Induksjonstopp

Induksjonskoking utføres ved bruk av direkte induksjonsoppvarming av kokekar, istedenfor indirekte stråling, konveksjon eller termisk ledning. Induksjonskoking tillater høy effekt og veldig raske temperaturøkninger. Endringer i varmeinnstillinger er øyeblikkelig. For å kunne brukes på en induksjonstopp må stekepanner, gryter og kasseroller være magnetiske.

I en induksjonstopp er en type kokeplate som drives av en spole av kobbertråd plassert under kokekaret, og en vekslende elektrisk strøm går gjennom denne spolen. Det resulterende oscillerende magnetfeltet induserer trådløst en lukket elektrisk virvelstrøm i kokekaret. Denne virvelstrømmen møter motstand i kokekaret, og dette resulterer i resistiv oppvarming.

For nesten alle modeller av induksjonstopper må et kokekar være laget av eller inneholde et jernholdig og magnetisk metall som støpejern eller enkelte typer rustfritt stål som er ferromagnetisk. Jernet i gryten konsentrerer strømmen for å produsere varme i metallet. Hvis metallet er for tynt, eller ikke gir tilstrekkelig motstand mot strøm, vil oppvarmingen ikke være effektiv. De fleste induksjonstopper vil ikke varme kobber- eller aluminiumskar fordi magnetfeltet ikke kan produsere en konsentrert strøm. All metal-induksjonstopper (direkte oversatt fra engelsk «altmetall»-induksjonstopper) bruker mye høyere frekvenser for å overvinne den effekten. På alle induksjonstopper kan et kar av hvilket som helst materiale brukes dersom det plasseres en passende metallskive mellom som i sin tur fungerer som en konvensjonell kokeplate.

Induksjonstoppen er ganske effektiv, noe som betyr at den sender mindre spillvarme ut på kjøkkenet, raskt kan slås av og på, og har sikkerhetsfordeler når det gjelder brann og eksplosjonsfare sammenlignet med gasskomfyrer. Kokeflatene er også vanligvis enkle å rengjøre, fordi kokeflaten i seg selv ikke blir veldig varm.

Matlagingsegenskaper

Energi og kontroll Induksjonskoking gir rask oppvarming, forbedret termisk effektivitet og mer konsekvent oppvarming enn tilberedning ved termisk ledning. Induksjonselementene har vanligvis varmeytelse som er mer sammenlignbar med en kommersiell gassbrenner, men er betydelig mer energieffektive. Induksjonskoking er vanligvis elektronisk regulert, noe som gir presis kontroll av energien og koketemperaturen. Dette gjør det mulig å koke opp en gryte raskt, og deretter bare la den småkoke.

Sikkerhet Induksjonstoppen kan oppdage om kokekar er til stede ved å overvåke strømmen som leveres. I likhet med andre elektriske keramiske kokeflater kan produsenten angi en maksimal grytestørrelse, og det er også angitt en minimumsstørrelse. Kontrollsystemet slår av elementet hvis en gryte ikke er til stede eller ikke er stor nok. Hvis en gryte eller stekepanne koker tørr, kan den bli ekstremt varm – en termostat i overflaten vil slå av strømmen hvis den føler overoppheting. Dette skjer for å forhindre feil på komfyren og redusere brannfare.

Komfyroverflaten Komfyrens overflate blir bare oppvarmet av gryten. Før det er satt en gryte på en kald kokesone er denne kald. Om en koker opp en kasserolle og tar denne avm, kan overflatetemperaturen midt i kokesonen være over 100°C. Etter ca 5 minutter kan fortsatt temperaturen være ca 70° og berøringsfarlig. Induksjonstopper er enkle å rengjøre fordi kokeflaten er flat og glatt og ikke blir varm nok til at sølt mat brenner seg fast. Induksjonskomfyrer har generelt keramiske topper med lav termisk ekspansjon av glass som kan bli skadet ved tilstrekkelig harde slag, selv om det er påkrevd å oppfylle minimum spesifiserte produktsikkerhetsstandarder med hensyn til slag.Hans Bach, Dieter Krause, Low thermal expansion glass ceramics, Springer, 2005 side 77, lister opp IEC, UL, kanadiske, australske og andre standarder med krav til støtmotstand Aluminiumsfolie kan smelte på toppen og forårsake permanent skade eller sprekker på toppen. Kokeflaten kan skrapes opp av at man skyver gryter eller stekepanner over den.

