miniatyr|Himmerod-klosteret i Eifel. Himmeroder Denkschrift (Himmerod-memorandumet) fra 9. oktober 1950 regnes som starten på Bundeswehr, som er Tysklands forsvarsmakt. Landets territorium var på det tidspunktet begrenset til Vest-Tyskland. I 1950, som var bare fem år etter andre verdenskrig, hadde Tyskland ikke lov til å ha noe forsvar. Koreakrigen endret vestmaktenes syn på dette, og i løpet av få uker gikk man inn for remilitarisering av Tyskland.
En militær ekspertgruppe utnevnt av Konrad Adenauer møttes fra 5. til 9. oktober 1950 i Himmerod-klosteret i Eifel for å utrede saken. I deres memorandum (notat) formulerte gruppen de forutsetninger den mente måtte innfris for å etablere en ny, tysk væpnet styrke. Møtene ble holdt i hemmelighet, men både USA og Storbritannia hadde gitt sitt samtykke.
Det var i første omgang ikke tale om et selvstendig forsvar. Tyskland var ennå ikke blitt et selvstendig land, men underlagt det såkalte okkupasjonsstatuttet. Himmerod-memorandumet behandlet derfor spørsmålet om opprettelse av en tysk kontingent i en overnasjonal styrke til forsvar av Vest-Europa. Memorandumet foreslo et forsvar som var underlagt politisk kontroll. Det innførte dessuten et system med etiske og moralske grunnprinsipper for soldatene, blant annet med rett til å si nei til å utføre straffbare handlinger og brudd på menneskerettighetene. Soldaten skulle heller ikke ha noen privilegert status i samfunnet, men være en vanlig «statsborger i uniform».
Den fullstendige teksten ble ikke offentlig før i 1977, men enkelte utdrag av den var blitt kjent tidligere.
Bakgrunn Det demilitariserte Tyskland miniatyr|Den britiske utenriksminister Ernest Bevin var blant de første til å reise spørsmålet om remilitarisering av (Vest-)Tyskland. Forbundsrepublikken Tyskland ble grunnlagt i 1949, men fikk foreløpig ikke ha eget forsvar. Landets territorium omfattet området for Vest-Tyskland med unntak av Saarland. Politimyndigheten lå hos delstatene, mens ansvaret for den nasjonale indre og ytre sikkerhet lå hos okkupasjonsmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike).
Den britiske utenriksministeren, Ernest Bevin, hadde vært blant de første til å reise spørsmålet om remilitarisering av Vest-Tyskland. I et notat til utenriksdepartementet i Washington uttalte han i januar 1949 blant annet at «uten Tyskland kan det vestlige system ikke bli komplett».
Opinionen i de vestlige landene og deres regjeringer ønsket likevel ingen endring i dette. Heller ikke den tyske befolkning ønsket gjenoppretting av militære stridskrefter i landet. Den pasifistiske «Ohne mich»-bevegelsen («Uten meg»-bevegelsen) sto sterkt. Nærmere 75 % av befolkningen svarte i 1950 «nei» på spørsmålet om den mannlige befolkning igjen skulle trekke i uniform. Før Koreakrigen var det likevel særlig tre forhold som gjorde at en bevæpning av Tyskland fortsatt var i spill. For det første skulle Europa stå på egne ben, og da var et selvstendig Tyskland nødvendig. For det andre ble Sovjetunionen i øst oppfattet som truende, og for det tredje hadde Tyskland tatt side i øst-vest-konflikten og sluttet seg til Vesten.
Forbundskansler Konrad Adenauer anså Sovjetunionen som en sterk trussel, og han anså det såkalte Volkspolizei i DDR, med 70 000 mann i kaserner, som en reell hær. I mai 1950 fikk Adenauer vestmaktenes tillatelse til å starte planleggingen av landets indre sikkerhet. Den første sikkerhetsrådgiver ble tidligere pansergeneral Gerhard von Schwerin som etablerte et eget kontor. Adenauers anmodning om et føderalt, bevæpnet Gendarmerie ble imidlertid avslått av Den allierte høykommisjon så sent som 28. juli 1950.
