miniatyr|Sisu, lett hjul-panservogn (PPK), arvtaker til M113
mini|Posisjon 7-16, Al Yatun, en av UNIFILs (DUTCHBATT) baser i Libanon, i 1981
United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), er FNs midlertidige fredsbevarende styrke i Libanon. Styrken opprettet i kjølvannet av Israels invasjon i 1978 under den libanesiske borgerkrigen. Den ble opprettet ved FNs sikkerhetsråds resolusjon 425 av 18. mars 1978 for å overvåke israelske styrkers tilbaketrekking fra Sør-Libanon å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet over grensen å bistå Libanons styresmakter med å gjenopprette sin myndighet i området Mandatet ble justert ved Israels invasjon i 1982, tilbaketrekning i 2000 (resolusjon 1310) og mest vesentlig under krigen i 2006 (FN sikkerhetsråds resolusjon 1701). UNIFILs mandatperiode forlenges med jevne mellomrom. 28. august 2025 vedtok FNs sikkerhetsråd å forlenge mandatet en siste gang til 31. desember 2026, hvoretter det skal foretas en ordnet avvikling i løpet av ett år.
FN-soldatenes operasjonen er regulert av et Omforent memorandum (MOU). Per 31. august 2017 bestod styrken av soldater.Peacekeeping Fact Sheet, De forente nasjoner. Lest 8. oktober 2017. UNIFIL har hatt deltakelse fra Norge, Nederland, Nigeria, Senegal, Fiji, Irland, Finland, Frankrike, Ghana, Kina, Nepal, Canada, Iran, Sverige, Italia, India, Polen, Ukraina, Estland og en rekke andre land. I 2025 var det styrker fra 48 land, flest fra Italia, Indonesia og India.
Totalt har UNIFIL hatt et tap på 297 mann i uniform, åtte internasjonale sivile og sju lokalt ansatte (per februar 2017).Fatalities by mission and appointment type, De forente nasjoner. Lest 14. april 2017. Irland er det landet som har tatt størst tap i løpet av operasjonens historie. I løpet av de 20 årene Norge bidro med soldater, fra 1978 til 1998, mistet 21 norske FN-soldater livet i UNIFIL.
Historikk I de første kontingentene var det PLO, PFLP, falangistene og israelske styrker som ga utfordringer. I 2024 var bildet et helt annet: Hezbollah hadde fått etablert en operativ inndekning i området som veier tungt:
Ifølge oberstløytnant Gunnar Gabrielsen var UNIFIL i 2024 i praksis blitt nøytralisert av Hizbollah og ikke lenger i stand til å utføre oppdraget. Bakgrunn Tidlig i 1970-årene økte spenningen langs grensen mellom Libanon og Israel etter at væpnede palestinske elementer hadde relokalisert dit fra Jordan i kjølvannet av konflikten med jordanske myndigheter. Palestinske gerilljaraid og israelske represalier tiltok og etter kystvei-massakren 11. mars 1978, invaderte Israel Sør-Libanon natt til 15. mars 1978.
1978 til 2000 Etter protest til FN fra Libanons myndigheter, vedtok FN sikkerhetsråd 19. mars 1978 resolusjonene 425 og 426 som krevde israelsk tilbaketrekking og opprettet på Libanons forespørsel UNIFIL. Resolusjon 425 (1978) krevde respekt for Libanons territorielle integritet innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser og krevde full israelsk tilbaketrekning. Resolusjon 426 (1978) nedsatte retningslinjene for UNIFILs operasjoner. 23. mars ankom de første styrkene Sør-Libanon.
Under press fra FNs sikkerhetsråd, trakk Israel sine styrker tilbake fra grenseområdet, mens FN-styrken ble deplojert for å overvåke tilbaketrekningen og sikre en fredfylt grense. Til tross for UNIFILs tilstedeværelse lyktes palestinske geriljagrupper å reetablere et militært nærvær i Sør-Libanon med og antallet aksjoner inn i Israel økte.
I 1982 invaderte Israel dypere inn i Libanon i et forsøk på å fjerne PLO som militær trussel. PLO ble svekket, men til gjengjeld vokste Hizbollah fram som en ny trussel. UNIFILS posisjoner var blitt overkjørt, og Sverige benyttet anledningen til å trekke seg ut. I tre år forble UNIFIL bak israelske linjene, og oppdraget ble begrenset til å beskytte og gi humanitær hjelp til lokalbefolkningen så langt det lot seg gjøre. IDF trakk seg delvis ut i 1985, men i grenseområdet etablerte de en sikkerhetssone ved hjelp av den israelsk-støttede militsen (de facto forces DFF). Fiendtlighetene fortsatte med grupper som motsatte seg den israelske okkupasjonen. Sikkerhetsrådet og Libanons myndigheter fortsatte gjennom årene å kreve israelsk uttrekking, mens Israel fastholdt at okkupasjonen var midlertidig av hensyn til landets sikkerhet.
