mini|Hansaens viktige handelsruter thumb|Hamburg, Baumwall omkring 1500 Hansaforbundet var et handelslaug som arbeidet for beskyttelser av handelsprivilegier, og som i en periode dominerte handelen i det nordlige Europa. Deres innflytelse strakk seg fra Baltikum til Nordsjøområdet og med tilhørende innland fra senmiddelalderen og inn i tidlig moderne tid. Det har fått navn etter det lavtyske ordet hanse, som betyr gruppe, følge, eller (handels)selskap.
Forbundet ble etablert for å beskytte de økonomiske interessene og diplomatiske privilegiene i de deltakende byene og statene. Hansabyene hadde eget lovsystem og utstyrte egne hærer og militære flåter for gjensidig beskyttelse og hjelp. Til tross for dette var ikke organisasjonen noen statsdannelse, heller ikke kan den kalles en konføderasjon av bystater, da det var bare få av byene som deltok som hadde egen suverenitet og uavhengighet tilsvarende det som senere var hos de frie riksstedene.
Dagens bruk av Hansanavnet I dag har byene Hamburg, Lübeck, Bremen og Rostock Hansestadt som en del av det offisielle bynavnet; Hamburg og Bremen er fortsatt bystater med delvis suverenitet. Ofte omtales de tre byene kollektivt som hanseatiske. Man finner begrepet i en rekke institusjonsnavn, f.eks. Hamburgs øverste domstol Hanseatisches Oberlandesgericht. Den tradisjonelle eliten i disse byene, som hadde konstitusjonelle privilegier til 1918–19, kalles også hanseater.
I dag går hansa-benevnelsen igjen i flere navn. Noen kjente eksempler er det tyske flyselskapet Lufthansa, fotballaget Hansa Rostock, Hanze universitet for anvendt vitenskap i Groningen i Nederland, Hansa bryggeri i Bergen, Hansapank i Baltikum (i dag en del av Swedbank) og seilbåtfestivalen Hanse Sail i Mecklenburg.
Tidligere eksisterte også det store rederiet DDG Hansa, som eksisterte fra det ble stiftet i 1881 til det gikk konkurs i 1980 og flyprodusenten Hansa-Brandenburg under første verdenskrig.
Historie mini|Fra hansahavnen i Danzig (dagens Gdańsk): det såkalte Krantor (kran-porten) mini|Det hanseatiske museum i Bergen mini|Maleri av det hanseatiske kontor i Antwerpen mini|Planskisse over the Steelyard i London, angivelig slik det var i 1667 Tidlige hansasammenslutninger Handelsmenn fra ulike steder i Westfalen etablerte seg på 1100-tallet i Visby på Gotland, på grunn av den gunstige geografiske plasseringen i forhold til handelsstedene i Novgorod. Handelsmenn fra hele det tyske området var også med på de rike fiskeriene rundt Skåne. Tyskerne i Visby sluttet seg sammen i en «Hansa» og hadde medlemmer fra mer enn 30 byer, fra Köln og Utrecht i vest til Reval i øst. Det oppsto også en tilsvarende sammenslutning i Brugge som i 1252 fikk handelsprivilegier av greven av Flandern med gyldighet for «det romerske rikes kjøpmenn». Blant disse var det særlig tre viktige grupper, handelmenn fra Westfalen, fra Lübeck og hansaen i Visby.
Grunnleggelse av forbundet De første sporene til en fastere handelsorganisasjon oppsto i Lübeck i 1159 under den mektige Henrik Løve som hadde erobret landeiendommer fra Adolf II av Holstein . Hansaforbundet oppstod derfor med utgangspunkt i det rike Lübeck på 1200-tallet med herredømmet over saltkildene i LüneburgHansa på Store norske leksikon og sølvhandel som den kapitalsterke hovedkraften. I 1282 slo Kölns, Lübecks og Hamburgs hansa i London seg sammen til et felles forbund som omfattet alle de tyske handelsmennene. Det sterke fellesskapet og de handelsprivilegiene som fellesskapet etter hvert fikk, gjorde at også moderbyene fikk en sterk tilknytning til hverandre. Det ble utviklet avtaler og traktater om felles opptreden for å sikre privilegiene og felles organisering av virksomheten i utlandet.