Koreakrigen bryter ut miniatyr|John J. McCloy, leder av Det allierte kontrollråd, åpnet i juli 1950 for kontakt mellom tyske og allierte militæreksperter. Den 25. juni 1950 brøt Koreakrigen ut. Det angripende nord var støttet av Sovjetunionen, mens Sør-Korea ble støttet av USA. Konflikten hadde kimen i seg til en tredje verdenskrig, og den ville kunne forflytte seg til Europa. Etter 48 timer var det innad i Pentagon reist spørsmålet om remilitarisering av Tyskland (og Japan), og allerede tidlig i juli gikk den amerikanske Joint Chiefs of Staff inn for en slik løsning. Den amerikanske høykommissæren, John J. McCloy, antydet 12. juli overfor tyskerne at det kunne bli aktuelt med kontakt mellom amerikanske og tyske militæreksperter. Allerede 17. juli ble det ført politiske samtaler om temaet, mellom høykommisjonens nestleder, general George P. Hays, Herbert Blankenhorn og Schwerin. Schwerin reiste spørsmålet om en ekspertkonferanse. Den 9. august understrekte imidlertid Hays at det bare kunne bli politiske samtaler mellom tyskerne og amerikanerne, ikke militærtekniske. Samtidig hadde han ingen innvendinger til en ren tysk militær ekspertgruppe. Den britiske visekommissær Sir Christopher Steel ga uttrykk for samme oppfatning.
Adenauer hadde allerede gjennom minister Eberhard Wildermuth bedt om et notat om landets ytre sikkerhet. Ansvarlige for arbeidet var de tidligere generalene Hermann Foertsch og Adolf Heusinger, og notatet forelå 7. august 1950. I notatet ble landets behov for militær sikkerhet i et europeisk samarbeid understreket. Et tysk forsvar måtte imidlertid fra første dag være likeverdig med de alliertes forsvar. Tyskland skulle blant annet ha medlemmer i stabsgrupper. Adenauer hadde lest notatet nøye, og skrev tørt i en randbemerkning: «Nur?» («Bare?», i betydningen «Ikke mer enn som så?»).
Den 11. august 1950 vedtok Europarådet på forslag fra den tidligere britiske statsministeren Winston Churchill, med 89 stemmer mot fem (27 avholdne) å etablere en europeisk armé, med tysk deltakelse. Flertallet inneholdt blant annet stemmene fra Frankrike, Belgia og Nederland.
Vestens utenriksministre garanterer for Tysklands sikkerhet De vestlige stormaktenes utenriksministre møttes fra 12. til 18. september og drøftet utførlig spørsmålet om Tysklands remilitarisering. Adenauer var til stede. NATOs råd drøftet det samme spørsmålet fra 15. til 18. og deretter 26. september. Pausen var innlagt for at landenes regjeringer kunne behandle spørsmålet.
Den 19. september sendte utenriksministrene fra USA, Storbritannia og Frankrike ut et kommuniké med flere forslag: Krigstilstanden med Tyskland skulle opphøre, okkupasjonsstatuttet skulle revideres, Tyskland skulle få anledning til å ha en utenriksminister, de alliertes kontroll over lovgivningen og næringslivet skulle lettes og ethvert angrep på Tyskland og Berlin skulle av vestmaktene bli oppfattet som et angrep på dem selv.
Gustav Heinemanns avgang miniatyr|Innenriksminister Gustav Heinemann (stående) gikk ut av regjeringen i protest mot remilitariseringspolitikken. Tysklands innenriksminister Gustav Heinemann protesterte innad i regjeringen allerede i september 1950. Protesten gjaldt Adenauers forhandlinger med Den allierte høykommisjon om bevæpnet politi. Heinemann så at dette styrte i retning av det han var imot, nemlig en remilitarisering av Tyskland. Heinemann mente at en remilitarisering ville fordype splittelsen mellom de to nyetablerte tyske statene, DDR (Øst-Tyskland) og Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland). Den 3. september 1950 ba han skriftlig om å få gå av. Adenauer innvilget avskjeden 9. oktober, samme dag som Himmerod-memorandumet var ferdig.
Ekspertgruppen Den 5. oktober 1950, møttes de tyske militærekspertene i Himmerodklosteret for å lage forslag til etablering av den tyske kontingenten i en europeisk armé. Innstillingen fra gruppen forelå 9. oktober. Møtene ble holdt hemmelig under tittelen «Møte for forsikringsrepresentatene» («Zusammenziehung der Versicherungsvertreter»). Okkupasjonsmyndighetene truet med arrestasjon av de som deltok i «hemmelige militære sammenkomster».
