Robert Falcon Scott (1868–1912) var en britisk marineoffiser og polarforsker som ledet to ekspedisjoner til Antarktis: Discovery-ekspedisjonen (1901–1904) og den skjebnesvangre Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1913). Under den andre ekspedisjonen ledet Scott en gruppe på fem som nådde Sørpolen 17. januar 1912, bare for å se seg slått av Roald Amundsens ekspedisjon i kappløpet om Sydpolen. På tilbakeferden døde Scott og de fire ledsagerne av en kombinasjon av utmattelse, sult og ekstrem kulde.
Før utnevnelsen til å lede Discovery-ekspedisjonen hadde Scott fulgt den konvensjonelle karrieren til en marineoffiser i fredstidens viktorianske Storbritannia. Der var muligheter for karriereavansement både begrenset og svært ettertraktet blant ambisiøse offiserer. Det var muligheten til en personlig utmerkelse snarere enn noen forkjærlighet for polarforskning som førte Scott til å søke kommandoen over «Discovery. Etter å ha tatt dette skrittet ble imidlertid navnet hans uløselig knyttet til Antarktis, et arbeidsfelt som forble værende i de siste tolv årene av sitt liv.
Etter nyheten om hans død, ble Scott en ikonisk britisk helt, en status han holdt i over 50 år og som reflekteres i de mange minnesmerkene som ble reist rundt om i landet. I det siste tiåret i det 20. århundret ble legenden revurdert etter at oppmerksomhet fokuserte på årsaken til katastrofen som førte til hans og ledsagernes død, og omfanget av Scotts personlige skyld. Fra en tidligere uangripelig posisjon ble Scott gjenstand for uenighet når det kom til spørsmålene om hans karakter og kompetanse. Kommentatorer i det 21. århundre har i det hele ansett Scott mer positivt, og understreker hans personlige tapperhet og stoisisme samtidig som de anerkjenner hans feil. Samtidig tillegger de også ekspedisjonens skjebne primært til en ulykke.
Tidlig liv Familiebakgrunn Scott ble født 6. juni 1868 som det tredje barnet av seks og eldste sønn av John Edward og Hanna (født Cuming) Scott fra Stoke Damerel, nær Devonport i Devon. Selv om hans far var en brygger og magistrat, fantes det militære tradisjoner i familien – Scotts bestefar og fire onkler hadde alle tjenestegjort i hæren eller i marinen. John Scotts velstand kom fra eierskapet i et lite bryggeri i Plymouth som han arvet av sin far, og som han senere solgte. Etter at Robert Falcon Scott hadde etablert en karriere i marinen, opplevde familien en alvorlig finansiell situasjon, men hans tidlige barndom var preget av velstand.
I samsvar med familietradisjonen ble Robert og hans yngre bror Archibald forutbestemt for karrierer i de væpnede tjenester. Robert brukte fire år på en lokal dagskole før han ble sendt til Stubbington House School i Stubbington i Hampshire, en spesialskole som forberedte kandidater for opptaksprøver til marinens skoleskip, «Britannia» i Dartmouth. Etter å ha bestått disse eksamenene, begynte Scott sin karriere i marinen som en kadett i 1881, i en alder av 13.
Tidlig marinekarriere I juli 1883 gikk Scott ut fra «Britannia» som en midtskipsmann, som nummer 17 totalt i en klasse på 26. Innen oktober var han på vei til Sør-Afrika for å bli med «Boadicea», flaggskipet til Kapp-skvadronen og det første av flere skip Scott tjenestegjorde på i løpet av sin tid som midtskipsmann. Mens han var stasjonert ombord på «Rover» i Saint Kitts i Vest-India, hadde han sitt første møte med Clements Markham som da var sekretær i Royal Geographical Society (RGS). Markham skulle vise seg å bli en viktig brikke i Scotts senere karriere. Ved denne anledningen, 1. mars 1887, observerte Markham midtskipsmann Scotts kutter vinne morgenens kappløp over bukten. Markhams vane var å «samle» sannsynlige unge sjøoffiserer med henblikk på at de kunne utføre polarforskningsarbeider i fremtiden. Han ble imponert over Scotts intelligens, entusiasme og sjarm, og den 18-årige midtskipsmannen ble behørig bemerket.
