Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett.
Bevegelsen er basert på frivillig arbeid og er en ikke-statlig organisasjon. Formålet er å oppdage, hindre og lindre menneskelig lidelse og nød og arbeide for respekt for mennesket uten å diskriminere på grunn av nasjonalitet, rase, religion, sosial klasse eller politisk overbevisning. I 2005 ble en uenighet med Israel avsluttet i og med at man ble enig om et nytt symbol: Røde Krystall.
__TOC__
Den internasjonale Røde Kors-komiteen har et maksimalt medlemstall på 25 medlemmer, alle sveitsiske statsborgere, og det er den eneste institusjonen nevnt under internasjonal humanitær rett (IHR) som en kontrollerende myndighet. Akkurat som «Den hellige stol» og «Malteserordenen» er dette et eksempel på en ikke-statlig suveren enhet. Organisasjonens erklærte formål – Humanitet basert på upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet – er formulert for å gi beskyttelse for liv og verdighet for mennesker som har blitt offer for internasjonale og nasjonale væpnede konflikter.
Hovedoppgaven til Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er å koordinere samarbeid mellom bevegelsens forskjellige nasjonale foreninger. På internasjonalt nivå leder og organiserer forbundet, i nært samarbeid med det lokale leddet, nødhjelpsoppdrag i forbindelse med store katastrofer.
Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger eksisterer i nesten alle land i verden. Hver enhet arbeider i sitt hjemland på bakgrunn av prinsippene i internasjonal humanitær rett og vedtektene til den internasjonale bevegelsen. Nasjonale foreninger kan, på bakgrunn av lokale forhold og kapasitet, selv påta seg oppdrag som ikke er direkte definert av internasjonal humanitær rett eller mandatet til den internasjonale bevegelsen. Russiske Røde Kors støtter organisasjonen Myvmeste, som blant annet bidrar med droner, uniformer og annet utstyr som brukes av den russiske hæren under Russlands invasjon av Ukraina 2022.«Russisk Røde Kors samarbeider med organisasjon som støtter invasjonen i Ukraina», Transitmag, 15. desember 2022
Bevegelsens historie Den internasjonale Røde Kors-komiteen Solferino, Henri Dunant, og stiftelsen av ICRC miniatyr|Henri Dunant, forfatteren av Minner fra Solferino og grunnleggeren av Røde Kors.
Inntil midten av 1800-tallet var det ingen organisasjon eller veletablert sanitetstjeneste i forsvarets avdelinger til å ta seg av sårede, og ingen trygg og beskyttet institusjon til å ta seg av og behandle de som ble såret på slagmarken. I juni 1859 var den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant på reise til Italia for å møte den franske keiseren Napoleon III i den hensikt å diskutere problemer med å drive forretning i Algerie, som på den tiden var okkupert av Frankrike. Idet han ankom byen Solferino på kvelden 24. juni 1859 ble han vitne til slaget ved Solferino, en del av krigen mellom Østerrike og Sardinia. På en enkelt dag ble rundt 40 000 soldater på begge sider drept eller skadet på slagmarken.
Henri Dunant ble sjokkert av det grusomme resultatet av slaget, de sårede soldatenes lidelser og den nesten totalt manglende medisinske hjelpen og generell omsorg. Det opprinnelige formålet med reisen ble glemt, og i flere dager engasjerte han seg i å hjelpe til med behandling og omsorg for de sårede. Han lyktes i å organisere hjelp på et imponerende nivå ved å motivere til hjelp uten å ta side i konflikten. Hjemme i Genève bestemte han seg for å skrive boka Minner fra Solferino, som han utga for egen regning i 1862. Han sendte eksemplarer av boken til politikere og militære i ledende stillinger i hele Europa. I tillegg til å skildre opplevelsene fra slaget argumenterte han for å danne en nasjonal frivillig hjelpeorganisasjon for å ta seg av sårede soldater i krigstid. I tillegg ba han om internasjonale regler for å garantere nøytraliteten og beskyttelsen av de som ble skadet på slagmarken, førstehjelperne og feltsykehusene. miniatyr|venstre|Det opprinnelige dokumentet av den første Genèvekonvensjonen, 1864.
