Baneheia-saken er en norsk straffesak, og et justismord, som ble begått etter at to jenter ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand 19. mai 2000.
Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble voldtatt, knivstukket og drept i friluftsområdet Baneheia. I en dom fra 2002 ble Viggo Kristiansen uskyldig dømt for voldtekt og drap av Paulsen og Sørstrønen. Saken mot Kristiansen ble besluttet gjenopptatt av Gjenopptakelseskommisjonen i 2021. Jan Helge Andersen ble dømt for voldtekt og drap av Sørstrønen. Ugjerningene vekket sterke reaksjoner, og saken fikk bred og langvarig offentlig oppmerksomhet i Norge utover 2000-tallet.
Den 21. oktober 2022 meldte riksadvokat Jørn Sigurd Maurud at påtalemyndigheten ville legge ned påstand om frifinnelse av Viggo Kristiansen i gjenåpningssaken, basert på den nye etterforskningen utført av Oslo politidistrikt. Frifinnende dom i Borgarting lagmannsrett anses som en formalitet. Justisminister Emilie Enger Mehl bestemte at det skal gjennomføres gransking av saken. Dommen mot Kristiansen anses som et av de alvorligste justismord i nyere norsk historie.
Gjenopptakelseskommisjonen bestemte i juni 2023 at straffsaken mot Andersen skal gjenopptas etter at Kristiansen ble frikjent og det ene drapet ble stående uoppklart. Kommisjonen var enstemmig i konklusjonen. Samtidig anmeldte Kristiansens advokat Andersen for falsk forklaring.
Bakgrunn Stine Sofie bodde i Grimstad og Lena bodde i Kristiansand. Da drapet skjedde, var begge på besøk hos sine fedre som bodde i samme hus på Grim, rett nord for Kristiansand sentrum. Fredag 19. mai gikk de for å bade i det populære friluftsområdet Baneheia. Jentene ble sist observert badende i 3. Stampe kl. 18.50.
Da de ikke kom tilbake, ble det satt i gang fullt søk etter jentene., besøkt 5. august 2024 Likene ble funnet søndag 21. mai 2000 kl. 20.37. De lå skjult i en fjellsprekk vest for tjernet, dekket under granbar. Begge ble funnet med hendene bundet på ryggen. Åstedet var ryddet.
Etterforskning i 2000–2001 Etterforskningen ble ledet av kriminalsjef Arne Pedersen ved Agder politidistrikt og Asbjørn Hansen fra Kripos. Jentene ble meldt savnet på fredag og ble funnet påfølgende søndag. Dette ga gjerningspersonen et forsprang på politiet, som startet etterforskningen uten konkrete mistenkte. I begynnelsen av leteaksjonen trodde politiet at jentene hadde gått seg vill, de gjorde derfor ikke etterforskningstiltak ved antatt drap. Blant annet ble alle søppelbøttene i området tømt av renovasjonsetaten lørdag formiddag. Dersom gjeringsmannen hadde kastet noe i en av søppelbøttene, var dette tapt for politiet. Etter funnet av de døde jentene ble søppelbøttene på nytt undersøkt. Da ble det funnet en blodig pose, som viste seg å være relatert til drapene.. Politiet overlot sorteringen av avfallet fra søppelbøttene i Baneheia til kommunens tekniske etat. De fikk ingen klare instrukser fra politiet. Søppelet ble blandet, slik at man ikke visste med sikkerhet hvor i Baneheia den blodige posen ble kastet.. En flaske som ble funnet like ved det som senere viste seg å være åstedet, som sannsynligvis hadde tilhørt jentene, ble heller ikke behandlet i henhold til sporsikring. Flasken var en 1,5 liter Siesta-brus, en type brus som ikke ble solgt i Kristiansand. Flasken ble funnet av faren til en av de drepte allerede fredag kveld, kun 35 meter fra der jentene senere ble funnet. Funnet ble ikke ført i observasjons- og funnloggen av Bård Austad, politimannen som ledet søket. Ingen ekstra søk ble utført i området der flasken ble funnet. Flasken ble kastet bak i polititeltet sammen med annet søppel. Da man senere skjønte at flasken var et viktig bevis, var den så full av spor fra politiet at ingen spor fra gjerningsmannen ble funnet. Under leteaksjonen ble det lett etter antatt levende. Ved søk etter levende går letemannskapene med mye større mellomrom og søker mindre detaljert enn ved søk etter antatt omkomne. Ikke på noe tidspunkt under leteaksjonen ble det gitt ordre om å søke etter antatt omkomne. Selv ikke da det ble funnet blodige klær gjemt i en demning. Letemannskaper skal flere ganger ha passert tett forbi funnstedet uten å gjøre funn under leteaksjonen. De blodige klærne i demningen ble funnet søndag rundt kl. 16.30. En av letemannskapene så noen mosedotter som var dyttet inn i en åpning i demningen. Dette var ikke en naturlig plass for mose, så personen tok vekk mosen og fikk øye på jentenes badeklær. Via en annen varslet han om funnet. Varslingen av funnet ble ikke loggført. Siden det ikke kom noen fra politiet for å hente funnet, brukte letemannskapet en brukt bærepose klærne ble lagt oppi. I posen var det rester av brus og ketchup. Senere ble funnet overlevert politiet. Det var tydelige blodspor på klærne. Politiet slo da diskret alarm.
