thumb|Koptisk byste fra overgangsperioden da ankh-symbolet ble kristent. Funnet i Fayem på 1950-tallet. Bildet vil gi en 3D-opplevelse med 3D-briller. Koptisk kristendom tilhører kristendommens aller første troende, og dens kirke ble i henhold til tradisjonen etablert av evangelisten Markus i Egypt på midten av det 1. århundre (rundt år 42 e.Kr.).
Den egyptiske kirke, nå mer enn 1900 år gammel, tilhører de orientalske ortodokse kirker, og den koptiske kristendoms sete i Alexandria har eksistert siden kirkemøtet i Kalkedon i 451. Kirkens leder er titulert «Pave av Alexandria og Patriark av St. Markus' Hellige Stol». Mer enn 95 % av Egypts kristne, koptere, tilhører Den koptiske ortodokse kirke.
I tillegg til de koptisk ortodokse eksisterer også andre koptiske kirker, som Den koptiske katolske kirke og Den koptiske protestantiske kirke.
Historie Egypt er identifisert som det sted som den hellige familie, jomfru Maria, Josef og Jesusbarnet, tok sin tilflukt i da de rømte fra Judea: «Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.» (Matteus 2:12-23).
Josef og Maria tilbrakte fire år i landsbyen Babylon, navngitt etter en romersk festning hvor restene av murene fortsatt kan ses og som nå er en del av det gamle Kairo. I den første kristne tiden ble det oppført kirker, klostre og hellige samlingssteder til minne om disse hendelsene, og helt frem til vår tid har dette vært et kjerneområde for Egypts koptiske kirke. St. Sergius-kirken (Abu Serga) er i henhold til legenden bygget på det sted hvor den hellige familie bodde i Egypt. Vegg i vegg ligger en annen kirke som også hevder det samme.
Egypt var gjenstand for mange profetier i Det gamle testamentet, profeten Jesaja slo fast at det ville bli et alter for Herren i midten av landet Egypt og en søyle for Herren ved dets grenser.
De første kristne i Egypt var hovedsakelig jøder i byen Alexandria, slike som Theophilus som Sankt Lukas nevner i begynnelsen av Lukasevangeliet. Da kirken ble grunnlagt av Markus i løpet av regimet til den romerske keiser Nero var det et stort antall innfødte egyptere (i motsetning til egyptiske grekere og jøder) som omfavnet den kristne tro. Kristendommen spredde seg over hele landet i løpet av et halvt århundre etter at Markus kom til Alexandria. Det viser de skrifter fra Det nye testamentet som er funnet i Bahnasa i Midtre Egypt og som kan dateres til rundt år 200. Tilsvarende er et fragment av Johannesevangeliet, skrevet på koptisk, blitt funnet i Øvre Egypt og kan dateres til første halvdel av 200-tallet. I det andre århundre spredde kristendommen seg til utenfor byene og på landet. Samtidig ble bibelskrifter oversatt til det lokale koptiske språket.
Alexandriaskolen Den kateketiske skolen i Alexandria er den eldste skole av sitt slag i verden og ble grunnlagt rundt år 190 av den lærde Pantanaeus. Skolen ble en viktig institusjon for religiøs læring, og studentene ble undervist av lærde som Athenagoras, Klemens av Alexandria, Didymus, og ikke minst den store Origenes, som er ansett som teologiens far og som var aktiv i å kommentere og drive sammenlignbare bibelstudier. Origenes skrev over 6 000 kommentarer til Bibelen, i tillegg til sine berømte Hexapla. Mange lærde, som Hieronymus, besøkte skolen for å utveksle ideer og tanker med dens lærde. Skolen var likevel ikke begrenset til kun teologiske studier. Også vitenskap, matematikk og humanistiske studier ble lært her. Metoden med spørsmål og svar ble utviklet på denne skolen, og 15 århundrer før Louis Braille ble det benyttet en teknikk med å skjære bokstaver i treplater for å hjelpe blinde lærde å lese og skrive.
Den teologiske skolen i Alexandria ble reetablert i 1893. Den nye skolen har for tiden forgreininger til Kairo, New Jersey og Los Angeles, hvor kommende koptiske prester og andre kvalifiserte menn og kvinner studerer kristen teologi, historie, koptisk språk og kunst, inkludert messing, musikk, ikonografi og billedteppeveving.
