bli knust. Hvis ikke keiseren var svak, inkompetent eller hatet, ville disse opprørene være lokale og isolerte hendelser.
I krigstider kunne en general ha flere legioner under seg. Av den grunn var det vanlig at keiseren, av paranoide årsaker, holdt familiemedlemmer til generalen som gissel for å unngå at generalen skulle reise en opprørsk hær. Under Det store jødiske opprør i 66 holdt keiser Nero Vespasians sønn, Domitian, og svigersønn, Quintus Petillius Cerialis, som gisler for å være sikker på at han hadde generalens lojalitet. Ironisk nok endte Neros regjeringstid med et opprør av pretorianergarden, som hadde blitt bestukket av Galba.
Pretorianergarden var et svært viktig maktelement i keisertiden. Deres lojalitet ble ofte kjøpt, og de ble i økende grad mer grådige. Legionene ved grensene fulgte livgardens eksempel, og ble derfor viktige aktører i borgerkrigene. Dette var en farlig utvikling som svekket hele den romerske armé.
En av hovedfiendene i vest var de «barbariske» stammene på den andre siden av Rhinen og Donau. Octavian hadde prøvd å overvinne disse stammene, men måtte til slutt gi seg etter det fatale nederlaget i Teutoburg-skogen i år 9. De germanske stammene var et stadig uromoment, men de var for splittet og opptatt av interne kamper til at de utgjorde en alvorlig trussel mot riket. I øst var hovedfienden Partia, et rike som stadig prøvde å invadere Romerriket, men som romerne stort sett klarte å nøytralisere.
Under borgerkrigene utnyttet fiendene muligheten til å invadere det romerske territoriet. De to frontene, øst og vest, ble politisk viktig på grunn av alle legionene som var stasjonert der. Lokale generaler startet ofte opprør, som til slutt kulminerte med borgerkrig. Roma hadde få problemer med å kontrollere den vestlige grensen. Press fra begge frontene, derimot, skapte problemer. Hvis keiseren befant seg i øst var det store muligheter for en general å gjøre opprør i vest, og motsatt. Keiserne måtte befinne seg nær troppene for å få mest mulig kontroll, og på grunn av rikets enorme størrelse, var det umulig for en keiser å befinne seg nær to fronter samtidig. Dette var et stort problem for mange keisere, og en kilde til mange kriser i keisertiden.
Økonomi thumb|right|150px|En romersk gullmynt