Det at mange mennesker hadde beveget seg rundt i området i forbindelse med leteaksjonen, vanskeliggjorde etterforskningen. Til tross for strenge krav til renslighet ved granskning av åsteder, slo politiet opp en brukt presenning over åstedet. Denne presenningen kom fra garasjen til en av politimennene. Et hårstrå fra en av åstedsgranskerne ble senere funnet på en av de drepte, noe som tyder på dårlig bruk av beskyttelsesutstyr.
Politiet brukte i de neste ukene mye ressurser på å kartlegge hvem som hadde vært i området da drapene skjedde.
Gjennombrudd Politiets åstedsgranskere som var på stedet i dagene etter likfunnet, spadde opp flere kvadratmeter av skogbunnen og sendte det til videre analyser i Oslo. Her ble jord, grus, barnåler, dyrehår og annet gjennomgått med lupe. Sporgranskerne fra Kripos fant et kjønnshår fra et menneske. Dette fikk man en DNA-profil fra. I begynnelsen av august ble aktuelle kandidater innkalt for å ta DNA-prøver, for å prøve å finne en match. Prøvene ga match på Jan Helge Andersen. Politiet bestemte seg så få å arrestere både Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen. De hadde bevis mot Andersen, men de hadde ingenting på Kristiansen. Han ble arrestert fordi han var venn med den mistenkte. Ingen møtereferater eller politidokumenter fra dagene før arrestasjonen finnes, så vurderingene som ble gjort er ikke kjente. Asbjørn Hansen sa i retten at magefølelsen hadde vært viktig.
Arrestasjon Jan Helge Andersen ble arrestert 13. september rundt kl. 11.30. Det var fire politifolk som hadde ansvaret for pågripelse av Jan Helge Andersen. De ringte på døren og ble sluppet inn av faren. Han ble forklart at de kom fra politiet og skulle ha tak i Jan Helge. Faren pekte på døra inn til soverommet til Jan Helge. Leif Nesset gikk inn først på rommet, og Jan Helge fremsto overrasket da de kom. Han ble påsatt håndjern, og fikk se pågripelsesbegjæringen. Ved siden av sengen, bare 50 centimeter unna Jan Helge, hadde han en ladd rifle. I sitt vitnemål i retten i 2001 opplyste ikke politibetjent Nesset om våpenet. Arrestasjonene var ikke helt koordinert, under arrestasjonen av Andersen lå det en mobiltelefon på nattbordet som plutselig begynte å ringe. Telefonen ble ikke besvart. Senere undersøkelse av telefonen viste at det var Viggo Kristiansen som ringte. Viggo Kristiansen ble arrestert om lag 15 minutter senere. "[Han ble pågrepet] på den nye stråleenheten på sentralsykehuset hvor han arbeidet som maler, kl. 11.45. Han satt og spiste matpakka si da vi kom". Han ble påført håndjern og ført ut til en ventende politibil. I stedet for å ta en sideinngang rett ved der Kristiansen var, førte politiet han ut gjennom hovedinngangen.
