Egersund er en kystby i Rogaland fylke, gjerne kalt sørlandsbyen på vestlandet, eller «okka by». I 1998 ble Egersunds tohundreårsjubileum som by (1798–1998) feiret. Egersund ligger i Eigersund kommune, som har (SSB, 1. januar 2011) innbyggere, derav bor i byen per 1. januar . Byen har en størrelse på km².
Egersund var en viktig havn med tettbebyggelse allerede i vikingtiden. Stedet var tidlig et viktig kultsted for hedensk gudsdyrkelse og fikk kirke tidlig i middelalderen.
Egersund var tidligere en selvstendig kommune opprettet som Egersund formannskapsdistrikt i 1837. I 1947 ble en del av Eigersund med 515 innbyggere overført til Egersund.
Den 1. januar 1965 ble Egersund kommune slått sammen med Helleland og Eigersund kommuner samt deler av Heskestad kommune til den nye Eigersund kommune.
Samfunn
Kommunikasjoner E39 går gjennom kommunen, nordover til Sandnes, Stavanger og Bergen, og østover til Kristiansand.
Riksvei 42 er veiforbindelse østover fra E39 via Tonstad og vidre til Evje og Arendal i Agder fylke.
Riksvei 44 er kystveien som går nordover gjennom Jæren til Sandnes og Stavanger, og sørover gjennom Sokndal og Jøssingfjord til Flekkefjord.
Egersund har jernbaneforbindelse nordover til Stavanger og østover til Kristiansand og Oslo flere ganger daglig. På strekningen Stavanger - Egersund (Jærbanen) kjøres også lokaltog. Jernbanen trafikkeres av Go Ahead. Jernbanen fra Stavanger til Egersund var Vestlandets første jernbane som åpnet 27. februar 1878.
Egersund ligger en times kjøring fra Stavanger lufthavn, Sola.
Egersund hadde ferjeforbindelse til Hanstholm i Danmark, som ble drevet av Fjord Line. Denne ble flyttet til Stavanger i oktober 2008. Før denne var det ferjeforbindelse med Hirtshals i Danmark, som ble drevet av Fred-Olsen Line (nåværende Color Line).
Næringsliv Byen har en av de bedre naturlige havner i Norge, og er blant annet Norges største fiskerihavn målt i kvantum ilandført fisk. Mange internasjonalt kjente bedrifter holder til her, og blant annet Navico (tidligere Robertson, autopilot-produsent) og Jeppesen (produsent av blant annet elektroniske sjøkart) har lokale avdelinger. Aker Solutions har også en stor avdeling her. Det meste av industri er sjø- og båtrelatert.
Egersund er kjent for fajanse og fiske. Egersund Fayancefabrik ble nedlagt i 1979, men Egersund er fremdeles stor innen fiske og sildolje. De første næringsveiene i kommunen var knyttet til sjøen, jordbruk og fedrift. I vikingtiden var handelsvirksomhet viktig for kommunen. Hele tiden har fiske vært svært viktig for kommunen. Hele kystbefolkningens eksistens var lenge svært avhengig av fiske. Av størst betydning var vårsildfiske, men silden har vært lunefull. Silden forsvant i perioder helt fra gyteplassene og skapte nedgangstider for kommunen. I senere tid fikk havna i Egersund et kraftig oppsving i første halvdel av 1990-årene, og hadde noen år status som Norges største fiskerihavn, målt i ilandført kvantum. Mengden fisk over Egersund havn har avtatt de siste årene. Byen har fortsatt en forholdsvis stor fiskerihavn. Omkring 90% av matjessilden (lett saltet sild) som forbrukes i Nederland kommer fra Sørvestlandet mens matjes er lite kjent i Norge.
Egersunds næringsliv som ikke relaterer seg direkte til fiske er i stor grad relatert til sjø og båt. Det maritime industrimiljøet inkluderer lokalt drevne internasjonalt kjente bedrifter som Navico Egersund (produsent av autopiloter og lignende, tidligere kjent som Simrad og Robertson), C-Map (elektroniske sjøkart) og en del andre trålverksteder (Egersund Trål og Nordsjønot), sildoljefabrikker (Welcon og Egersund sildoljefabrikk) og lignende. Blant annet Aker Solutions har etablert seg i Egersund. Berentsens Brygghus (brus- og ciderprodusent) og Nortura (tidligere Gilde) slakteri har anlegg i byen. Ferjeselskapet Fjord Line har hovedkvarter i Egersund.