9. februar 1863 ble en fem-mannskomité stiftet av Henri Dunant og fire andre personer fra kjente familier i Genève. Deres mål var å finne ut av om Dunants tanker var gjennomførbare og å organisere en internasjonal konferanse for om mulig å virkeliggjøre dette. Medlemmene i denne komiteen var foruten Dunant selv, Gustave Moynier, advokat og formann i «Genèves forening for offentlig velferd»; legen Louis Appia, som hadde bred erfaring med feltkirurgi; Appias venn og kollega Théodore Maunoir fra «Genèves hygiene- og helsekommisjon»; samt Guillaume-Maunoir, en general i den sveitsiske arme. Åtte dager senere bestemte de fem menn seg for å bytte navn på komiteen til «Den internasjonale komiteen for lindring til sårede soldater». I dagene 26. til 29. oktober 1863 ble komiteens internasjonale konferanse avholdt i Genève for å utvikle mulige tiltak for å forbedre feltmedisinen. 36 personer deltok. Atten offisielle delegater fra nasjonale regjeringer, seks delegater fra ikke-statlige organisasjoner, syv ikke-offisielle utenlandske delegater og de fem medlemmene i komiteen. Statene og kongedømmene som deltok med offisielle delegater, var: Baden, Bayern, Frankrike, Storbritannia, Hannover, Hessen, Italia, Nederland, Østerrike, Preussen, Sachsen, Sverige og Spania. Blant punktene som ble skrevet i det endelige vedtaket etter konferansen, var:
Opprettelse av nasjonale foreninger for lindring av sårede soldater Nøytralitet og beskyttelse for skadede soldater Bruk av frivillige hjelpemannskaper til å assistere hjelpearbeidet på slagmarken Organisere flere internasjonale konferanser for å formalisere disse punktene i en bindende internasjonal konvensjon. Introduksjon av et felles beskyttende symbol for bra av helsepersonell i felt, et hvitt armbind med et rødt kors.
miniatyr|Minnesmerke til minne om første gang Røde Kors-symbolet ble brukt i væpnet konflikt under slaget om Dybbøl i Danmark i 1864; reist sammen av de nasjonale foreninger i Danmark og Tyskland i 1989
Bare et år senere arrangerte de sveitsiske myndigheter en offisiell diplomatisk konferanse for alle europeiske land sammen med USA, Brasil og Mexico. 16 land sendte 26 delegater til Genève. 22. august 1864 vedtok konferansen den første Genève-konvensjonen «For å forbedre forholdene for de sårede soldater i felten». Representanter fra 12 stater og kongedømmer underskrev konvensjonen: Baden, Belgia, Danmark, Frankrike, Hessen, Italia, Nederland, Portugal, Preussen, Sveits og Württemberg. Konvensjonen inneholdt ti artikler, og for første gang ble det opprettet juridisk bindende regler som garanterte nøytralitet og beskyttelse for sårede soldater, feltmedisinerne og særegne humanitære organisasjoner som deltar i væpnede konflikter. I tillegg definerte konvensjonen to spesifikke krav for at en nasjonal avdeling skulle bli godkjent av den internasjonale komiteen.
Den nasjonale foreningen må være anerkjent av de nasjonale myndigheter som en hjelpeorganisasjon etter konvensjonen, og De nasjonale myndigheter i det spesifikke landet må være en stat som har godkjent Genève-konvensjonen.
Like etter dannelsen av Genèvekonvensjonen ble de første nasjonale foreningene dannet i Belgia, Danmark, Frankrike, Oldenburg, Preussen, Spania, og Württemberg. I 1864 ble Louis Appia og Charles Van de Velde, en kaptein i den nederlandske arméen, de første uavhengige og nøytrale delegatene som tok i bruk det røde korset i en væpnet konflikt. Tre år senere, i 1867, ble den første «Internasjonale konferansen for nasjonale foreninger for hjelp til krigsskadde» sammenkalt.