Første avhør av Andersen Det første avhøret av Andersen har i ettertid vært gjenstand for massiv kritikk. Andersen ble avhørt av Geir Olaf Hansen. Ved arrestasjonen hadde Andersen fått opplest tiltalebeslutningen hvor både Andersen og Kristiansens navn sto. På vei opp til avhøret gikk Andersen forbi Kristiansens klær, så han visste at også Kristiansen var arrestert. Andersen ønsker Tor Erling Staff som advokat, til tross for at han i henhold til norsk lov har krav på den advokaten han ønsker, fikk han ikke dette. Hansen anbefalte Andersen advokat Ben Fegran, noe han så takket ja til. Til tross for at siktede i norske kriminalsaker har krav på å ha advokat tilstede i avhør, satte Geir Olaf Hansen så i gang med avhøret av Andersen før advokaten hans hadde ankommet. Lydopptak av avhøret ble heller ikke foretatt til tross for at det også var lovpålagt. Hansen startet med å love strafferabatt hvis Andersen tilsto, så fortalte han om beviset politiet hadde (Andersens kjønnshår) deretter lanserte Hansen teorien om at "kan det være slik at du også er et offer i saken og det er Viggo som er hovedmannen". Med det var det politiet som lanserte Kristiansens rolle i drapene for Andersen. Ifølge Hansens egenrapport fikk Andersen da noe å tenke på. Kort tid etterpå, fortsatt før advokaten hans hadde ankommet innrømte Andersen et drap og la hovedskylden for drapene på Kristiansen.
Professor og tidligere «FBI-profiler», Gregg McCrary, var svært kritisk til hvordan avhørene av Jan Helge Andersen ble utført i Baneheia-saken. Han uttalte og skrev følgende i 2010 :
Dette er en svært alarmerende måte å avhøre et vitne på. Politiet skal aldri gi navn på mulige andre gjerningsmenn, eller stille ledende spørsmål. (...) Det er helt opplagt at det var avhøreren som introduserte ideen om mer enn en gjerningsmann. Deretter introduserer han Viggo Kristiansen med navn og foreslår at han har det største ansvaret for handlingen – ikke Jan Helge Andersen. (...) Avhøreren har helt opplagt forsøkt å minske Andersens ansvar ved å plassere det hos Viggo Kristiansen. (...) Det er hevet over tvil at Andersen ville beskyldt hvem som helst for å minske sitt eget ansvar overfor den grusomme handlingen.
Gísli Guðjónsson, Professor i Forensic Psychology ved King's College London uttalte følgende i 2016:
Politibetjenten lanserte både at det var to gjerningsmenn og at Kristiansen var involvert. Politibetjentens fremgangsmåte slik som beskrevet i egenrapporten har høyst sannsynlig ødelagt saken.
Asbjørn Rachlew, avhørsekspert i norsk politi skrev følgende i 2021:
Utdanningskonseptet «Kreativ» var et oppgjør med utdaterte og tilståelsesfokuserte avhørsmetoder. Dette ble introdusert i Oslo politidistrikt i år 2000. Utdanningen ble overført til Politihøgskolen (PHS) i 2001, og i 2004 besluttet PHS å gjøre opplæringen obligatorisk. Utviklingen kom dermed ikke politiet i Kristiansand til gode under etterforskning av drapene i Baneheia. De forskningsfunderte avhørsmetodene var ikke kjent for dem. De hadde ingen utdanning i avhørsteknikk. (...) Det er trist på alle måter. Ikke minst fordi vi aldri vil få vite hva Jan Helge Andersen ville ha svart, dersom han hadde blitt avhørt med moderne avhørsmetoder. (...) Etter å ha forvisset seg om, og dokumentert at Andersen på fritt og selvstendig grunnlag var villig til å forklare seg, ville etterforskeren innledet informasjonsinnhentingen med å gi ham en reell mulighet til fritt å fortelle. At politiet hadde sikret hans DNA fra åstedet, ville etterforskeren ventet med å presentere. (...) Den mistenkte ville i henhold til metodikken blitt forklart at detaljer er viktig for politiet, og derfor blitt oppfordret til å fortelle alt, så detaljert som mulig. Grunnet sakens alvor ville etterforskeren ha understreket at «vi har god tid», og at politiets rolle nå er å lytte. Kanskje ville etterforskeren sågar informert om at han ikke kommer til å avbryte, og på den måten tilby en anledning til å fortelle alt, i eget tempo, upåvirket av hva politiet måtte mene og tro om saken. Hvordan Jan Helge Andersen hadde respondert, vet vi ikke. Det vi imidlertid vet, er at mistenkte som avhøres i tråd med de forskningsfunderte metodene gir mer relevant informasjon, holdt opp imot mistenkte som utsettes for utdaterte avhørsmetoder der etterforskeren søker etter bekreftelser i form av en tilståelse.
Rekonstruksjonen