Mary Louise «Meryl» Streep (født 1949) er en amerikansk skuespiller og filantrop.
Streep hadde sin teaterdebut i Trelawny of the Wells i 1975 og ble nominert til en Tony Award i 1976 for rolleskildringen i skuespillet 27 Wagons Full of Cotton. I 1977 hadde hun sin TV-debut med The Deadliest Season og senere sin filmdebut med dramafilmen Julia. Hun vant en Primetime Emmy Award for rolleskildringen i miniserien Holocaust (1978) og ble nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for arbeidet i Hjortejegeren (1978).
Streep har blitt nominert til 21 Oscar-priser, mer enn noen annen skuespiller, og er én av seks skuespillere som har vunnet tre eller flere Oscar-priser for skuespill. Hun vant beste kvinnelige birolle for Kramer mot Kramer (1979) og beste kvinnelige hovedrolle for Sofies valg (1982) og Jernkvinnen (2011). Foruten Hjortejegeren, ble Streep også nominert for Den franske løytnantens kvinne (1981), Silkwood (1983), Mitt Afrika (1985), Jerngress (1987), Et skrik i mørket (1988), Hilsen fra Hollywood (1990), Broene i Madison County (1995), One True Thing (1998), Musikk fra hjertet (1999), Adaptation (2002), The Devil Wears Prada (2006), Doubt (2008), Julie & Julia (2009), Familien, August: Osage County (2013), Into the Woods (2014), Florence Foster Jenkins (2016) og The Post (2017). Streep vendte tilbake til teaterscenen i 2001, da hun spilte i en ny oppsetning av Anton Tsjekhovs Måken. I 2004 vant hun en ny Primetime Emmy Award for rolletolkningen i miniserien Angels in America (2003).
Streep har blitt nominert til 31 Golden Globe-priser og vunnet åtte av dem. Hun har også vunnet to Screen Actors Guild Awards, en pris fra filmfestivalen i Cannes og to British Academy Film Awards, samt blitt nominert til fem Grammy Awards. I 2004 fikk hun en ærespris fra det amerikanske filminstituttet og i 2014 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje. Streep ble også tildelt æresprisen Cecil B. DeMille Award under den 74. Golden Globe-utdelingen i januar 2017.
Streep er også en aktivist og støtter saker som "Times Up".
Barndom og oppvekst Mary Louise Streep ble født 22. juni 1949 i Summit i New Jersey av Mary Wolf Wilkinson (1915–2001), en reklamekunstner og kunstredaktør, og Harry William Streep jr. (1910–2003), en administrerende farmasøyt. Hun har to lillebrødre, Dana David og Harry William III. Streeps far var av tysk og sveitsisk bakgrunn. Farssiden går tilbake til Loffenau i Tyskland, hvor hennes tippoldefar, Gottfried Streeb, immigrerte til USA og hvor en av hennes forfedre var ordfører (etternavnet ble senere endret til «Streep»). En annen slektslinje på farssiden var fra Giswil i Sveits. Streeps mor var av engelsk, tysk og irsk opprinnelse. Noen av Streeps forfedre på morssiden bodde i Pennsylvania og Rhode Island og var etterkommere av innvandrerne fra England fra 1700-årene.
Karrière 1970-årene: Gjennombrudd og teaterarbeid thumb|Streep i 1979.
Etter skolegangen på Yale fikk hun en jobb hos Eugene O'Neill Theater Center, hvor hun spilte i fem skuespill i en periode på seks uker. Streep flyttet til New York i 1975 og fikk en rolle i Joseph Papps oppsetning av komedien Trelawny of the Wells ved Public Theater. I stykket spilte hun mot blant andre Mandy Patinkin og John Lithgow. Hun deltok også i New York Shakespeare Festival, og spilte blant annet i Shakespeare-stykkene Kong Henrik V og Like for like. På dette tidspunktet ble hun sammen med skuespiller John Cazale, og de bodde sammen i tre år før Cazale døde. Hun spilte hovedrollen i Broadway-musikalen Happy End og vant en Obie Award for rollen i skuespillet Alice at the Palace. Streep ble også nominert til en Tony Award for arbeidet i Tennessee Williams' skuespill 27 Wagons Full of Cotton.