Egyptisk opprinnelse til korssymbolet thumb|150px|left|Ankh
For over 2 500 år var det oldtidens egyptiske ankh eller hankekors det allestedsnærværende symbol på åndelig liv. I kontrast til de fleste hellige bilder var ankh-korset et rent abstrakt symbol på helligdom. Ankh-symbolet, som kanskje er avledet fra en sandalreim, representerte for de gamle egyptere ulike meninger; liv, død og udødelighet, det kvinnelige og mannelige, og balanse. På latin er det kalt crux ansata (kors-med-et-håndtak). Ankh-symbolet ble holdt som et septer av mange egyptiske guddommer, spesielt Atum, solguden i Heliopolis («Solbyen») og av den sittende Sekhmet, Memfis' krigsgudinne med løvehodet. På veggene i templene ga ankh-symbolet hellig beskyttelse for de døde.
De første egyptiske kristne overtok dette gamle symbolet og knyttet det til den tro som representerte kristendommen ved at Jesus hadde blitt henrettet på lignende kors. De koptiske kristne kalte dette korset for ansate (hadde et håndtak). For det øvrige Romerriket var korset en representasjon av en henrettelseform med konnotasjoner til ydmykelse og slaveri. Fra ankh-korset skulle korset som symbol utvikle seg i mange ulike former og symboler.
Kloster og misjon thumb| Detalj fra det gamle koptiske St. Macarius-klosteret i ørkenen utenfor Kairo.
Mange egyptiske kristne drev ut i ørkenen i løpet av det tredje århundre og ble der for å be og arbeide og dedikere sine liv til Gud. Det ble begynnelsen på klosterbevegelsen som ble organisert av Antonius den store og Pachomios i det fjerde århundre. På slutten av århundret var det flere hundre klostrer og flere tusen celler og grotter spredt over det egyptiske fjellandsskapet. Et stort antall av disse klostrene blomstrer den dag i dag.
De egyptiske klostrene fikk oppmerksomhet hos kristne fra andre deler av verden på besøk i Egypt og brakte deretter med seg klostertanken tilbake til sine hjemland. Slik spredte klosterbevegelsen seg over hele den kristne verden. Basilios den store, som organiserte klosterbevegelsen i Midtøsten, besøkte Egypt rundt år 357 og hans eksempel ble fulgt av de østlige kirker. Hieronymus, på veg til Jerusalem, stoppet i Egypt og etterlot detaljer fra sine erfaringer i sine brev. Benedikt av Nursia grunnla klostrer på 500-tallet etter modell av Pachomius, men i strengere utgave.
Troens utvikling Kirkemøtet i Nikea På 300-tallet startet en libysk prest ved navn Arius en teologisk debatt om Jesus’ natur som spredde seg over hele den kristne verden (rundt Middelhavet). Konsilet i Nikea (325) ble dannet av Konstantin den store for å løse og avklare debatten og ledet til slutt til formuleringen om Troens symbol, også kalt for Den nikenske trosbekjennelse, som nå blir sitert over hele den kristne verden, og som ble autorisert av Athanasius av Alexandria, pave og patriark av Alexandria.
Kirkemøtet i Konstantinopel I år 381 presiderte Sankt Timoteus I av Alexandria over det andre kirkemøtet, kjent som Konsilet i Konstantinopel, og som fullførte Den nikenske trosbekjennelse med bekreftelsen av Den hellige ånd.
Kirkemøtet i Efesos
Se også: Konsilet i Efesos
En annen teologisk debatt skjedde på 400-tallet over den lære som Nestorius, en patriark i Konstantinopel, sto for. Hans lære sa at ordet Gud ikke var guddommelig forent med menneskelig natur, men bodde i mannen Jesus. Som en konsekvens av dette benektet han tittelen «Mor av Gud» (Theotokos) for jomfru Maria, og erklærte at hun i stedet var «Mor av Kristus» (Christotokos). Da dette nådde den aposteliske trone til Sankt Matteus, det vil si den koptiske pave Kyrillos av Alexandria, reagerte han hurtig for å korrigere bruddet med ortodoksien, og ba Nestorius angre seg. Da denne nektet å endre sin lære, møtte de geistlige i Alexandria til et hastemøte og deres enstemmige enighet ble meddelt pave Kyrillos som sendte et brev til Nestorius.