Bydeler thumb|Oversikt over deler av Egersund thumb|Gågaten i sentrum av Egersund EGERSUND: Bydeler
Sentrum Damsgård Havsøyne Husabø Lervige Mosbekk Sandbakkan Årstad Årstaddalen Eie Eigerøy (også kalt Øyne) Hestnes Lagård (inkludert Grøne Bråden, Langevann og Egebakken) Rundevoll (også kalt Golan) Slettebø (Bakkebøområdet) Tengs
Historie thumb|NS Krums kart over Egersund fra 1896. thumb|250px|Egersund sentrum fra Varberg Det har bodd mennesker i distriktet rundt Egersund helt fra steinalderen av, og man kan flere plasser finne rester etter bosettinger som kan dateres tilbake til folkevandringstiden (400–600 år e.Kr.). Egersund stammer fra den gammelnorske betegnelsen på leia mellom Eigerøya og fastlandet som het Eikundarsund. Navnet på Eigerøya, Eikund, kommer av de rike forekomstene av eiketrær på øya i gammel tid. Navnet er blant de eldste stedsnavn i Norge. I formen Eikundarsund finner vi det alt i Olav den helliges saga i Heimskringla. Fra 1000-årene lå Olav den hellige sin flåte ofte her. Vi finner også navnet i tekster og skaldekvad i Olavs saga. Det lå i gammel tid en kirke her, St. Maria kirke, nevnt i 1292 i et avlatsprivilegium utstedt i Roma 5. februar 1292 av pave Nicolaus IV. Der kalles den Ecclesia beatæ Mariæ de Eikundarsund. Den var den første kirke i Eikundarsund (Egersund), og var sognekirke i Maria kirkesogn. Man tror den stod på samme sted som Egersund kirke står i dag. Det sto også et kapell her, St. Laurenti kapell, nevnt i et brev av 5. februar 1308 som Ecclesia beati Laurentii de Eikundarsund, hvor pave Clemens V gir kong Håkon 5. Magnusson utstrakte privilegier vedrørende kongens fjorten kapeller (deriblant St. Laurenti kapell), som var grunnlagt av ham selv eller hans far kong Magnus Lagabøte og hans bestefar kong Håkon Håkonsson. Siden disse kapellene ofte ble bygget på kongsgårder antas det å ha stått på grunn eid av Husabø gård. En gammel tradisjon går ut på at det har stått en kirke ved Strandgata 43, men den nøyaktige posisjonen er noe usikker.
thumb|Egersund kirke 1623 ble den gamle kirken (sannsynligvis St. Maria kirke) jevnet med jorden og gjenreist som en ny kirke. Det er den samme kirken som står i dag (se Egersund kirke). 18. juli 1798 regnes Egersunds bystatus fra, da ble byen godkjent som ladested, det vil si at Egersund fikk et eget tolldistrikt og kunne drive med egen handel og import, uten å måtte gå om Stavanger. Egersund hadde søkt om slike kjøpstadsretter i 1745, og det skulle altså gå 53 år før de fikk innvilget sin søknad. Egentlig er Egersund som by mye eldre enn fra 1798, da den fikk status som by. Selve oppbyggingen til å bli en by skjedde på begynnelsen av 1700-tallet. I 1701 hadde Egersund cirka 200 innbyggere, og allerede i 1745 hadde byen fått 500–600 innbyggere. I 1758 hadde byen 682 innbyggere, mer enn 3 ganger så mange innbyggere som byen hadde 57 år før. Til sammenligning kan det nevnes at Sogndalstrand, som på den tiden hadde blitt regnet som ladested allerede fra 1638, bare hadde 80 innbyggere i 1701, i 1745 kun 100 og i 1758 var det 109 innbyggere der. Ved bybrannen i 1843 brant 2/3 av bebyggelsen i Egersund sentrum ned. Brannen startet på ettermiddagen torsdag 14. september 1843. Ilden spredte seg meget raskt fra hus til hus på grunn av den svært tette trehusbebyggelsen. Brannen viste seg å være nesten umulig å stoppe, men endelig fikk man stoppet den klokken 7, rett før den tok kirken med seg. 700 mennesker stod igjen uten hus etter brannen, men ingen hadde omkommet i brannen. Etter brannen forsto man at husbyggingen til nå hadde vært alt for tett. Det ble utnevnt en reguleringskommisjon som skulle ta for seg planlegging av gater og eiendommer. Mens det før brannen hadde vært trange og kronglete gater som mange plasser var for trange til å kjøre kjerre gjennom, fremsto sentrum nå som en helt ny by. Man tok utgangspunkt i planidealet på den tiden, nemlig å bygge byen i et rutenettmønster, da man tegnet opp nye tomtegrenser og gater. Hustomtene ble nå samlet i kvartaler, med brede gater rundt for å få tilstrekkelig avstand og luft mellom husene. Strandgaten ble hovedgaten utover langs sjøen, og det ble anlagt en brannallmenning, nemlig Skriverallmenningen. 