I 1867 ble Henri Dunant nødt til å slå seg selv konkurs da hans forretninger i Algerie mislyktes og grunnen var delvis at han hadde nedprioritert arbeidet med dette til fordel for sin utrettelige innsats for den internasjonale komiteen. Striden rundt konkursen og det negative folkesnakket som fulgte i ettertid, kombinert med den pågående konflikten med Moynier, førte til at Dunant ble forvist fra sin posisjon som medlem og sekretær. Han ble tvunget til å forlate Genève og han kom aldri tilbake. I de påfølgende år ble nasjonale foreninger stiftet i nesten alle land i Europa. I 1876 tok komiteen navnet «International Committe of the Red Cross» (ICRC), (Den internasjonale Røde Kors-komiteen). Navnet er i bruk den dag i dag. Fem år senere ble Det amerikanske Røde Kors grunnlagt takket være innsatsen til Clara Barton. Flere og flere land undertegnet Genève-konvensjonen og begynte å akseptere den i praksis ved væpnede konflikter. På kort tid ble Røde Kors høyt anerkjent som en internasjonalt respektert bevegelse og de nasjonale foreningene ble et mer og mer populært møtested for frivillig arbeid.
Da den første Nobels fredspris ble utdelt i 1901 valgte Den Norske Nobelkomite å dele prisen mellom Henri Dunant og Frederic Passy, en ledende internasjonal pasifist. Mer betydningsfullt enn æren av fredsprisen var den offisielle gratulasjonen fra den internasjonale komiteen som markerte den forsinkede oppreisningen av Henri Dunant, og den anerkjente ham som nøkkelperson for opprettelsen av Røde Kors. Dunant døde ni år senere i den sveitsiske landsbyen Heiden. Bare to måneder tidligere døde hans langvarige motstander Moynier. Han er den presidenten gjennom tidene som har hatt vervet lengst.
I 1906 ble Genève-konvensjonen revidert for første gang. Et år senere ble den andre Genève-konvensjonen godkjent under den andre fredskonferansen i Haag. Genève-konvensjonen utvidet til også å gjelde krigførende styrker til havs. Like før begynnelsen av den første verdenskrig i 1914, 50 år etter grunnleggelsen av ICRC og opprettelsen av den første Genève-konvensjonen, var det allerede 45 nasjonale hjelpeforeninger rundt om i verden. Bevegelsen hadde utvidet seg utenfor Europa og Nord-Amerika til Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Argentina, Brasil, Chile, Cuba, Mexico, Peru, El Salvador, Uruguay, Venezuela, Asia, Kina, Japan, Korea, Siam og Sør-Afrika-republikken.
ICRC under første verdenskrig miniatyr|Fransk postkort som hyllet Røde Kors-sykepleieres rolle under første verdenskrig, 1915.
Med utbruddet av første verdenskrig fikk ICRC store utfordringer som de kun kunne løse ved å samarbeide nært med de nasjonale Røde Kors-avdelingene. Røde Kors-sykepleiere fra hele verden, også USA og Japan, deltok i de europeiske lands væpnede styrkers sanitetstjeneste. 15. oktober 1914, like etter utbruddet av første verdenskrig, opprettet ICRC sitt internasjonale kontor for krigsfanger. Kontoret hadde omkring 1 200 frivillige medlemmer i staben ved slutten av 1914. Ved slutten av krigen hadde kontoret formidlet 20 millioner brev og meldinger, 1,9 millioner pakker, og omkring 18 millioner sveitsiske franc i pengegaver til krigsfanger fra alle involverte land. Videre, takket være opprettelsen av kontoret, lyktes man å utveksle eller frigi og sende hjem omkring 200 000 krigsfanger. Kartoteket til kontoret gjorde omtrent 7 millioner registreringer fra 1914 til 1923, hvert kort representerte en enkelt fange eller savnet person. Kartoteket førte til identifikasjonen av rundt 2 millioner krigsfanger og mulighet til å kontakte deres familier. Det komplette kartoteket er i dag utlånt fra ICRC til det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet i Genève. Retten til å bruke registeret er fremdeles strengt regulert til kun å gjelde ICRC.