I mars 1888 fikk Scott sin eksamen for sub-løytnant, med fire førsteklasses sertifikater av fem mulige. Karrieren gikk jevnt fremover med tjeneste på en rekke skip og forfremmelse til løytnant i 1889. Etter en lang periode i utenlandske farvann, søkte han i 1891 for et to års torpedotreningskurs på «Vernon», et viktig steg i hans karriere. Han gikk ut med førsteklasses sertifikater i både den teoretiske og praktiske delen. Sommeren 1893 hadde han kommandoen over en torpedobåt og førte den på grunn. For dette fikk han en mild irettesettelse.
I sine undersøkelser til biografien om Scott og Amundsen undersøkte polarhistorikeren Roland Huntford en mulig skandale i Scotts tidlige karriere i marinen. Denne skandalen var relatert til perioden 1889–90 da Scott var en løytnant på «Amphion». Ifølge Huntford «forsvant» Scott fra marinens oppføringer i åtte måneder, fra midten av august 1889 til 26. mars 1890. Huntford hinter mot involveringen med en gift amerikansk kvinne, som dekkoperasjon, og beskyttelse fra senioroffiserer. Biografer David Crane reduserer denne perioden til elleve uker, men er ikke i stand til å oppklare noe mer om dette. Han avviser tanken om beskyttelse av høyere offiserer med den begrunnelsen at Scott ikke var viktig, eller godt nok koblet til å rettferdiggjøre dette. Dokumenter som kunne ha gitt forklaringer mangler fra admiralitetets registre.
Mens han tjenestegjorde som torpedooffiser på depotskipet «Vulcan» i 1894, fikk Scott vite om den finansielle katastrofen som hadde inntruffet i familien. John Scott, som hadde solgt bryggeriet og investert gevinsten uklokt, hadde mistet all kapital og var nå i praksis konkurs. I en alder av 63, og med dårlig helse, ble han tvunget til å ta seg jobb som bryggerileder og flytte med familien til Shepton Mallet i Somerset. Tre år senere, mens Robert tjenestegjorde med kanalskvadronens flaggskip «Majestic», døde John Scott av en hjertesykdom. Han etterlot seg en familie i krise. Hannah Scott og hennes to ugifte døtre var nå fullstendig avhengig av tjenesteytelsen til Scott og lønnen til den yngre broren Archie, som hadde forlatt hæren til fordel for en høyere betalt stilling i kolonialtjenesten. Archies egen død høsten 1898, etter å ha fått tyfoidfeber, betød at hele det finansielle ansvaret for familien nå lå på Scott.
Forfremmelse, og den ekstra inntekten dette ville gi, var nå svært avgjørende for Scott. Tidlig i juni 1899, men han var hjemme på permisjon, hadde han et tilfeldig møte med Clements Markham (nå ridder og president i RGS) i Londons gater. Han fikk da for første gang vite om en forestående ekspedisjon til Antarktis i regi av Royal Geographical Society. Scott så dette som en mulighet for tidlig å bli kommandør, og en sjanse til å skille seg ut. Nøyaktig hva som ble sagt mellom dem under dette møtet er ikke kjent, men et par dager senere, 11. juni, dukket Scott opp i Markhams bolig og meldte seg frivillig til å lede ekspedisjonen.
Discovery-ekspedisjonen (1901–1904) thumb|left|«Discovery» i hjemmehavnen i Dundee i 2005
British National Antarctic Expedition, senere kjent som Discovery-ekspedisjonen, var et fellesforetak mellom Royal Geographical Society og Royal Society. Markham hadde hatt denne ekspedisjonen som en høythengede drøm over lang tid, og den krevde alle hans ferdigheter og utspekulerte triks for at den kunne realiseres under en marin ledelse og primært bemannet med marinepersonell. Scott var kanskje ikke Markhams førstevalg som en leder, men etter å ha falt ned på ham, stod Markhams støtte til Scott støtt.
