Georg V (George Frederick Ernest Albert; født 3. juni 1865, død 20. januar 1936) var konge av Storbritannia, Irland og keiser av India fra 1910 til 1936. Han tilhørte det tyske fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha. I 1917, under første verdenskrig, tok han navnet Windsor.

Fra en alder av 12 år tjenestegjorde Georg i den kongelige marine, men etter hans eldre bror Albert Victors uventede død, ble han tronarving og giftet seg med brorens forlovede, Mary av Teck, kjent som «May» i hennes familie. Selv om de tidvis besøkte det britiske imperiet, foretrakk Georg å være hjemme med sin frimerkesamling, og levde hva biografer kaller et kjedelig liv; en konvensjonell livsstil.

Da Georgs far, kong Edvard VII døde i 1910, ble han konge og keiser. Han var den eneste keiser av India som ble kronet i landet. Under første verdenskrig gav han avkall på alle sine tyske titler på grunn av den nasjonalistiske stemningen i landet på den tiden. Han endret navnet på kongehuset til Windsor. I hans regjeringstid delte Westminster-statutten kronen, slik at Georg hersket over dominionene som separate kongeriker, og fremveksten av sosialisme, fascisme og irsk republikanisme endret det politiske spektrum.

Georg var plaget av sykdom i store deler av regjeringstiden; han ble etterfulgt av sin eldste sønn, Edvard, etter sin død.

Oppvekst og utdannelse

thumb|left|160px|Georg som barn, 1870

Georg ble født 3. juni 1865, ved Marlborough House i London. Hans far var fyrste av Wales (senere Kong Edvard VII), den eldste sønnen til dronning Victoria og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var fyrstinne av Wales (senere dronning Alexandra), den eldste datteren av kong Christian IX av Danmark.

Han ble døpt i det private kapellet i Windsor Castle den 7. juli 1865.Hans gudfedre og -mødre var kongen av Hannover, dronningen og kronprinsen av Denmark, Ernst, 4. Prins av Leiningen, hertugen av Sachsen-Coburg og Gotha, hertuginnen av Cambridge, prinsesse Alice og hertugen av Cambridge. Kilde: The Times (London), Lørdag, 8. juli 1865, s.12 Som en yngre sønn av fyrsten av Wales, var det ingen forventninger om at Georg skulle bli konge. Hans eldre bror, prins Albert Victor, var første tronarving i rekken etter deres far.

Georg var kun 15 måneder yngre enn sin bror, prins Albert Victor, og det ble derfor bestemt at de to prinsene skulle utdannes sammen. Fyrsten av Wales hyret John Neale Dalton som deres lærer, selv om hverken Albert Victor eller Georg utmerket seg intellektuelt sett. I september 1877, sluttet brødrene seg til skoleskipet HMS «Britannia» i Dartmouth. Faren deres mente at marinen var «den best mulige treningen for en hvilken som helst gutt».Sinclair, pp.49-50

Fra 1879 tjente de kongelige brødrene i tre år som sjøkadetter på korvetten HMS «Bacchante», under oppsyn av Dalton. De reiste rundt i det britiske imperiet og besøkte Norfolk, koloniene i Karibia, Sør-Afrika og Australia, så vel som Middelhavet, Sør-Amerika, Det fjerne østen og Egypt. I Japan fikk Georg tatovert en blå og rød drage på armen av en lokal kunstner. Dalton skrev en reiserapport med navnet Reisen med HMS Bacchante.Sinclair, p.55 Mellom Melbourne og Sydney skal Dalton, ifølge ham selv, ha fått et glimt av «den flygende hollender», et mytisk spøkelsesskip. Da de returnerte til Storbritannia, skilte brødrene veier. Albert Victor begynte på Trinity College i Cambridge, mens Georg fortsatte i den kongelige marinen. Han reiste verden rundt og besøkte ulike steder av det britiske imperiet, og tjente aktivt i marinen frem til 1891. Etter dette fungerte hans militære rang kun som et hedersbevis.Sinclair, s.69

Ekteskap

Prins Georg, hvis skjebne hadde vært å tjene marinen, levde deretter i flere år under sin onkels kommando, prins Alfred, hertug av Edinburgh, som befant seg i Malta. Der forelsket han seg i onkelens datter, sin kusine, Marie av Edinburgh. Hans bestemor, far og onkel godtok forholdet, men mødrene, fyrstinnen av Wales og hertuginnen av Edinburgh, var begge imot. Fyrstinnen av Wales mente at familien var altfor pro-tysk, mens hertuginnen av Edinburgh mislikte England. Da Georg fridde nektet Marie, et valg som ble støttet av hennes mor. Hun ble senere dronning av Romania.

