thumb|«Ormen Lange», langskipet til Olav Tryggvason, slik Halfdan Egedius tolket det i Olav Tryggvasons saga i prakt- og folkeutgaven av Heimskringla fra 1899. «Ormen Lange» var «det beste skipet i Norge og det som hadde kostet mest.» thumb|«Ormen Lange» tegnet av Vígdis Sigmundsdóttir til en frimerkeserie fra Færøyene 2006 «Ormen Lange» var ifølge Snorre Sturlason det store langskipet til Olav Tryggvason, som var bygget etter «Ormen skamme» ved Lahamran (Ladehammeren i Trondheim) som Olav hadde tatt som bytte fra Raud den rame fra Saltstraumen i Hålogaland etter at kongen hadde torturert ham i hjel.
Det er to kilder om størrelsen på «Ormen lange», Flatøyboken og Heimskringla som oppgav lengden mellom bakkestokkene på beddingen i Trondheim; 72 alenRoald Morcken, s. 38 eller 74 alen.Hjalmar Falk; Fornnordisk Sjöfart, s. 119 Den var 34 rom stor. Tar man imidlertid navnet til etterretning, «Ormen Lange», var skipet smalt og langt, og ikke bredt.
«Ormen Lange» fremstilles ofte med et forgyllet ormehode fremme og en forgyllet ormehale.
«Ormen Lange» Forhistorien Historien bak kongeskipet begynte med den systematiske innføringen av kristendommen i Norge i året 996, da Olav Tryggvasson ifølge nedskrevne sagnberetninger tok fatt på oppdraget om å gjennomføre kristningen langs kysten mot nord. Hans regjeringstid fra ca. 995 til ca. 999 er preget av manglende innsikt i hans kongegjerning og de egentlige begivenhetene ettersom han var holdt meget høyt opp av flere sagnforfatterne deriblant Snorre Sturlason som var preget av korstogsidealet i deres tid omtrent år 1200. Mye av innholdet i Olav Tryggvassons saga var først og fremst om kristningen av Norge. Det var berettet om at hele det nordafjelske Norge reist seg mot Olav etter ødeleggelsen av gudesetet ved Lade, og dette førte til en krig fra sommeren 997.
Med en krigsflåte på tretti skip kom kongen til Trøndelag der han møtte den trønderske bondeallmuen og bad til forlik for deretter å forråde og drepe deres leder, og siden slo han seg ned på stedet der Nidelva renner ut i Trondheimsfjorden etter å ha kuet all motstand. Det var hva sagaskriverne berettet, men dette betviles av faktumet om at trønderne ikke var fullstendig kuet, mens Olav fortsatte med sine hardhendte metoder som bevitnet med historien om Hårek fra Tjøtta. Hårek nektet å la seg kristne og ble løslatt og sendt tilbake til Hålogaland, bare for å oppleve at Olav kom etter med en hær som tvang seg nordover det neste året. Hårek gav seg, men kongen skulle merke at en mer hardnakket motstander skulle vente på ham.
Raud den rame skildres i ettertiden som en trollkyndig og rik høvding med bosted på Godøy i Saltfjorden hvor dagens Salten ligger, som hadde et nært forhold med de samiske beboerne som villig gikk i hærtjeneste for ham. Lite er kjent om ham; men regionen omkring Saltfjorden opp til Saltdal i lang tid var kjent som et av flere kjerneområder for båtbygging i Nord-Norge, og for saltdalingene gjennom århundrene fram til nyere tid var båtbyggingen en viktig næring, de hadde tatt fordel av lette tilgjengelige trær i flat dalbunn omkring Saltelven. Det var lite med eiketrær, så furu er det dominerende treslaget for båtbygging i Salten. Dette kunne lokale høvdinger som måtte ha statusgjenstander for å gjøre hevd på sin makt i forholdet til befolkningen, ta fordel av om de ønske seg staselige fartøyer. Allerede den gang hadde båtbyggerne av norrøn og kanskje samisk opphav utmerket seg for sine ferdigheter; det er mulig at Bårsetbåten funnet på Nord-Kvaløy, Troms og datert til sist halvdel av 800-tallet, var bygd i Salten.Tjærelukt og hammerslag, s. 10
Bårsetbåten hadde vertikal kjøllaske, skjøten mellom kjøl og stevn, som ikke bare oppfattes som et nordnorsk særtrekk, men også en nødvendighet for havseilas som også finnes på Tune-, Oseberg-, og Gokstadskipet. Den hadde hybrid sammenføyning ved at alle bordgangene var klinket sammen med unntak av den øverste som var sydd til bordgangen under. I Føre, Bø, Vesterålen var en båtgrav funnet og utgravd, hvor en furubåt på 10 m lengde og 2,7 m bredde var dokumentert med C14-datering til 400-670 e.kr. Førebåten hadde uvanlig stor tykkelse på bordene, 2,5 cm; når det bør være 1,6 cm, og hadde spor etter tversgående forsterkninger kalt beter i motsetning til Bårsetbåten. Det vist seg at de to båtene hadde felles målesystem med en romstørrelse på 95,5 cm. (1,5 alen)Bårsetbåten : en revurdering av rekonstruksjonen fra 1937 Da Raud vil bygge seg et egne skip, hadde han betydelige ressurser og kunnskapsbårne båtbyggerne innenfor sine domener.
