Underhuset, eller House of Commons, er et av de to kamrene i Det britiske parlamentet. Som dens motsats, Overhuset, eller House of Lords, holder det sine møter i Palace of Westminster. Palasset kalles derfor også for Houses of Parliament, eller uformelt bare «Parlamentet» eller «Westminster».«Houses of Parliament tour», Visit London
Parlamentet ble dannet på grunnlag av Magna Carta, eller «Frihetsbrevet», av 1215, der de ulike samfunnsgruppene ble samlet for å gi sin godkjennelse til nye skatter. Magna Carta var det første dokumentet som skrev ned prinsippet om at kongen og hans regjering ikke var hevet over loven. Den søkte å hindre kongen i å utnytte sin makt, og satte grenser for kongelig autoritet ved å etablere loven som en makt i seg selv.«Magna Carta», UK Parliment Selve ordet «parlement» kom i bruk på 1300-tallet, og betyr «konsultasjon; formell konferanse, forsamling», avledet fra gammelfransk parlement (1100-tallet), opprinnelig «en tale, tale», fra parler, «å snakke»; skrivemåten ble endret en gang rundt 1400 for å samsvare med middelalderens latinske parlamentum, nåværende engelsk parliament.«parliament (n.)», Online Etymology Dictionary På norsk har ordet et lignende opphav i betydningen «folkevalgt, lovgivende forsamling».«parlament», NAOB
Ut over på 1300-tallet begynte utsendingene fra lokalsamfunnene å møtes for seg, uten adel og geistlighet. Dette ga opphav til de to avdelingene, Underhuset og Overhuset (adelens hus). I 1707 ble det formelt endret til Overhuset til Storbritannia etter den politiske unionen med Skottland.«Union of the Crowns», UK Parliament Den antok tittelen Overhuset til Storbritannia og Irland etter den politiske unionen med Irland på begynnelsen av 1800-tallet. Fra 1800 var «United Kingdom» (Forente kongeriker), forkortet til UK, som ble referert til Det forente kongerike Storbritannia og Irland,«United Kingdom», National Geographic for Kids og ble i 1922 til Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland etter den irske fristatens uavhengighet. Følgelig antok Underhuset sin nåværende tittel.
Valg til underhuset foregår ved flertallsvalg i enmannskretser i én valgomgang. Storbritannia er delt i 650 valgkretser, som hver sender en representant til underhuset. Siden 1969 har alle britiske statsborgere over 18 år hatt stemmerett. Statsministeren har en ubegrenset oppløsningsrett ved at han/hun via monarken kan oppløse underhuset og skrive ut nyvalg når som helst, men det kan aldri gå lengre tid enn rundt 5 år mellom hver gang et valg holdes.
Under parlamentslovene 1911 og 1949 ble Overhusets makt til å avvise lovgivning redusert til å være en forsinkende makt. Overhuset kan utsette en lovgivning, men kan ikke lenger forhindre den. Regjeringen er alene ansvarlig overfor Underhuset, og statsministeren forblir i vervet så lenge de beholder tilliten til et flertall av Underhuset.«Parliament Act 1911», Legislation.gov.uk«Parliament Act 1949», Legislation.gov.uk
Underhusets ordstyrere fra 1707 thumb|Underhuset holder akkurat som Overhuset til i Palace of Westminster thumb|Underhusets gamle sal som ble bygget av Charles Barry i 1851 ble ødelagt av tyske bomber under andre verdenskrig, men de grunnleggende trekkene i Barrys bygging ble beholdt ved gjenoppbyggingen 1707 – 1801 1707–1708 – John Smith 1708–1710 – Richard Onslow, 1. baron Onslow 1710–1713 – William Bromley 1714–1715 – Thomas Hanmer, 4. baronett 1715–1727 – Spencer Compton, 1. jarl Wilmington 1728–1761 – Arthur Onslow 1761–1770 – John Cust 1770–1780 – Fletcher Norton, 1. baron Grantley 1780–1789 – Charles Wolfran Cornwall 1789–1789 – William Wyndham Grenville 1789–1801 – Henry Addington, 1. vicomte Sidmouth (Tory) 1801 – 1905 1801–1802 – John Freeman-Mitford, 1. baron Redesdale (Tory) 1802–1817 – Charles Abbot, 1. baron Colchester (Tory) 1817–1835 – Charles Manners-Sutton, 1. vicomte Canterbury (Tory) 1835–1839 – James Abercromby, 1. baron Dunfermline (Whig) 1839–1857 – Charles Shaw-Lefevre, 1. vicomte Eversley (Whig) 1857–1872 – Evelyn Denison, 1. vicomte Ossington (Liberal) 1872–1884 – Henry Brand, 1. vicomte Hampden (Liberal) 1884–1895 – Arthur Peel, 1. vicomte Peel (Liberal) 1895–1905 – William Court Gully (Liberal) 1905 – 2000 1905–1921 – James Lowther (Konservativ) 1921–1928 – John Henry Whitley (Koalisjon Liberal) 1928–1943 – Edward FitzRoy (Konservativ) 1943–1951 – Douglas Clifton Brown (Konservativ) 1951–1959 – William Morrison (Konservativ) 1959–1965 – Harry Hylton-Foster (Konservativ) 1965–1971 – Horace King, bron Maybray-King (Labour) 1971–1976 – John Selwyn Brooke Lloyd (Konservativ) 1976–1983 – George Thomas (Labour) 1983–1992 – Bernard Weatherill (Konservativ) 1992–2000 – Betty Boothroyd (Labour) 2000 – 2000–2009 – Michael Martin (Labour) 2009–2019 John Bercow (Konservativ) 2019– Lindsay Hoyle (Labour)
Referanser
Litteratur May, Erskine (1896): Constitutional History of England since the Accession of George the Third, 11. utg. London: Longmans, Green and Co. Mackenzie, K.R. (1950): The English Parliament, Pelican Books. Pollard, Albert F. (1926): The Evolution of Parliament, 2. utg. London: Longmans, Green and Co. Porritt, Edward, & Porritt, Annie G. (1903): The Unreformed House of Commons: Parliamentary Representation before 1832. Cambridge: Cambridge University Press.
Eksterne lenker
«Hansard», Storbritannias offisielle referater fra debatter i Underhuset Storbritannias offisielle bokføring av stemmegivning i Underhuset Underhusets offisielle tv- og internettkanal med liveoverføringer og arkiverte opptak av forhandlingene
Kategori:Det britiske parlamentet Storbritannia