Ved valget av ekspertgruppens medlemmer måtte det tas hensyn til at de hadde en politisk bakgrunn som gjorde dem egnet til å representere landet overfor de tre allierte. De måtte dessuten være egnet som samtalepartner med Tysklands regjering og forbundskansler. Arbeidet skulle foregå på høyeste politiske nivå, slik Schwerin og forbundsminister Wildermuth hadde snakket om. Det skulle helst være offiserer som ikke hadde eksponert seg på vegne av Hitler-regimet, eller i hvert fall hadde tilhørt en kritisk krets. Det var ifølge historikerne Rautenberg og Wiggershaus ikke lett å finne slike kandidater. Flere av de som kunne vært aktuelle, satt fremdeles i russisk krigsfangenskap.
Blant gruppens medlemmer ble offiserene Heusinger, Robert Knauss, Hans Speidel og Johann von Kielmansegg ansett som del av opposisjonen mot Hitler. Heinrich von Vietinghoff, Hans Röttiger, Speidel, Heusinger, Frido von Senger, Friedrich Ruge og Knauss hadde alle avsluttet krigen med kapitulasjon på den italienske front. De ble i den forbindelse ansett for å ha tatt ansvarlige beslutninger. Foertsch var etter krigen frifunnet for militære og politiske forbrytelser, men valget av ham ble likevel kritisert. Han hadde i 1930-årene satt sitt preg på troskapseden til Adolf Hitler. De som ble valgt hadde alle blitt sluppet fri fra alliert krigsfangenskap, men hadde etter dette ikke hatt særlig kontakt med hverandre. Til slutt satt man igjen med ti tidligere generaler og admiraler, og fem stabsoffiserer. Deres felles erfaringsgrunnlag var troppeledelse eller stabstjeneste på høyt nivå.
+ Deltakerne i ekspertgruppen Siste tjenestegrad i Wehrmacht Navn Fødsels- og dødsår Våpengren i Wehrmacht Tjeneste i Bundeswehr Bemerkninger Major Wolf von Baudissin 1907–1993 Hæren 1955–1967, avslutningsvis som generalløytnant og stedfortreder for sjefen for Det øverste hovedkvarter for de allierte styrker i Europa (SHAPE) etter pensjonering grunnlegger og leder for Institutt for fredsforskning ved Hamburg universitet General i infanteriet Hermann Foertsch 1895–1961 Hæren ingen tjeneste Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND Admiral Walter Gladisch 1882–1954 Marinen død før opprettelse av Bundeswehr Generalløytnant Adolf Heusinger 1897–1982 Hæren 1956–1964, første generalinspektør i Bundeswehr, første tyske leder av NATOs militærkomite, general Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND. Oberst Johann von Kielmansegg 1906–2006 Hæren 1956–1966, til slutt som general og sjef for de allierte stridskrefter i Sentral-Europa (Allied Land Forces Central Europe, LandCENT) General i flyvåpenet Robert Knauss 1892–1955 Luftwaffe død før opprettelsen av Bundeswehr Major Horst Krüger 1916–1989 Luftwaffe 1955–1973, til slutt generalmajor General i flyvåpenet Rudolf Meister 1897–1958 Luftwaffe ingen tjeneste Oberst Eberhard Graf von Nostitz 1906–1983 Hæren Brigadegeneral Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND General Hans Röttiger 1896–1960 Hæren 1956–1960 første inspektør for Hæren, generalløytnant Vizeadmiral Friedrich Ruge 1894–1985 Marinen 1956–1961 første inspektør for marinen, viseadmiral Kapitän zur SeeAlfred Schulze-Hinrichs 1899–1972 Marinen ingen tjeneste Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND General Fridolin von Senger und Etterlin 1891–1963 Hæren ingen tjeneste Medlem av personalutvelgelseskomiteen i Bundeswehr Generalløytnant Hans Speidel 1897–1984 Hæren 1956–1964, første tyske general som ble sjef for de allierte landstridskrefter i Sentral-Europa (Allied Land Forces Central Europe, LandCENT) Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND. Generaloberst Heinrich von Vietinghoff-Scheel 1887–1952 Hæren død før opprettelsen av Bundeswehr
Gruppen ble oppdelt i fire utvalg: Militærutvalget under ledelse av Speidel hadde som oppgave de militære og politiske krav til de allierte og den tyske regjeringens innflytelse over de fremtidige tyske styrkene. Til kravene hørte blant annet krigsforbryterspørsmålene og det som ble kalt defamering (nedrakking) av tyske soldater i samtiden.