Byene etablerte egne hærer og hjalp hverandre om nødvendig. Handelsskipene ble også brukt til å frakte soldater. Også egen flåte i kamp mot kaprere kunne bli utrustet og særlig kjent er sjøslaget 22. april 1401 hvor en flåte fra Hansaforbundet ledet av Simon av Utrecht slo en flåte fra vitaliebrødrene, under ledelse av Klaus Störtebeker i nærheten av Helgoland.
Lübeck hadde blitt et handelssenter for handelsmenn fra Sachsen og Westfalen som drev handel nord- og særlig østover mot de mindre økonomisk utviklede områdene i de østlige delene av Østersjøen. Disse områdene hadde rikelig tilbud av tømmer, voks, rav, harpiks, pels, samt rug og hvete som ble fraktet fra havnebyenes omland til markedene i havnene.
Deler av grunnlaget for hansaens handelsimperium var kontrollen over landforbindelsen over Holstein fra Lübeck til Hamburg. Den ble i 1398 utbygget med den formodentlig eldste kanal i Europa: Stecknitzkanalen, som forbinder elven Trave med Elben. Lübecks hegemoni var på sitt høyeste på 1400-tallet.
Ekspansjon Lübecks nærhet til Østersjøen og Nordsjøen åpnet for handelsforbindelser både med Skandinavia og Kievriket, og kom slik i direkte konkurranse med skandinavene som tidligere hadde kontrollert handelsrutene i Østersjøen. En traktat med hansaen i Visby avsluttet denne konkurransen, da handelsfolk fra Lübeck gjennom denne fikk adgang til Republikken Novgorods havn hvor hansaen etablerte et kontor. Tilsvarende allianser ble etablert innenfor Det tysk-romerske rike. Etterhvert ble det utviklet et nettverk av allianser og avtaler og mellom 70 og 170 byer var, i varierende grad, med i dette nettverket.
I tillegg lyktes forbundet med å etablere faktorier i Brugge i Flandern, i Bergen og i London, og disse handelspostene ble viktige enklaver. Hansaen i England er første gang nevnt i kildene fra 1282 som Hansa Almaniae (en «tysk hansa»), som nok var mer en bosetning enn en formell etablering. I 1303 fikk denne hansaen skatte- og tollinnrømmelser av kong Edvard I. I 1320 ble det etablert et formelt kontor i London på nordbredden av Themsen hvor Walbrook rant ut i Themsen, rett vest for London Bridge på tomten hvor dagens Cannon Street stasjon ligger.
Londonkontoret fikk særlig innpass i eksporten av både engelsk ull og engelskproduserte ferdige tekstiler, og hansaen fikk kontrollen over tekstilindustrien i Colchester og andre industristeder.History of medieval Colchester Londonkontoret vokste etterhvert til et eget, avgrenset samfunn med varehus, veiehus, kirker, kontorer og boliger, og den store etableringen viser viktigheten og det høye aktivitetsnivået som var her. Det ble etter hvert kalt the Steelyard (fra tysk: der Stahlhof) og de eldste referansene til dette navnet finnes i kilder fra 1422. Etableringen i Bergen kom 40 år senere enn i London, i 1360, og håndterte hovedsakelig tørrfiskhandel. Det fantes også faktorier i Oslo og Tønsberg.
Innflytelse Hansaens hovedhandelsartikkel i handelen med Norge var tørrfisken, som ble eksportert fra Norge til Sentral- og Sør-Europa. Hansaen var en økonomisk stormakt i samtidens Nord-Europa og en betydelig maktfaktor i Skandinavia. Det er spekulert i om Kalmarunionen var et skandinavisk mottiltak mot den økende tyske innflytelsen i skandinavisk politikk.
Hansaen grunnla en rekke byer, særlig i Baltikum, og en varig virkning av den hanseatiske handelsvirksomheten var den sterke tyske kulturelle og språklige påvirkningen i Skandinavia.