Brevet, som siden blitt kjent som Det tredje epistel av Sankt Kyrillos til Nestorius, støttet seg tungt på de etablerte kirkefedrenes forfatninger og inneholdt den mest berømte artikkel fra den alexandrianske ortodoksi: De tolv bannlysninger fra Sankt Kyrillos hvor Kyrillos bannlyste alle som fulgte Nestorius’ lære: «Alle som tør å nekte den hellige jomfru tittelen ‘theotokos’ er bannlyst!» Nestorius ville likevel ikke angre seg og det ledet til dannelsen av den Første økumeniske konsilet av Efesos (431) hvor Kyrillos hadde forsete.
Det første økumeniske konsilet av Efesos bekreftet undervisningen til Sankt Athanasius av Alexandria og slo fast at til tittelen til den hellige og evige jomfru Maria var «Mor av Gud». Møtet fastslo at alle som delte Kristus i to «hypostases» (hellig natur) var bannlyst. Athanasius hadde sagt at der var «en natur og en ‘hypostasis’ inkarnert i ordet Gud» (Mia Physis kai Mia Hypostasis tou Theou Logou Sasarkomeni). Introduksjonen av trosbekjennelsen var formulert som følgende (her i engelsk oversettelse):
We magnify you O Mother of the True Light and we glorify you O saint and Mother of God (Theotokos) for you have borne unto us the Saviour of the world. Glory to you O our Master and King: Christ, the pride of the Apostles, the crown of the martyrs, the rejoicing of the righteous, firminess of the churches and the forgiveness of sins. We proclaim the Holy Trinity in One Godhead: we worship Him, we glorify Him, Lord have mercy, Lord have mercy, Lord bless us, Amen.
Det var det ortodokse synet som var fremtredende på kirkemøtet. Ulykkeligvis døde Sankt Kyrillos rett etter. Sankt Dioscorus, erkediakon i Alexandria, som ble valgt som Kyrillos’ erstatter. Motstanderne grep anledningen ved Kyrillos’ død til skape en kampanje mot den nye paven.
Konsilet i Kalkedon
Se også: Konsilet i Kalkedon
På den tiden hvor kirkemøtet i Kalkedon (451) skjedde hadde styrelsesmaktene begynt å delta i kirkens anliggender. Da keiser Markian blandet seg inn i trosspørsmål var svaret til Dioscorus, pave i Alexandria, klart og ikke til å misforstå: «Du har ingenting med kirken å gjøre!» Keiseren skulle få sin hevn for pavens freidighet ved Kalkedon.
Konsilet i Kalkedon forbød Kyrillos’ terminologi og erklærte at Kristus var «hypostasis» i to naturer. Den nikenske trosbekjennelse fastslo at «Kristus ble utgått fra den hellige ånd og av jomfru Maria». I henhold til kristologien i den orientalske forståelse at Kristus er «en natur av både menneskelig og guddommelig natur. Den bysantinske forståelsen var at Kristus er i to naturer, både menneskelig og guddommelig.
Det orientalske og bysantinske var uenige i en lingvistisk forskjell mellom ordet av og i, men i det aramaiske språket var forskjellen enda mindre: kun én bokstav – dolath i motsetning til beth. Forskjellen ble uttrykt mellom de to i en liten strek på bunnen og en prikk i midten av bokstaven. Disse subtile forskjellene inneholdt forskjellen mellom sannhet og diktning. De orientalsk ortodokse, det vil si kopterne, fulgte den tradisjonelle terminologi med preposisjonen av, mens de bysantinske ortodokse benyttet proposisjonen i.
Den nikenske læresetning sa at Kristus var gitt av den hellige ånd og av jomfru Maria, mens den koptiske forståelse var at Kristus er en natur (Logos Incarnate) i menneskelighet og i guddommelighet.
Akkurat som vi alle er av vår mor og far og ikke i vår mor og far, slik er også Kristus' natur. Om Kristus er i mennekelighet og i guddommelighet er han logisk sett delt i to personer.