miniatyr|Øygruppen i Atlanterhavet Kapp Verde, offisielt Republikken Kapp Verde,Basu, Tanya (12. desember 2013): «Cape Verde Gets New Name: 5 Things to Know About How Maps Change», National Geographic. er en stat og øygruppe i Atlanterhavet, 570 km vest for det afrikanske fastlandet. Øygruppen består av ti større vulkanske øyer og fem små øyer. Øyene utgjør kombinert litt over km² i areal.
Kapp Verde var ubebodd da øygruppen ble oppdaget og kolonisert av portugiserne på 1400-tallet. Øygruppen ble et knutepunkt for handel for den atlantiske slavehandelen. De fleste innbyggerne stammer fra begge gruppene, portugisere og afrikanere. Øyene vokste i velstand utover 1500- og 1600-tallet og tiltrakk seg både handelsmenn og pirater. Ved slutten av slavehandelen på 1800-tallet fikk øyene en økonomisk tilbakegang og utvandring, men har siden gradvis bedret seg som et viktig kommersielt senter og stoppested for internasjonale skipsruter. Øyene ble innlemmet som et oversjøisk departement av Portugal i 1951, men Kapp Verde argumenterte for uavhengighet, noe landet greide fredelig i 1975 som følge av en lang frigjøringskrig og nellikrevolusjonen i Portugal.
Siden tidlig i 1990-årene har Kapp Verde vært et stabilt representativt demokrati og har forblitt et av de mest utviklede og demokratiske landene i Afrika. Det mangler naturlige ressurser, og dets økonomi er hovedsakelig innen servicenæringen med et voksende fokus på turisme og utenlandske investeringer. Befolkningen er på 512 096 innbyggere i 2013,Instituto Nacional de Estatistica, Praia og en stor andel av befolkningen, rundt , bor på hovedøya Santiago.«Cape Verde: Population», Caperverde.com. Befolkningen er i stor grad av blandet europeisk og afrikansk herkomst,En genetisk undersøkelse vise at befolkningen er europeisk i den mannlige slektslinjen og vestafrikansk i den kvinnelige, noe som utgjør 56 % afrikansk og 44 prosent europeisk. Jf. «Actualidade» , Asemana.sapo.cv. og de er i overveiende grad katolikker, mer enn 85 % i 2007, en arv fra det tidligere portugisiske styret.«Cape Verde. International Religious Freedom Report 2007», State.gov. 14. september 2007 Kapp Verde er medlem av Den afrikanske union.«Cape Verde» , African Union«African Union (AU)», NTI
Etymologi Navnet på landet stammer fra det nærliggende Cap-Vert, som ligger ved kysten av Senegal i Afrika,Lobban, Richard A. (1998): Cape Verde: Crioulo Colony to Independent Nation, Westview Press, s. 4. som selv hadde opprinnelig vært kalt for «Cabo Verde» da det ble oppdaget av portugisiske oppdagere i 1444, noen få år før øyene Kapp Verde ble oppdaget. Verde betyr «grønn» på portugisisk.
Den 24. oktober 2013 ble det kunngjort av De forente nasjoner at Kapp Verde ikke ønsket at landets navn skal oversettes til andre språk. Istedenfor Kapp Verde skal betegnelsen «Cabo Verde» benyttes.«Cabo Verde põe fim à tradução da sua designação oficial» (portugisisk). Panapress. 31. oktober 2013.
Historie
Oppdagelsen av øyene thumb|left|upright|Henrik Sjøfareren finansierte de første portugisiske oppdagelsesekspedisjonene langs Afrikas atlanterhavskyst Den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren engasjerte den venetianske kapteinen og oppdageren Alvise Cadamosto for å utforske atlanterhavskysten av Afrika. På sin andre ferd i 1456 oppdaget han flere av Kapp Verdes øyer.
Da Cadamosto og hans menn kom til Kapp Verde, var øyene ubebodde, og på vegne av den portugisiske kronen gjorde han krav på øygruppen. I det påfølgende tiåret utforsket kapteinene Diogo Dias og António Noli resten av øygruppen på vegne av Henrik Sjøfareren.
Portugisisk kolonisering og den første europeiske bosetning i tropene Portugiserne vendte tilbake til øya São Tiago (Santiago) seks år senere (i 1462) for å grunnlegge byen Ribeira Grande (nå Cidade Velha). Ribeira Grande var den første permanente europeiske bosetningen i tropene.