I Bergen hadde tyskerne fra først av bare hatt tillatelse til å «sitte» (dvs. handle) i tiden mellom korsmesse om våren (3. mai) og korsmesse om høsten (14. september); men gradvis ble de «vintersittere».Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 57), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0 Omkring 1259 overvintret flere av dem likevel i Bergen, som leietakere hos norske gårdeiere på Bryggen, og en tysker ble snart huseier selv. Vintersittingen muliggjorde fordelaktige oppkjøp i vinterhalvåret og tidlig utskiping om våren. Likevel nektet tyskerne å betale tiende i Bergen, så kong Håkon forordnet at fremmede som leide hus i byen i 12 måneder, måtte regnes som fastboende og var pliktige å yte tiende og annet på lik linje med nordmenn. I 1250 var det sluttet freds- og handelsavtale mellom kong Håkon og Lübeck som garanti for gjensidige frihandel mellom nordmenn og lybekkere, gjensidig hjelp mot overfallsmenn og vilkår i Norge som det tidligere hadde vært. Tyskerne var imidlertid ikke fornøyd med rettssikkerheten de opplevde. Norsk vrakrett utsatte hanseatene for regulær plyndring når skipene deres forliste langs norskekysten. I tillegg mente kjøpmenn fra Hamburg seg utsatt for en falsk drapsanklage i Bergen. Denne frikjente Magnus Lagabøte dem for senere.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 132), Universitetsforlaget, 1974, ISBN 82-00-01323-5
I 1340 støttet hanseatene Valdemar Atterdag da han tok makten i Danmark. Hansaen ønsket redusert makt til grevene i Holstein, som satt med Danmark i pant. Grevene kontrollerte så store områder at de truet sentrale fjernhandelsruter. Kong Atterdag avstod motvillig Skåne til Magnus Eriksson i 1343. Dette var i hanseatenes interesse, siden det var til deres fordel at ikke den samme kongen hersket over begge sider av Øresund. Eriksson var også svært mye rausere mot dem når det gjaldt tilgang til det innbringende Skånemarkedet. Også de hanseatiske privilegiene i Norge ble fornyet ved Erikssons overtakelse av Skåne. Men i 1360 angrep kong Atterdag Skåne, og Magnus Eriksson mistet både Skåne, Halland og Blekinge, men fikk til gjengjeld løfte om Valdemar Atterdags støtte mot den svenske opposisjonen. Dette ble stadfestet med en ekteskapsavtale mellom Erikssons sønn Håkon Magnusson og Valdemars datter, prinsesse Margrethe. Atterdag ville imidlertid utvide sin makt i Østersjøen, og 1361 erobret han Gotland i slaget ved Visby. Nå var ikke lenger Valdemar Atterdag til nytte for hanseatene. Tvert om representerte han en alvorlig trussel ved sin tilstedeværelse i Østersjøen og ved å sitte med makten over begge sider av Øresund.Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 67), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
Da forbundet var på sitt sterkeste, ble det på et møte i Köln i 1367 besluttet en felles kamp mot kongene Valdemar Atterdag av Danmark og Håkon Magnusson av Norge. De utenlandske faktoriene i Novgorod, Bergen, London og Brugge ble etter hvert kalt kontorer og direkte underlagt forbundet.
Det er anslått at av en befolkning på rundt i middelalderens Bergen var kanskje så mye som en tredjedel utlendinger – de fleste sannsynligvis våpenføre unge menn tilsluttet Hansaforbundet.
Dette oppmuntret hanseatene til lokalt maktmisbruk. I 1440 innkom det klager på at tyske kjøpmenn som satte opp hollenderboder på Stranden, jaget hollenderne vekk og slengte varene deres i sølen. Mer enn hundre bevæpnede hanseater skulle også ha trengt inn på Bergens rådstue tirsdag etter St. Peters dag (23. februar), og jaget rådmennene med økser og kårder.Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 84), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4 Konfliktene i Bergen toppet seg med Olav Nilsson som høvedsmann på Bergenhus. Han opprettholdt en uforsonlig linje mot hanseatene og ble avsatt i 1453; men alt i 1455 var han tilbake etter å ha presset Erik av Pommern til å gjeninnsette seg. I mellomtiden hadde han drevet som kaprer og plyndret hanseatiske skip. Vel kunne Nilsson påpeke at hanseatene bare motvillig innordnet seg norsk lov; men en tidligere sjørøver som høvedsmann kunne de ikke tolerere. I 1455 var byen vitne til at bevæpnede hanseater jaget Nilsson, biskopen og følget deres utover mot Nordnes der de søkte tilflukt i Munkeliv kloster. Mens Nilsson klatret opp i tårnet, satte hanseatene klosteret i brann. De betalte for å få gjenoppbygget klosteret, men boten til Nilssons etterlatte nektet de å betale. Nok forelå det rettskraftig dom om slik bot, men kong Christian I forfulgte ikke saken ettersom han hadde tatt opp store lån av hanseatene til krigføringen sin.Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 129-30)
Tilbakegang og avslutning