1847 ble Egersunds Fayancefabriks Co. A/S grunnlagt av Johan Feyer. Fabrikken var hjørnestensbedriften i kommunen frem til sin nedleggelse i 1979. Fajanse fra Egersund er i dag populære samleobjekter. 7. juli 1859 ble Egersund rammet av en ny brann. Denne gangen var ikke brannen like alvorlig som den forrige, men tok allikevel hele bystrøket rundt Lervika fra Lerviksbakken til Bøckmansgate. Man benyttet denne gangen sjansen til å lage gater som var breie og ga mellomrom mellom husene, samt at man satte to branngater på reguleringsplanen, nemlig Nyaldmenningen (Johan Feyersgate) og Lerviksallmenningen (Lerviksbakken). Endelig hadde man forstått hvor sårbar og lettantennelig byen var uten skikkelig godt planlagte gater. 20. oktober 1862 skulle nok en gang byen bli rammet av en brann. Brannen var i samme området som brannen i 1859. Denne gangen var man bedre forberedt. Nyaldmenningen og brannmennene og frivilliges innsats gjorde at man fikk slukket brannen etter bare 5–6 timer. I denne, som i de to andre brannene, mistet ingen mennesker livet. 1878 ble jernbanen fra Stavanger til Egersund åpnet. Jernbanen ble videreført til Flekkefjord i 1904. 1905 fikk Egersund som første by i Rogaland elektrisk belysning. Elektrisiteten kom fra et kraftverk ved Øgreifossen. 9. april 1940 var Egersund blant de første byene i Norge som ble invadert av tyskerne under 2. verdenskrig, på grunn av den gode havna og telegraflinjen mellom Norge og England som gikk her. Tyskerne bygde opp store leirområder i distriktet (Slettebø, Stapnes og Nordre Eigerøy), og flere viktige hendelser utspant seg i området. I lokalmiljøet var det ei motstandsgruppe ved navn «Aakre-gjengen» som holdt til oppi heia ved Mysingehålå. 1944 ble jernbanen i Egersund knyttet til Sørlandsbanen via Sira. 1947 etableres Bakkebø hjem og arbeidsskole, sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede opprettet av Norges Røde Kors. Avviklet på begynnelsen av 1990-årene i forbindelse med ansvarsreformen (HVPU-reformen). 1972 ble kommunevåpenet først tatt i bruk, og er tegnet av daværende førstearkivar i Riksarkivet Hallvard Trætteberg. Eikebladet i kommunevåpenet henspiller på navnet Eigersund. Eika vokser over hele kommunen, til dels som ren eikeskog og større eikelunder. Som symbol blir eikeblad ofte brukt, men Eigersund er alene om å ha ett opprett eikeblad i våpenet. 1979 ble fajansefabrikken nedlagt, som for en kort periode medførte at omkring 600 personer var arbeidsløse. Men Kværner hadde noen år før åpnet en avdeling i Egersund, der omtrent samtlige av de tidligere fajansearbeiderne fikk arbeid. Severdigheter Dalane Folkemuseum: Dalane Folkemuseum er regionmuseum for Dalane. Museet har bygninger og anlegg i alle kommunene i Dalane. Museets hovedanlegg er i åtte bygninger på Slettebø, Eigersund. Bygningene er i seg selv godt bevart lokalhistorie. Den store hovedbygningen er bygget rundt 1850 som sommerbolig for sorenskriver Feyer. Utstillingene av gjenstander fra liv og virke i distriktet gir et bredt og mangfoldig bilde av samfunnet i tidligere tider. Sommeren 1998 åpnet også den nye museumskaféen og museumsbutikken i det som tidligere var vognskjulet. Museet ligger vakkert til i Feyers gamle hage, og er et velegnet besøksmål både for ung og gammel. Egersund Fayancemuseum: En avdeling av Dalane folkemuseum. Det er Norges første og eneste fajansemuseum og ble åpnet i 1986 på Eie i Egersund. Steintøyindustrien som gjennom 132 år ga levebrød til et stort distrikt, er i dag en stor kulturattraksjon. Museet markerte 150-årsjubileet i 1997 for etableringen av fayancefabrikken med ny utstilling. Her kan spesielt nevnes koppeutstillingen som viser et utvalg av fabrikkens mangfoldige koppeproduksjon gjennom tidene – både hverdagskopper og «bestekopper». Også fabrikkens siste designer Kaare Block Johansen som arbeidet fra slutten av 1950-årene er gitt en vesentlig plass.