Streep bestemte seg for å satse på en filmkarrière etter å ha sett Robert De Niros rolleskildring i Taxi Driver (1976). Hun begynte å prøvespille for filmroller, blant annet for hovedrollen i Dino De Laurentiis' eventyrfilm King Kong. Streep fikk ikke rollen fordi Laurentiis mente hun var for stygg. I 1977 spilte hun mot Jane Fonda i sin filmdebut Julia. Streep hadde en liten rolle i et tilbakeblikk, og de fleste av scenene hennes ble klippet vekk. Arbeidet med Fonda betydde likevel mye for henne.
De Niro anbefalte Streep til en av rollene i krigsfilmen Hjortejegeren (1978), om tre hjortejegere som må delta i Vietnamkrigen. Streep spilte kjæresten til De Niros rollefigur. Forfatter Karina Longworth skrev i biografien Meryl Streep: Anatomy of an Actor at Streep argumenterte for «kvinnelig myndiggjøring ved å spille en kvinne som var ukjent med det begrepet – en normal dame fra en gjennomsnittlig amerikansk småby som kun kjente til ydmykhet». Streep ble nominert til sin første Oscar for rollen. I 1978 hadde hun også en av hovedrollene i miniserien Holocaust. Hun spilte en tysk kvinne som er gift med en jødisk kunstner i Nazi-Tyskland. Streep vant en Primetime Emmy Award for rollen. Det året spilte hun også Katherina i Papps oppsetning av Shakespeare-stykket Troll kan temmes i Central Park.
Streeps neste filmroller var i dramafilmen Mann med ambisjoner og Woody Allens komedie Manhattan, begge i 1979. Hun spilte mot Dustin Hoffman i rettsdramafilmen Kramer mot Kramer, som vant Oscar for beste film. Streep spilte Joanna Kramer, en avgangselev ved Smith College som er en hjemmeværende mor for sønnen Billy. Joanna føler seg fanget i husmorrollen og avvist av mannen (Hoffman). Hun bryter derfor ekteskapet for å «finne seg selv». Regissør Robert Benton tillot Streep å skrive sin egen dialog i to av nøkkelscenene. Hun fikk god kritikk for rollen, og filmkritiker Stephen Farber skrev at Streep er en av «få skuespillere som kan gi de mest hverdagslige øyeblikk et snev av mystikk». Streep vant Oscar for beste kvinnelige birolle for arbeidet.
1980-årene: Sofies valg og flere hovedroller mini|Streep på Governor's Ball etter Oscar-utdelingen i 1989. Hun var nominert for rollen i Et skrik i mørket.
I 1979 begynte Streep arbeidet på Alice in Concert, en musikalversjon av barneboken Alice i Eventyrland. Stykket hadde premiere i New York i desember 1980, og Frank Rich fra The New York Times kalte Streep oppsetningens «ene under». I 1980 havnet hun på forsiden av Newsweek, og filmkritiker Jack Kroll skrev at «det er mystikk i [Streeps] skuespill; det er ikke bare imitasjon. Hun skildrer en farefølelse, en primær uro som ligger rett under overflaten av normal oppførsel.» I 1981 hadde hun to roller i dramafilmen Den franske løytnantens kvinne. Hun spilte Sarah, en ung kvinne som forelsker seg i en løytnant under Viktoriatiden, og Anna, en skuespiller som forelsker seg i en kjekk motspiller under en filminnspilling. Streep fikk god kritikk og vant en BAFTA-pris for arbeidet.
Meryl Streep hadde to filmroller i 1982. Hun spilte den mistenkte i en mordgåte i thrilleren I ly av mørket. Vincent Canby fra The New York Times roste Streeps rolleskildring, men skrev at hun og Roy Scheider manglet kjemi. I dramafilmen Sofies valg spilte hun den polske immigranten Sophie, som bor i et pensjonat med sin temperamentsfulle kjæreste og en ung forfatterspire. Sophie minnes tiden i Auschwitz, da hun ble tvunget av en SS-offiser til å velge mellom å sende sin sønn eller datter til gasskammeret. Streep fikk god kritikk og vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for arbeidet. Arne T. Bye fra Aftenposten var fornøyd: «Meryl Streep fremstiller denne kvinnen med en ekthet og en spontanitet som vi neppe har sett maken til siden Katharine Hepburn i Lang dags ferd mot natt eller Bette Davis i En kvinnes slave. Sophie er en heltinne, men en tragisk sådan. [...] Streeps mysteriøse talent gir seg også utslag i en merkverdig evne til å kunne skifte «farge» og stemninger som en kameleon.»