Utvalgene var ikke enige om omfanget av Scotts ansvar; Royal Society presset på for at en vitenskapsmann skulle være ansvarlig for ekspedisjonens program, mens Scott skulle bare være kommandør over skipet. Markahm vant imidlertid frem med sitt syn; Scott ble gitt den totale kommandoen og ble forfremmet til orlogskaptein (eng. Commander) før «Discovery» dro mot Antarktis 31. juli 1901. Kong Edvard VII, som viste stor interesse for ekspedisjonen, utnevnte Scott til medlem av Royal Victorian Order (MVO) i august 1901 som sin personlige gave.
Selv om erfaring fra Antarktis eller antarktiske farvann nesten var fraværende i den 50-mass sterke gruppen, var det svært lite spesialtrening i utstyr eller teknikker før skipet satte seil. Det ble tatt med både ski og hunder, men det var knapt noen som visste hvordan de skulle brukes. Etter Markhams syn ble profesjonalitet ansett som mindre prisverdig enn «utvungne evner», og kanskje ble Scott påvirket av Markhams syn. I løpet av det første av de to fulle årene som «Discovery» tilbrakte i isen, ble denne nonchalansen testet til fulle når ekspedisjonen slet med å møte utfordringene i det ukjente terrenget. Et tidlig forsøk på å ferdes over isen resulterte i George Vinces død da han skled utfor et stup.
thumb|«Discovery»-hytten på Hut Point-halvøya
Ekspedisjonen hadde både vitenskapelige og oppdagelsesmessige mål. Sistnevnte inkluderte en lang ferd sørover, i retning sørpolen. Denne ferden, som ble gjennomført av Scott, Ernest Shackleton og Edward Wilson, førte dem til en breddegrad på 82° 17′ S, ca. 850 km fra polpunktet. En opprivende tilbakeferd førte til Shackletons fysiske sammenbrudd og en tidlig hjemreise fra ekspedisjonen. Det andre året inneholdt forbedringer i teknikker og oppnåelser, og året kulminerte i Scotts ferd vestover og oppdagelsen av polarplatået. Dette hadde tidligere blitt beskrevet av en forfatter som «en av de store polarferdene» De vitenskapelige resultatene fra ekspedisjonen inkluderte viktige biologiske, zoologiske og geologiske funn. Noen av de meteorologiske og magnetiske registreringene bli imidlertid senere kritisert som amatørmessige og unøyaktige.
Mot slutten av ekspedisjonen måtte «Discovery» frigjøres fra isen. For å få skipet løst måtte det to redningsskip og eksplosiver til. I etterkant forble Scott overbevist om at hunder og ski var nøkkelen til en effektiv ferd over isen, og i de etterfølgende årene fortsatte han å uttrykke den britiske forkjærligheten for mennesketrukne sleder – et syn han opprettholdt helt til svært sent i sin antarktiske karriere. Hans insistering under på marineformaliteter under ekspedisjonen hadde gjort forholdene til handelsflåtekontigenten urolige, og mange av disse hadde dratt hjem med det første redningsskipet i mars 1903. Nestkommanderende Albert Armitage, en handelsoffiser, ble tilbudt en mulighet til å dra hjem av sterke menneskelige hensyn, men valgte å tolke tilbudet som personlig svakt, og avslo.
Armitage fremmet også ideen om at beslutningen om å sende Shackleton hjem med redningsskipet oppstod fra Scotts fiendskap snarere enn Shackletons fysiske sammenbrudd. Selv om det senere var spenninger mellom Scott og Shackleton når deres polare ambisjonene kolliderte, klarte de å holde seg siviliserte i det offentlige rom; Scott tok del i den offisielle mottakelsen som hilset Shackleton på hans hjemkomst etter Nimrod-ekspedisjonen i 1909, og de to utvekslet høflige brev om sine respektive ambisjoner i 1909–1910.
Mellom ekspedisjonene Folkehelt «Discovery» vendte tilbake til Storbritannia i september 1904. Folket i Storbritannia hadde fått øynene opp for ekspedisjonen og dens bragder, og Scott ble en folkehelt. Han ble tildelt en rekke æresbevisninger og medaljer, inkludert mange utenlandske, og han ble forfremmet til kaptein i marinen. Han ble også invitert til Balmoral Castle, hvor Edvard VII forfremmet han til kommandør av Royal Victorian Order (CVO).