Tore Hjort fra Vågan i Lofoten som hadde deltatt i Hjørungavågslaget sammen med Håkon jarl omkring 986, forente sine styrkene med disse av Raud, og disse styrte sørover for å møte Olav. Under sjøslaget utenfor kysten vant kongen og fikk mange skip ryddet før Tore la inn mot land mens Raud flyktet nordover på sin drake. Drakeskipet som hadde forgylte hode, var på tretti rom, ennå stort i forholdet til romtallet. Olavs egne skip «Tranen» hadde like mange rom, men var ikke stort i sammenligning.Norges kongesagaer Bind 1 s. 180 Ifølge Heimskringla var drakeskipet et godt seilfartøy som fikk god bør under flukten vekk fra kongen, som deretter innhentet og drepte Tore Hjort. Men da han kom til Saltfjorden, kunne han ikke forsere farvannet i møte med sterk uvær. Olav dro videre mot nord og senere returnert bare for å finne ut at fjorden fremdeles var utilgjengelig. Sagnfortellingene om Raud og Olav bar preg av å ha blitt fremstilt som et sammenstøt mellom kristne og hedensk tro, og det var etter biskopen hadde velsignet kongeskipet skipsleden til Godøy ble åpnet.Norges kongesagaer 1 s. 181
Dette kommet overrumplende på Raud og hans folk som ble tatt til fange og ført fram for Olav som forlangt at de skulle la seg døpe og omvende seg til kristendommen. Men Raud nektet, og svor på at han aldri vil akseptere kristendommen, og spottet Gud ifølge sagnene som var nedskrevet mange år senere.Norges kongesagaer 1 s. 181-182 Odd munk skrev at Raud ble hengt, men Snorre med sans for litterære dramatikk mente kongen tvunget en lyngorm inn i strupen på Raud for å gi ham en brutal død. Lyngormen skar seg ut på siden, drepte Raud. Sannhetsgehalten bak denne historien har blitt trukket i tvil, ettersom Odd munk er en eldre kilde enn Snorre. Etter å ha tvangsomvendte eller drepte de andre, plyndret Olav alle rikdommene Raud hadde etterlatt seg, inkludert drakeskipet. Kongen gav det erobrede skipet navnet «Ormen», beskrevet for å være det fineste skipet i hele Norge.Norges kongesagaer 1 s. 182 Navnet Det berømte sagnskipet fra de norske kongsagnene huskes for ettertiden under sitt navn, «Ormen», som ikke var tilfeldig valgt av kristningskongen selv om det egentlig hadde hedensk betydelighet i det norrøne samfunnet. Ifølge sagnene gav Olav sitt krigsbytte navnet på grunn av seilriggingen; «- når seilene var oppe, kunne de gå for være vingene på draken -» Dragen har sin opprinnelighet i det greske ordet «drakon», som adopteres i latinspråket som draco - som er en betegnelse for slange. I det norrøne samfunnet var ordene drage, slange og orm ofte om det samme, og dette var en sentral del av den religiøse mytologien i mange kulturer verden rundt. Ofte står slangen for ondskap og mørke makter, som fiende av guder og mennesker, dette fremstår også i det gamle testamente i bibelen. Men i andre kultur som i det norrøne hadde slangen en mer tvetydig betydelighet, hvor ordet «orm» var fremherskende som en del av den hedenske gudetroen, blant annet i åsatroen. Selv etter innføringen av kristendommen forbli mytologiske slangevesener i folketroen, hvorfra en rekke ulike mytologiske skapninger oppsto, som lindormen, som gjerne skildres som en overnaturlig motstander av rang som dermed forlangt respekt. Ormen var alltid høyt aktet som en fryktsom skapning man burde ha respekt for, ettersom disse representert en fare man burde ikke undervurdere.Ørnulf Hodne, Vetter og Skrømt i norsk folketro, s. 82 - s. 94