I 1891 forlovet prins Albert Victor seg med prinsesse Victoria Mary av Teck (alltid kalt for «May»), den eneste datteren til prins Francis, hertug av Teck og prinsesse Mary Adelaide av Cambridge. Men prins Albert Victor døde av lungebetennelse seks uker senere, hvorpå Georg ble første tronarving etter deres far. Dette gjorde brått slutt på Georgs marinekarrière, da det nå var forventet at han skulle ha en mer politisk rolle.

Dronning Victoria favoriserte fortsatt prinsesse May som en passende ekteskapskandidat for en fremtidig konge, så hun overtalte Georg til å forlove seg med May. Georg gjorde dette, og May aksepterte. Ekteskapet var en suksess, og de sendte hverandre kjærlighetsbrev i resten av livet.Sinclair, s.178

Georg og May ble gift den 6. juli 1893 i Chapel Royal, St. James's Palace i London. The Times hevdet at gjestene i bryllupet kan ha forvekslet hertugen av York (senere Georg V) og Tsaren (senere Nikolaj II) av Russland, fordi deres skjegg og dresser gjorde dem like av utseende.The Times (London) Fredag, 7. juli 1893, s.5 Derimot var deres ansiktstrekk ganske forskjellige på nært hold.

Hertug av York thumb|200px|left|Georg som hertug av York, 1893.

24. mai 1892 ble Georg gjort til hertug av dronning Victoria; hertug av York, jarl av Inverness og baron Killarney. Etter Georgs giftemål med May, ble hun nevnt til Hennes kongelige høyhet hertuginnen av York.

Hertugen og hertuginnen av York levde hovedsakelig i York Cottage,Renamed from Bachelor's Cottage et relativt lite hus i Sandringham (Norfolk) hvor deres livsstil lignet mer på komfortabel middelklasse enn kongelig. Georg foretrakk det enkle livet, i sterk kontrast til sine foreldre. Selv hans offisielle biograf fortvilet over Georgs tid som hertug av York: «Han kan være ålreit som en ung sjøkadett og en vis, ung konge, men da han var hertug av York...gjorde han ikke noe annet enn å drepe dyr og drive med frimerker.»Harold Nicolsons dagbok sitert i Sinclair, s.107

Georg var en velkjent frimerkesamler, og hadde en viktig rolle i omdanningen av Royal Philatelic Collection til den mest omfattende samlingen av britiske og samveldefrimerker i verden; i noen tilfeller satte han kjøpsrekorder i priser på filatelistiske objekter. Hans entusiasme for frimerker ble hånet av intelligentsiaen.Rose, s.42

thumb|200px|Georg som hertug av Cornwall og York i 1901.

Randolph Churchill hevdet at Georg var en streng far, i den grad at hans barn var skremt av ham, og at Georg hadde sagt til Edward Stanley, 17. Jarl av Derby: «Min far var redd for sin mor, jeg var redd for min far og jeg skal pokker meg se til at mine barn er redde for meg.» I virkeligheten er det ingen direkte kilder for dette sitatet, og det er sannsynlig at Georgs forelderstil var litt forskjellig fra normen på den tiden.Se Sinclair, pp.93 ff for en full diskusjon Georg og May hadde fem sønner og én datter.

Som hertug og hertuginne av York, var Georg og May involvert i en rekke offentlige oppgaver. I 1901 reiste de rundt i det britiske imperiet, besøkte Australia, hvor hertugen åpnet sin første parlamentsesjon i Australian Parliament, i forkant av dannelsen av «Samveldet i Australia». Turen inkluderte også Sør-Afrika, Canada og New Zealand, hvor (da de nå var hertug og hertuginne av Cornwall og York) Cornwall Park i Auckland ble navngitt til ære for dem av donatoren, John Logan Campbell, daværende borgermester i Auckland.

