Europaparlamentsvalget 2019 var det niende direkte valget til Europaparlamentet, og ble holdt fra 23. til 26. mai 2019 i alle medlemslandene i Den europeiske union (EU).
Kristendemokratene og sosialdemokratene gikk tilbake ved valget og mistet sitt samlede flertall i parlamentet. De liberale, de høyreorienterte grupperingene og miljø- og borgerrettspartiene gikk mest frem i antall representanter.
Valgdeltakelsen hele EU sett under ett, var 50,66 %, mot 42,61 % i 2014.
Valget foregår ved at de nasjonale partiene stiller kandidater til parlamentet. De valgte medlemmene av parlamentet grupperer seg i politiske grupper etter ideologi, på tvers av landegrensene.
Utgangsposisjon Valget ble avholdt to måneder etter den opprinnelige dato for Storbritannias uttreden av EU. Det var forutsatt Storbritannias uttreden bestemt at det skulle velges 705 representanter. Storbritannia bekreftet 8. april 2019 at landet vil delta under valget. Det ble derfor valgt 751 representanter til Europaparlamentet.
Politiske grupper Etter et valg organiserer de nasjonalt valgte representantene seg i politiske grupper. Gruppene dannes på grunnlag av politisk ideologi, på tvers av landegrensene. Europaparlamentet besto etter valget i 2014 av sju politiske grupper. I 2015 kom enda en gruppe til, slik at det foran valget i 2019 fantes åtte politiske grupper i Europaparlamentet.
Valgordning
Nasjonale valg Valgene til Europaparlamentet foregår i hvert enkelt medlemsland, med valg av representanter fra de nasjonale partiene. Et forslag om overnasjonale lister ble forkastet av Europaparlamentet. Parlamentet skal dersom Storbritannia trer ut av EU, etter valget bestå av 705 representanter mot de 751 som ble valgt i 2014. Storbritannia meddelte 8. april 2019 at det i landet skulle holdes valg til Europaparlamentet, og valget ble gjennomført som planlagt 23. april 2019.
Sperregrense Halvparten av medlemslandene har sperregrense for de nasjonale listene. Tysklands forfatningsdomstol fant i 2013 at landets grunnlov, Grundgesetz var til hinder for å opprette en sperregrense på 3 % for valg til Europaparlamentet. EU-statene har siden bestemt at medlemsland med mer enn 35 medlemmer av parlamentet skal ha en slik sperregrense innen 2024.
Toppkandidater (spisskandidater) miniatyr|Kandidater til vervet som Europakommisjonens president: fra venstre Kahradzil, Cué, Weber, Keller, Vestager, Timmermanns og Weber.|alt=|venstre De europeiske partiene `skulle ved valget ha spisskandidater etter tysk «Spitzenkandidaten», slik som ved valget i 2014. Bruken av toppkandidater var etter tysk mønster, der partiets kandidat til vervet som forbundskansler ikke alltid er partilederen, men en annen person, kalt Spitzenkandidat. Derfor ble også i EU begrepet Spitzenkandidat (flertall Spitzenkandidaten) brukt om de utvalgte.
Toppkandidaten til det største partiet etter valget, vil være aktuell som president for Europakommisjonen. Det er formelt Det europeiske råd som oppnevner presidenten, men dette organet skal etter EU-traktaten ta hensyn til resultatet av valget til Europaparlamentet.
Jean-Claude Juncker representerte det kristeligdemokratiske EPP, men hadde frasagt seg gjenvalg. Manfred Weber var EPPs toppkandidat foran valget i 2019.
Frans Timmermans var toppkandidat for den sosialdemokratiske gruppen S&D.
Det europeiske grønne partiet nominerte tyske Ska Keller og den nederlandske Bas Eickhout.
Det liberale ALDE nominerte en gruppe på sju personer som aktuelle for vervet som kommisjonspresident: Margrethe Vestager (Danmark), Nicola Beer (Tyskland), Emma Bonino (Italia), Violeta Bulc (Slovenia), Katalin Cseh (Ungarn), Luis Garicano (Spania), Guy Verhofstadt (Belgia).
Det europeiske venstrepartiet nominerte to kandidater Nico Cué (Spania) og Violeta Tomič (Slovenia).
Valgresultat
Trender Valgdeltakelsen var hele EU sett under ett 50,66 %, mot 43,09 % i 2014.
Betraktet under ett utviste valgene i resten av Europa ingen éntydig trend, idet nasjonale anliggender synes å ha ligget til grunn for valgresultatene i enkeltland, hvor det ble målt fremgang både for høyre- og venstreorienterte partier.
Den sosialliberale blokken kunne vise til størst økning, mens både konservative og sosialdemokratiske partier gikk tilbake. Også de mest euroskeptiske partiet viste en mindre fremgang.
Valgresultatene i Storbritannia ble oppfattet som en indikasjon på hvorvidt befolkningen fortsatt ønsket å forlate EU. Selv om Nigel Farages nystiftede Brexit Party ble enkeltpartiet med størst oppslutning, var det samlet sett størst flertall for de pro-europeiske partiene.
Endringer i gruppene Det er de nasjonale valgene som stiller ved valget til Europaparlamentet. Når de møtes i parlamentet, etablerer de politiske grupper, på tvers av landegrensee. i 2019 ble ialt 177 forskjellige partier ble valgt inn i parlamentet.
Etter valget i 2014 ble det etablert sju politiske grupper, og i 2015 ble det dannet ytterligere én gruppe, Europe of Nations and Freedom Group. Umiddelbart etter valget i 2019 var antallet grupper igjen redusert til sju. +Politiske grupper2014 (sju grupper)2019 (åtte grupper)
Siste møte
før valgetEtter valget i 2019Det europeiske folkepartiets gruppe (EPP), kristeligdemokrater221216182Sosialdemokratene (S&D)191185152Alliansen av liberale og demokrater for Europa (ALDE), liberale6769nedlagt, etterfulgt av RE.Renew Europe (RE), etablert 2019.108De grønne, miljøpartier og regionlister505274Gruppen av europeiske konservative og reformister (ECR), konservative707762Europe of Nations and Freedom Group, (ENF), etablert i 2015 av blant andre Marine Le Pen og Geert Wilders-36nedlagt, etterfulgt av IDEurope of Freedom and Direct Democracy Group, (EFDD), med blant andre UKIP og AfD.4842nedlagt, etterfulgt av IDIdentitet og demokrati (ID), med blant andre AfD og FPÖ, etablert 2019.--73European United Left–Nordic Green Left (GUE/NGL), venstresosialister525241Fraksjonsløse og nyvalgte partier523557Sum751749751
Referanser
Eksterne lenker
Valgresultater