Det har vært spekulert om navnevalget var ment som minne om Raud den rammes død, ved å bruke ormen som symbol på svik og fristelse, hvor den rette troen seiret en viktig seieren som det var skildret i sagnene. Olav Tryggvasson minnes som en viktig kristningskonge, men eldre kilder om ham og hans regenttid har trukket fram en mer sammensatt mann enn det som var skildret fram av Snorre og andre. Hallfred Vandrædaskald som skald har etterlatt seg flere vers som tyder på et komplisert og dels overlappende forhold mellom de to ulike religionene. Adam av Bremen tok denne tvetydigheten fram da han nedskrevet beretningen om den norske kongen i 1070, ved å bemerke en misjonsiver og etterfølgende forbud mot blotene, ennå mente at Olav var ikke så «kristent».Jakten på Olav Tryggvasson, s. 236-239 Men gjetord om denne kongen hadde allikevel sørget for at minnet om «Ormen Lange» skulle bli sterk i ettertiden.
Da kongen hadde bestemt seg for å bygge et nytt staselig skip som et prestisjesymbol over hans virke som konge, begynte båtbyggerne planleggingsarbeidet som innbar at treemner og tømmer måtte frembringes for å kunne starte byggearbeidet. Men da kjølbordet skulle utformes, var det ikke et treemne som var stort nok, til tross for at det var lett vide rundt om i skogene. Torberg Skavhogg og Torgeir Stakarhovde på beddingen ble kontaktet av en morsk enøyd mann som spurte dem om skipsbyggingen, og fikk svar på at det var ikke tre stort nok eller godt nok for skipskjølen. Mannen deretter forklart dem at han hadde et tre med seg, og vil la dem ta det i betraktning. Denne mannen som presentert seg som Forne fra Trøndelag, vist båtbyggerne et svært tre som var tatt i slep etter hans båt som var liten. Etter treet var undersøkt, overlot Forne dette til dem uten betaling eller tjeneste, bare at kongen vil betale ham når det passe ham. Da Olav fikk rede på dette, fattet han mistanke og etter å ha sett på treet, fikk han ett sted på det sundhogd. Det krøp en eiterorm ut av det. Kongen ment Odin hadde gitt bort treet med ormen for å senke skipet i sjøen. Han fikk biskopen til å vigsle treet og tok det i bruk som kjølbord. Som et resultat av episoden med ormen valgt kongen å gi det nye skipet navnet «Orm».Flatøybok bind 2, s. 293, s. 296 Dimensjonene I Snorre Sturlasons levetid var det mulig å bivåne beddingen hvor skipet var bygd, blant annet bakkestokkene som kjølen hvilte på under byggearbeidet, og dermed kunne lengden mellom disse gi en antydning på kjølslengden. Ifølge Heimskringla på side 197 (Heimskringla, ved C.R Unger. Kristiania 1868Fornnordisk sjöfart, s. 141) var kjølen på 74 alnar, og fra Flatøyboken var den oppgitt til 72 alnar (Flat. I, 470: kjolr hans var fjórar alnar hins átta tigar graslægr, en þat var eigi med alnum talit, er til stafna vissi) Det finnes forskjellige alenmål slik at det hersker usikkerhet om hvilken alen var benyttet under oppmålingen. Det finnes to alenmål; tommelalen (norrønt þumalalin) på 47,4 cm og den lange stikka på 55,3 cm. Men båtbyggerne holdt seg som regel til sin egen målestokk, båtalen som har eksistert fram til nyere tid. Om båtalenen benyttes, vil kjølen være på 39,2 meter ved bruk av 72 alen og 40,7 meter ved bruk av 74 alen. Om tommelalenen benyttes, vil resultatene være 34,12 meter og 35,17 meter. Medregnet stavnene vil det da betyr at «Ormen Lange» var førti til femti meter lang, spesielt med båtalenen som var benyttet som maritim målestokk i lang tid.