I 1983 spilte hun fagforeningsaktivisten Karen Silkwood i dramafilmen Silkwood. Silkwood var en varsler som gjorde opprør mot manglende sikkerhet ved plutoniumfabrikken Kerr-McGee i Oklahoma i 1970-årene. Filmkritiker Roger Ebert roste Streep og hennes motspillere for å skape overbevisende figurer. Streep ble nominert til en Oscar for rollen. Karen Silkwood i Streeps skikkelse ble kåret til filmhistoriens 47. beste heltefigur av det amerikanske filminstituttet. Streep spilte mot Robert de Niro i dramafilmen Falling in Love (1984) og hadde rollen som en fransk motstandskjemper i dramafilmen Plenty (1985). Ebert roste Streeps «svært subtile rolleskildring» i Plenty, mens Per Haddal skrev at hun manglet «sin vanlige nyanserikdom». «For anmelderen fortoner hun seg som ganske blank.»
Streeps neste prosjekt var Sydney Pollacks dramafilm Mitt Afrika (1985). Hun spilte den danske dikteren Karen Blixen, som dro til Kenya på begynnelsen av 1900-tallet for å drive en kaffeplantasje. Streep fikk god kritikk og ble nominert til en ny Oscar for rollen. Hun spilte mot Jack Nicholson i dramafilmene Heartburn – I gode og onde dager (1986) og Jerngress (1987). Ebert skrev at Streep virket «gammeldags og gretten» i Heartburn og at kjærlighetsforholdet med Nicholsons figur ikke virket ekte. Hun fikk bedre omtale for Jerngress, og flere anmeldere roste Streeps tolkning av låten «He's Me Pal». Mot slutten av 1980-årene spilte Streep inn lydbøkene The Velveteen Rabbit (1985), The Tailor of Gloucester (1988) og The Tale of Peter Rabbit (1988). Hun ble nominert til Grammy Awards for samtlige innspillinger.
I 1988 hadde hun hovedrollen i dramafilmen Et skrik i mørket. Filmen er basert på en sann historie om Lindy Chamberlain (Streep), som ble anklaget for å ha myrdet sin egen datter etter at hun forsvant sporløst da familien var på campingferie i Australia. Chamberlain hevdet selv at babyen ble tatt av en dingo. Streep fikk god kritikk og ble nominert til en ny Oscar for rollen. I 1989 spilte hun en glamorøs forfatter i Hunn-djevelen, en satire som parodierte Hollywoods skjønnhetskultur. Richard Corliss fra Time skrev at filmen markerte et brudd med de dramatiske rollene Streep hadde spilt tidligere. Hun ble nominert til en Golden Globe for arbeidet.
1990-årene: Broene i Madison County og komedieroller mini|Streep under Grammy Awards-utdelingen i 1990.
Biograf Karen Hollinger skrev et kapittel om Streep i boken The Actress: Hollywood Acting and the Female Star. Hun mente at Streep ble mindre populær i begynnelsen av 1990-årene og at dette delvis skyldtes færre muligheter for en kvinne i 40-årene. Streep uttalte seg om dette på en konferanse i fagforeningen Screen Actors Guild i 1990. Hun kritiserte filmindustrien for å bagatellisere viktigheten av kvinner både foran og bak kamera. I 1990 hadde Streep hovedrollen i Mike Nichols' dramakomedie Hilsen fra Hollywood, som er basert på en bok av Carrie Fisher. Streep spilte skuespilleren Suzanne Vale, som prøver å få orden på livet etter en overdose. Canby fra The New York Times skrev at «Streep viser oss sin substans med den samme magiske komedieglansen hun viste frem i Hunn-djevelen».
Streep spilte en dame som blir stilt for retten i livet etter døden i fantasykomedien Defending Your Life (1991). Hun ble nominert til en Saturn Award for rollen. I Døden kler henne (1992) spilte hun Madeline Ashton, en forfengelig skuespiller som er redd for å bli gammel. Hun gjør et desperat forsøk på å bli yngre ved å drikke en magisk ungdomseliksir, men den gir ubehagelige bieffekter. Michael Sragow fra The New Yorker skrev at Streep var den beste grunnen til å se filmen. Han kalte Streeps skikkelse en «showbiz-narsissist» og mente at skuespilleren virket svært trygg i rollen. I 1993 hadde hun en av hovedrollene i dramafilmen Åndenes hus.