Under Libanon-krigen i 1996 ble en Fijiansk FN-leir i Quana bombet av israelske styrker i det som har blitt betegnet som Qana-massakren, hvor 106 libanesere som hadde tatt tilflukt i leiren ble drept. Under konflikten registrerte UNIFIL 270 tilfeller hvor IDF skjøt på eller i umiddelbar nærhet av deres posisjoner, konvoier og kjøretøy. Hizbollah stod bak 15 tilfeller.
17. april 2000 meldte Israel at de ville trekke sine styrker tilbake fra Sør-Libanon i tråd med resolusjonene 425 og 426, og fra 16. mai trakk både IDF og DFF seg tilbake. Det skjedde raskt tidligere enn ventet, og under ild. 25. mai erklærte israelske myndigheter at de hadde oppfylt resolusjonenes krav. Generalsekretærens spesialutsending, Terje Rød-Larsen, fulgte opp implementeringen. FN kartfestet en linje på bakken som så langt mulig sammenfalt med Libanons anerkjente grenser basert på kart og andre kilder, kalt Blue Line, for i praksis å bekrefte at tilbaketrekkingen ble fullført. Libanesiske myndigheter rykket inn og patruljerte området sammen med UNIFIL som sørget for humanitær hjelp. På kort sikt antydet man en økning av styrken fra 4500 til 5600 mann, med et endelig behov på 8000 mann. 22 år etter at den midlertidige styrken ble opprettet lå man an til å fullføre oppdraget, men for sikkerhets skyld ble det forlenget et halvt år til 31. januar 2001. Det skulle bli ytterligere 26 år.
Mindre hendelser fant sted. i oktober samlet 500 palestinere seg på den israelske grensa for å demonstrere, noen forsøkte å forsere grensegjerdet og IDF åpnet ild med tre drepte som resultat. Samme dag tok Hizbollah seg inn i Israel ved Chebaa og tok tre soldater til fange. Israelske fly krenket grensen nesten daglig. Hizbollah skjøt raketter og bombekastergranater. Libanesiske sikkerhetsstyrker fortsatte å øke nærværet, men nær grensa var kontrollen overlatt til Hizbollah. Så lenge det ikke var formell fred med Israel, ønsket ikke det libanesiske forsvaret å opptre som grensevakt. Samtidig reduserte UNIFIL styrken, høsten 2001 trakk irene og finnene seg ut og i 2002 var styrketallet nede i 2000 mann.
I 2002 økte mengden hendelser over Blue Line i takt med den andre intifada. I økende grad ble UNIFILs bevegelsesfrihet hindret av Hizbollah. 2003 så derimot den lengste perioden uten hendelse siden tilbaketrekningen, nesten seks måneder. Det fortsatte å være relativt rolig men spent. Den syriske uttrekningen fra Libanon i 2005 ga få endringer. Juli 2006 tok Hizbollah igjen israelske soldater til fange og drepte tre, og situasjonen eskalerte.
2006–2024 UNIFIL II Krigen mellom Israel og Hizbollah i 2006 resulterte i en ny fase for UNIFIL i Sør-Libanon. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1701 ble vedtatt 11. august 2006 og skulle sikre at våpenhvile trådte i kraft 14. august. Resolusjonen innebar at UNIFILS tilstedeværelse skulle økes fra 2000 til 15 000 soldater. De skulle bistå det libanesiske forsvaret i avvæpningen av Hizbollah. Israel skulle trekke seg ut av Libanon, mens Hizbollah skulle frigi israelske fanger og avvæpnes i henhold til resolusjon 1559 (2004) og 1680 (2006). Hizbollah avviste å la seg avvæpne, men erklærte at de frivillig ville avvæpne styrkene sør for Litanielven. Libanons forsvarsminister erklærte at de ikke ville tvinge gjennom en slik avvæpning. FN manglet direkte mandat til selv å avvæpne, kun til å bistå Det libanesiske forsvaret. Hizbollah valgte i stedet å ruste opp, og fortsatte med angrep mot Israel. Israel svarte med gjentatte krenkinger av libanesisk luftrom, mens det libanesiske forsvaret forholdt seg nøytralt og UNIFIL forble maktesløs.