Støy Noe støy genereres av en intern kjølevifte. Hørbar elektromagnetisk akustisk støy (høy summing) kan produseres av kokekar, spesielt med stor kraft, hvis kokekaret har løse deler eller hvis flersjiktlagene i gryten ikke er godt bundet til hverandre; kokekar med sammensveisede kledningslag og solid nagling har mindre sannsynlighet for å produsere denne typen støy. Noen brukere er mer i stand til å høre eller være mer følsomme for denne høyfrekvente støyen.

Andre hensyn Noen koketeknikker som er tilgjengelige når du steker over en flamme, er ikke aktuelle. Personer med implantert hjertepacemaker eller andre elektroniske medisinske implantater blir vanligvis instruert om å unngå kilder til magnetiske felt; den medisinske litteraturen ser ut til å antyde at det er trygt å være nær induksjonskokeplater, men personer med slike implantater bør alltid sjekke først med legen sin. Radiomottakere i nærheten av induksjonstoppen kan forstyrres av elektromagnetisk interferens. Fordi koketoppen er grunn sammenlignet med en kokeplate med gasskraft eller elektrisk spole, kan rullestoltilgangen forbedres; brukerens bein kan være under benkhøyden, og brukerens armer kan nå over toppen.

Effektivitet ACEEE-sommerstudien fra 2014 om energieffektivitet i bygninger konkluderte med at "induksjonskoking ikke alltid er den mest effektive metoden for matlaging. Når testet med et stort kokekar, er effektiviteten til vanlig elektrisk teknologi målt til å være høyere (83 %) enn induksjonskokingen (77 %). Effektiviteten til konvensjonelle kokeapparater viste seg å være svært avhengig av størrelsen på kokekaret". https://aceee.org/files/proceedings/2014/data/papers/9-702.pdf Kokemetoder som bruker flammer eller varme varmeelementer har et betydelig høyere varmetap til omgivelsene, mens induksjonsoppvarming varmer kjelen direkte. Fordi induksjonseffekten ikke direkte varmer opp luften rundt kjelen, gir induksjonskokingen ytterligere energieffektivitet. Avkjølende luft blåses gjennom elektronikken under overflaten, men den er bare litt varm.

Formålet med en platetopp er å tilberede mat; for eksempel kan lange perioder med småkoking være nødvendig. Et rasjonelt mål på effektivitet vil være å sammenligne den faktiske energitilførselen til kokeplaten med en eller annen teoretisk verdi som kreves for å tilberede den spesifiserte maten. Siden forsøk på å utføre disse målingene ville være vanskelig å gjenskape, konsentrerer energieffektivitetsmålingene som er publisert, seg om en platetopps evne til å overføre energi til en metallprøveblokk, noe som er mye lettere å måle på en repeterbar måte.

Energioverføringseffektivitet, som den defineres av det amerikanske energidepartementet (DOE), er prosentandelen av energien som forbrukes av en komfyr som ved slutten av en simulert kokesyklus, ser ut til å ha blitt overført som varme til en standardisert testblokk i aluminium.

DOE-testsyklusen starter med både blokken og platetoppen ved romtemperatur: 25 °C ± 5 °C. Kokeplaten blir deretter skrudd til maksimal varmeeffekt. Når testblokktemperaturen når +80 °C (+80 °C) over den opprinnelige romtemperaturen, reduseres platens effekt straks til 25 % ± 5 % av sin maksimale effekt. Etter 15 minutters drift ved denne lavere effektinnstillingen, blir platetoppen slått av, og varmeenergien i testblokken måles. Effektivitet er gitt ved forholdet mellom energi i blokken og tilført (elektrisk) energi.

En slik test, ved bruk av en kombinasjon av to forskjellige effektnivåer, ble unnfanget for å etterligne bruk i det virkelige liv. Bortkastet energiuttrykk som gjenværende ubrukt varme (beholdt av solide kokeplater, keramikk eller spole på slutten av testen), og tap fra konveksjon og stråling fra varme overflater (inkludert blokken selv) blir ganske enkelt sett bort fra og bidrar ikke til effektivitet.