Slavehandel På grunn av sin beliggenhet utenfor Afrikas vestkyst, som var strategisk viktig for handelsruten mellom Afrika, Europa og den nye verden, ble Kapp Verde en viktig havn og knutepunkt for slavehandel.
Øygruppens økonomiske vekst som følge av slavehandelen tiltrakk seg pirater, inkludert Francis Drake fra England. Drake plyndret Riberia Grande (nå Cidade Velha) i 1582 og 1585. Etter et fransk angrep i 1712 mistet Riberia Grande sin betydning i forhold til Praia, som ble hovedstad i 1770.
Nedgangstider I 1747 ble øyene rammet av den første av mange tørkeperioder, som siden den gang har rammet øyene med omtrent fem års mellomrom. Forholdene ble forverret på grunn av avskoging og overbeite. Tre større tørkeperioder på 1700- og 1800-tallet førte til at over personer sultet i hjel. De portugisiske styresmaktene sendte svært liten hjelp til øybeboerne i tørkeperiodene.
Fra midten av 1800-tallet og de påfølgende år avskaffet flere land slavehandelen, noe som påvirket Kapp Verdes økonomi i negativ retning. Velstanden som hadde blitt bygget opp i slavehandelstiden, forvitret gradvis.
Tørkeperiodene og økonomiske nedgangstider gjorde at mange kappverdere emigrerte til New England på slutten av 1800-tallet.
Andre verdenskrig Tiden under andre verdenskrig ble ekstra tung for øyene da de ble rammet av tørkeperioder med påfølgende hungersnød, vulkanutbrudd og en sterk tilbakegang i skipstrafikken. Dette førte til at økonomien kollapset, og som tidligere var hjelpen fra kolonimakten begrenset, og mange tusen døde av sult.
Uavhengighet fra Portugal I perioden 1910–25 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk, og i 1926 skjedde det siste av en lang rekke militærkupp i Portugal. Landet fikk et høyrevridd diktatur som så på koloniene som et middel for å øke landets velstand, og at disse måtte utvikles i Portugals og portugisernes interesse. Gjentatt hungersnød, høy arbeidsløshet og fattigdom og de portugisiske styresmaktenes manglende evne til å løse problemene medførte økt motstand mot kolonimakten i befolkningen.
Men Portugals diktator António de Oliveira Salazar ville ikke gi slipp på koloniene så lett som britene og franskmennene hadde gjort. Etter andre verdenskrig fortsatte Portugal å beholde koloniene, fra 1951 omtalt som oversjøiske territorier. De fleste afrikanske kolonier oppnådde uavhengighet i perioden 1957–64, men ikke de portugisiske.
Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde – PAIGC) ble stiftet i 1956 av Amílcar Cabral. Etter tre års forberedelser var de klare med sin første aksjon, som markerte starten på en 13 år lang frigjøringskrig for Kapp Verde og portugisiske Guineas uavhengighet. Det skjedde 3. april 1959 i forbindelse med streiken i Pijuguitihavnen i Port of Bissau i portugisisk Guinea.
Frigjøringskrigen skulle vise seg å bli den lengste av de afrikanske frigjøringskrigene. Kolonipolitiet (P.I.D.E) slo ned på streiken og åpnet ild mot de streikende havnearbeiderne. 50 personer omkom. sovjetiske og portugisiske deltok i frigjøringskrigen.
I april 1974 ble fascistregimet i Portugal avsatt i et militærkupp. Det nye regimet overførte makten til en overgangsregjering, og i 1975 fikk republikken Kapp Verde full uavhengighet med Aristides Pereira fra PAICV som president. Pereira lovet å lede en demokratisk og sosialistisk nasjon da han ble valgt til president, men forverret i stedet landets økonomiske situasjon og forfulgte dissidenter av regimet. Kapp Verde ble omgjort til en ettpartistat, og landet inngikk allianser med land som Folkerepublikken Kina og Libya. Ettpartistyret varte til 1990.
Kapp Verde oppnådde sin uavhengighet delvis på grunn av bestrebelsene til PAIGC og på grunn av nellikrevolusjonen i Portugal.
Forsøk på union med Guinea-Bissau Etter uavhengigheten prøvde PAIGC å forene Kapp Verde og Guinea-Bissau til en nasjon. PAIGC kontrollerte regjeringen i begge land, men et kupp i Guinea-Bissau i 1980 satt en stopper for planene. På Kapp Verde styrte PAICV (assosiert med PAIGC) helt frem til det i 1991 ble avholdt valg som resulterte i regjeringsskifte. PAICV ble gjenvalgt i 2001.