I 2010 var det en serie konfrontasjoner mellom franske FN-soldater og lokalbefolkningen, og en fransk konvoi ble overfalt.
Under Israels krig med Hizbollah i 2024, ble UNIFIL-soldater og -posisjoner rammet. FNs sikkerhetsråds terminering av mandatet etter siste forlengelse i 2025, ble besluttet av USA alene. Ledere Fra Til Navn Land 23. mars 1978 februar 1981 Emmanuel A. Erskine februar 1981 mai 1986 William «Bull» O'Callaghan juni 1986 juni 1988 Gustav Hägglund juli 1988 februar 1993 Lars-Eric Wahlgren februar 1993 februar 1995 Trond Furuhovde april 1995 1. oktober 1997 Stanisław Woźniak februar 1997 september 1999 Jioji Konousi Koronte 30. september 1999 1. desember 1999 James Sreenan (konstituert) 16. november 1999 15. mai 2001 Seth Kofi Obeng 15. mai 2001 17. august 2001 Ganesan Athmanathan 17. august 2001 17. februar 2004 Lalit Mohan Tewari 17. februar 2004 2. februar 2007 Alain Pellegrini 2. februar 2007 28. januar 2010 Claudio Graziano 28. januar 2010 28. januar 2012 Alberto Asarta Cuevas 28. januar 2012 24. juli 2014 Paolo Serra 24. juli 2014 24. juli 2016 Luciano Portolano 24. juli 2016 7. august 2018 Michael Beary 7. august 2018 28. februar 2022 Stefano Del Col 28. februar 2022 Aroldo Lázaro Sáenz
Norsk deltakelse
Den norske delen av UNIFIL-styrken som deployerte ved påsketider 1978 besto opprinnelig av en bataljon, NORBATT, med en helikopterving, ett verkstedkompani samt bemanningsbidrag til et tungt feltsykehus ute ved kysten. UNIFIL hadde en sterk norsk deltakelse fra 1978 til 1998, med til sammen 21 326 mann, deriblant: infanteribataljonen Norbatt verkstedkompaniet Normaintcoy utrykningsstyrken Force Mobile Reserve helikoptervingen Norair feltsykehuskompaniet Normedcoy kontingentstab transportledelseelement i Beirut og militærpoliti i Naqoura
Fra august 2008 til august 2009 – CIMIC Unit 5 offiserer deltar i multinasjonal CIMIC Unit (HQ) – direkte underlagt FC
Hizbollah var ingen aktør i Norbatt's AO i 1978. Israel agerte den gang via Major Haddads styrker, den kristne militære styrke med base i Marajoun. Med Israels velsignelse og støtte ble den norske kontingenten trakkasert med TBK-granatild flere ganger. I de første norske kontingentene var det PLO, PFLP, falangistene og israelske styrker som ga utfordringer. Norbatt sto opp i mot militære mottrekk på et vis ingen hadde forventet.
Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har beskrevet det slik:Kristoffersen, Eirik Jegerånden. Gyldendal, 5. opplag 2023, ISBN 978-82-05-54716-2.
Ettervirkninger av utenlandstjeneste i krigs- og konfliktområder
Psykiske ettervirkninger av militær utenlandstjeneste i stridende områder ble først allment kjent etter 2000, selv om det så tidlig som i 1993 ble gjort en stor undersøkelse av tidligere UNIFIL-mannskap der det ble rapportert «stressreaksjoner, som skvettenhet, søvnvansker, mareritt, skyldfølelse og gjenopplevelser av hendelser fra tjenesten». Undersøkelsen viste også at antall selvmord og andre voldsomme dødsfall var høyere enn forventet.
Angstlidelsen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er blitt mer klarlagt og det finnes flere undersøkelser som viser at selvmord og annen voldsom død er høyere blant personell som avtjener og at skilsmisser forekommer hyppigere blant de som har avtjent slik tjeneste.
Referanser
Eksterne lenker
United Nations Interim Force in Lebanon UNIFILs nye offisielle hjemmeside United Nations' Interim Force in Lebanon UiO: Selvmordsforebygging – også i FN-styrkene? PDF-kart over UNIFILs område Norsk Veterannettverk – UNIFIL-veteraner
Kategori:guvernementet Nabatiye Kategori:guvernementet Sør-Libanon