I typisk matlaging brukes energien som leveres av komfyren, bare delvis til å varme maten opp til riktig temperatur. Når dette har skjedd, blir all etterfølgende energiinngang levert til luften som tap gjennom damp eller konveksjon og stråling fra kjelesidene. Siden det ikke er noen økning i matvaretemperaturen, vil DOE-testprosedyren vurdere effektiviteten i det vesentlige som null. Tilberedningsprosedyrer som reduksjon av saus, steking av kjøtt, småkoking, og så videre er betydelige bruksområder for en komfyr, men effektiviteten av denne fremgangsmåten er ikke modellert av DOE-testprosedyren.

I 2013 og 2014 utviklet og foreslo DOE nye testprosedyrer for kokeprodukter for å muliggjøre direkte sammenligning av målinger av energioverføringseffektivitet ved bruk av induksjon, elektrisk motstand og koketopper og -områder. Prosedyrene bruker en ny hybrid-testblokk laget av aluminium og rustfritt stål, så den er egnet for tester på induksjonskomfyrer. Den foreslåtte regelen viser resultater av virkelige laboratorietester utført med hybridblokken. For sammenlignbare (store) kokende elementer ble følgende effektivitet målt med ± 0,5 % repeterbarhet: 70,7 % - 73,6 % for induksjon, 71,9 % for elektrisk spole, 43,9 % for gass. Sammenfatning av resultatene fra flere tester bekrefter DOE at "induksjonsenheter har en gjennomsnittlig virkningsgrad på 72,2 %, ikke betydelig høyere enn 69,9% effektiviteten til glatte elektriske motstandsenheter, eller 71,2 % av elektriske spoleenheter". Dessuten minner DOE om at induksjonseffektiviteten på 84%, som er sitert i tidligere tekniske støttedokumenter, ikke ble målt av DOE-laboratorier, men bare "referert fra en ekstern teststudie" utført i 1992.

I tillegg ser uavhengige tester utført av produsenter, Se lysbilde 57 forskningslaboratorier Oppgave presentert på ACEEE-sommerundersøkelsen om energieffektivitet i bygninger i 2014 og andre forsøkspersoner ut til å demonstrere at den faktiske induksjonskokingseffektiviteten vanligvis er mellom 74 % og 77 % og når noen ganger blir opp til 81 % (selv om disse testene kan følge forskjellige prosedyrer enn den av DOE). Disse ledetrådene indikerer at referanseverdien for gjennomsnittlig induksjonseffektivitet på 84 % vurderes med forsiktighet.

Bare til sammenligning og i samsvar med DOE-funn, har matlaging med gass en gjennomsnittlig energieffektivitet på omtrent 40 %. Den kan bare heves ved å bruke spesielle gryter som kom for mange år siden, men som nylig er blitt gjenoppdaget, redesignet og markedsført igjen. Så av hensyn til miljøet som omhandler induksjon versus gass, vil en 40 % gasseffektivitet bli brukt.

Når man sammenligner med gass, påvirker de relative kostnadene for elektrisk og gassenergi, og effektiviteten til prosessen som elektrisitet genereres med, både den samlede miljøeffektivitetenShopping guide to Gas & Electric Cookers, Ovens & Hobs, from Ethical Consumer . "Det lave CO 2 -valget er stort sett alltid gass, der det er tilgjengelig. Selv om gassovner og kokeplater bruker mer energi, genererer gass mindre karbondioksid per kWh. " (som forklart nærmere nedenfor) og kostnadene for brukeren.

Kjøkkenventilasjon Energi som går tapt fra gasskokingen, varmer opp kjøkkenet, mens tapet er betydelig lavere ved induksjonskoking. Dette resulterer i mindre oppvarming av selve kjøkkenet og kan påvirke hvor mye ventilasjon som kreves. Gasskokingseffektiviteten kan være lavere hvis det tas hensyn til generering av spillvarme. Spesielt på restauranter kan gasskoking øke omgivelsestemperaturen betydelig. Ikke bare kan det være nødvendig med ekstra avkjøling, men det kan være nødvendig med lufting for å lufte varme områder tilstrekkelig uten å overkjøle andre områder. Kostnader må vurderes individuelt på grunn av mange variabler i temperaturforskjeller, kjøkkenets utforming og åpenhet. Induksjonskoking ved bruk av elektrisitet kan overgå gasseffektivitet når spillvarme og ventilasjonsbehov blir kvantifisert.

Induksjonskomfyrer i industriell bruk krever ikke sikkerhetslås mellom drivstoffkilden og ventilasjonen, noe som kan være nødvendig med gassanlegg.

Design