Demokratisering thumb|Aristides Pereira på statsbesøk i USA 4. oktober 1983 På bakgrunn av økt press for større politisk frihet innkalte PAICV parlamentet til et hastemøte i februar 1990 for å diskutere endringer i konstitusjonen for å gjøre slutt på ettpartistyret. Opposisjonsgruppene samlet seg i hovedstaden Praia for å danne Bevegelsen for demokrati (Movimento para a Democracia – MpD) i april 1990, hvor målet var å kunne stille til presidentvalget i desember 1990.
Ettpartistyret ble avskaffet 28. september 1990, og det første flerpartivalget til parlamentet ble avholdt i januar 1991. MpD fikk flertall i parlamentet, og MpDs presidentkandidat Antonio Mascarenhas Monteiro slo PAICVs kandidat med 73,5 % av stemmene. Monteiro avløste landets første president, Aristides Pereira, som hadde sittet ved makten siden 1975.
I det neste valget i desember i 1995 økte oppslutningen til MpD ytterligere, hvor MpD fikk 50 av de 72 setene i nasjonalforsamlingen, i tillegg til at MpDs presidentkandidat ble gjenvalgt i presidentvalget i februar 1996.
I presidentvalget i 2001 kjempet to tidligere statsministere om vervet, Pedro Pires og Carlos Veiga. Pires var statsminister under PAICVs regime, mens Veiga var statsminister i brorparten av Monteiros periode. Presidentvalget ble en politisk thriller, hvor Pires vant med 12 stemmer.
Politikk Styresett Kapp Verde er et parlamentarisk demokrati med et flerpartisystem, hvor statsministeren er regjeringssjefen. Statsministeren blir valgt av nasjonalforsamlingens 72 medlemmer (Asembleia Nacional) og innsatt av presidenten. Statsministeren utpeker regjeringens ministere og statsråder. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen har lovgivende makt, mens domstolene er uavhengige.
Kapp Verdes konstitusjon ble vedtatt i 1980 og revidert i 1992. Valg blir avholdt for både statsminister og president, som begge blir valgt for en femårsperiode. Medlemmene av nasjonalforsamlingen blir også valgt, og de utnevner dommerne i Høyesterett sammen med statsminister og president.
Etter uavhengigheten i 1975 etablerte Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC) et ettpartisystem. Partiet skiftet navn til Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (PAICV) i 1980 da Kapp Verde ville distansere seg fra Guinea-Bissau på grunn av uroligheter i Guinea-Bissau.
I 1991 ga PAICV etter for presset om å innføre flerpartivalg, et valg som ble vunnet av Bevegelsen for demokrati (MpD). MpD fikk flertallet i nasjonalforsamlingsvalget og gikk seirende ut av presidentvalget. I 2001 vant PAICV presidentvalget og fikk flertallet i nasjonalforsamlingen.
Kapp Verde er et stabilt demokrati, og valgene blir ansett som frie og rettferdige. Landet har en fri presse og et velfungerende rettsvesen.
Nasjonalforsamlingen Kapp Verdes første nasjonalforsamlingsvalg var i juni 1975. Kun kandidater fra PAIGC fikk lov til å stille til valg, og partiets generalsekretær Aristides Pereira ble valgt til president 5. juli 1975 i forbindelse med landets uavhengighet fra Portugal.
Neste valg på nasjonalforsamlingen ble avholdt 7. desember 1980, også dette et ettpartivalg. President Pereira ble gjenvalgt uten motkandidater. Under nasjonalforsamlingsvalget i 1985 ble nasjonalforsamlingen utvidet til 83 seter, og for første gang kunne uavhengige kandidater som var godkjent av PAICV, stille til valg.
I 1990 ble Kapp Verde et av de første landene i Afrika som avskaffet ettpartistyret og innførte demokrati. Landets første flerpartivalg ble avholdt 13. januar 1991 og ble ansett som fritt og rettferdig. PAICV mistet makten til opposisjonsbevegelsen MpD, som fikk 56 av 79 seter.
I neste valg på nasjonalforsamling 17. desember 1995 ble nasjonalforsamlingens seter redusert fra 79 til 72. MpD fikk i dette valget 50 seter, og PAICV fikk 21 seter. Det demokratiske partiet fikk det siste setet.