Fyrste av Wales 22. januar 1901 døde dronning Victoria, og Georgs far, Albert Edvard, tok over tronen som kong Edvard VII. På det tidspunktet arvet Georg titlene hertug av Cornwall og hertug av Rothesay. Senere det samme året ble Georg utnevnt til Hans kongelige høyhet hertugen av Cornwall og York, frem til 9. november 1901, da han ble fyrste av Wales og jarl av Chester.

Kong Edvard VII ønsket mer erfaring og forberedelse for sin sønn, i forkant av hans fremtidige rolle. I kontrast til Edvard selv, som dronning Victoria hadde ekskludert fra alle statssaker, ble Georg gitt bred tilgang til statlige dokumenter av sin far. Georg lot videre sin kone få tilgang til disse papirene,Rose, s.289 da han verdsatte hennes rådgivning, og May hjalp ofte til med å skrive ektemannens taler.Sinclair, s.107

I 1906 reiste han til India, hvor han følte sterk avsky mot rasediskrimineringen og agiterte for sterkere involvering fra den indiske staten.Rose, pp.65-66George Frederick Abbotts Through India with the Prince (1906) beskriver turen.

Konge og keiser 6. mai 1910 døde kong Edvard VII, og fyrsten av Wales tok over tronen. Georg var nå kong Georg V og Mary var dronning. Georg hadde aldri likt sin kones vane for å signere offisielle dokumenter og brev med «Victoria Mary», og han insisterte på at hun kvittet seg med ett av navnene. Ingen av dem mente at hun skulle bli kalt dronning Victoria, så dermed endte det med dronning Mary.Pope-Hennessy, s.421 Kroningen fant sted i Westminster Abbey den 22. juni 1911. I 1911 reiste kongen og dronningen til India på grunn av Delhi-durbaren den 12. desember, hvor de ble presentert for et samlet publikum av indiske geistlige og fyrster som keiserinne og keiser av India. Georg bar den nyskapte Imperial Crown of India under seremonien. Senere reiste keiseren og keiserinnen gjennom India, hvor de besøkte landsmenn. Georg benyttet muligheten til å jakte tigere og skjøt til sammen 21 stykker.Rose, s.136 Den 18. desember 1913 skjøt Georg over 1 000 fasaner på seks timerOmtrent én fugl per 20 sekunder. ved hjemmet til Lord Burnham, men selv han måtte medgi at han «gikk litt for langt» den dagen.

Første verdenskrig

Fra 1914 til 1918 var Storbritannia i krig med Tyskland. Den tyske keiseren Vilhelm II, som for britene symboliserte alt det grusomme med krig, var kongens fetter. Dronning Mary var datteren til hertugen av Teck, en etterkommer av det tyske kongehuset i Württemberg, selv om både hun og hennes mor var britiske.

Kongens farfar var prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha; kongen og hans barn bar titlene «prins» og «prinsesse» av Sachsen-Coburg og Gotha og hertug og hertuginne av Sachsen. Kongen hadde svogere, fettere og kusiner som var britiske, men som bar tyske titler som for eksempel hertug og hertuginne av Teck, prins og prinsesse av Battenberg, prins og prinsesse av Hesse og ved Rhinen, og prins og prinsesse av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenberg. Forfatter H. G. Wells skrev om Storbritannias «fremmede og uinspirerende forsamling», og Georg kom med det velkjente svaret: «Jeg kan sikkert være uinspirerende, men jeg er pokker ikke fremmed.»

Den 17. juli 1917 kom Georg V med en kunngjøring, som endret navnet på det britiske kongehuset fra det tysklåtende huset Sachsen-Coburg-Gotha til huset Windsor, for å berolige de britiske nasjonalistiske følelsene. Han gav også navnet Windsor som etternavn til alle etterfølgere av dronning Victoria som da levde i Storbritannia, ekskludert kvinner som giftet seg inn i andre familier og deres etterkommere.