Karl Martell [Martell = «hammeren»] (686–741) var rikshovmester (maior domus), militær leder og reell hersker over de tre frankiske kongedømmene fra 718 og til sin død.Schulman, Jana K. (2002): The Rise of the Medieval World, 500–1300: A Biographical Dictionary, Greenwood Publishing Group. ISBN 0-313-30817-9. s. 101.Cawthorne, Nigel (2004): Military Commanders: The 100 Greatest Throughout History, Enchanted Lion Books. ISBN 1-59270-029-2, s. 52–53. Han er mest kjent for at han vant slaget ved Poitiers i 732, hvor han stoppet en maurisk invasjon ledet av den islamske guvernøren av al-Andalus. Med denne seieren satte han en stopper for videre muslimsk erobring i Frankrike.
Karl var født i Herstal i det som nå er Vallonia i Belgia som sønn av den frankiske statsmannen Pipin av Herstal og adelskvinnen Alpaida. Han sikret sitt krav på makt ved å etterfølge sin far som rikshovmester, makten bak tronen, i frankisk politikk. Ved å fortsette og bygge på sin fars politikk, gjenopprettet han den sentraliserte regjeringen i Frankerriket og startet en rekke militære kampanjer som gjenopprettet frankerne som de ubestridte herrer over hele Gallia.Kibler, William W.; Zinn, Grover A. (1995): Medieval France: An Encyclopedia, Routledge, ISBN 0-8240-4444-4, s. 205–206.
Etter å ha gjenopprettet herredømmet i Gallia, vendte Karl oppmerksomheten mot utenlandske konflikter med den islamske trusselen inn i Vest-Europa. Arabiske og berbiske islamske styrker hadde invadert og erobret Hispania i 711, krysset Pyreneene (720) og underlagt seg Narbonensis (den sørligste delen av dagens Frankrike), et betydelig vestgotisk område (721–725).Lewis, David Levering (2008): God's crucible: Islam and the making of Europe, 570 – 1215, New York: W. W. Norton, s. 157 ff. Etter periodiske utfordringer avanserte de islamske styrkene under Abdul Rahman Al Ghafiqi, muslimsk guvernør av al-Andalus, mot Gallia og deretter inn i Tours, «Gallias hellige by». I oktober 732 møtte den islamske hæren styrkene til Frank Martell, bestående av frankere og burgundere, på et sted mellom byene Tours og Poitiers, som førte til en avgjørende og historisk viktig frankisk seier kjent som slaget ved Tours (eller Poitiers). Slaget avsluttet de siste av de store islamske invasjonene i Frankerriket.Durant, Will ( 1950): The Age of Faith, New York, NY, USA: Simon and Schuster, OCLC 225699907, ISBN 978-0-671-41800-7, s. 461«Battle of Tours (732 A.D.)», Latin Library
Etter Tours tok Karl offensive grep, ødela festningene ved Agde, Béziers og Maguelonne, angrep islamske styrker ved Nîmes, skjønt han greide ikke å frigjøre Narbonne (737) eller å gjenerobre Narbonensis helt og holdent.Pfister, Christian (1911): «Charles Martel», Encyclopædia Britannica (11. utg.). Han fikk derimot betydelig framgang ved å etablere frankisk kontroll over germanske områder som Bayern, Alemannia, og Friesland, og han tvang saksiske stammer til å betale tributt (738).
I tillegg til hans militære gevinster, er Karl Martell betraktet som en grunnleggende figur i den europeiske middelalderen.Lewis, David Levering (2008): God's crucible: Islam and the making of Europe, 570 – 1215, s. 183 Han var like dyktig som administrator som krigsherre: han er kreditert med en betydelig rolle for riddernes ansvar og dermed for utviklingen av det frankiske system som føydalisme.White, Jr., Lynn (1962): Medieval technology and social change, London: Oxford University Press, s. 2–14. Pave Gregor III, som var truet av langobarder i nordlige Italia og som ikke lenger kunne stole på hjelp fra Konstantinopel, anmodet Karl om å forsvare den hellige stol. Han tilbød Karl den tradisjonelle posisjonen som romersk konsul, men Karl avslo, skjønt det innebar en endring til en ny politikk for pavedømmet.«Pope Gregory II - Appeal to Charles Martel, 739», Fordham University
Karl Martell delte Frankerriket mellom sine sønner Karloman og Pipin. Sistnevnte ble den første av karolingerne. Karls sønnesønn, Karl den store, utvidet de frankiske rikene til å omfatte store områder av Vest-Europa, og ble den første keiser i vest siden Vestromerrikets sammenbrudd på begynnelsen av 400-tallet.Fouracre, Paul (2000): The Age of Charles Martel, London: Longman, ISBN 0-582-06475-9.
Liv og virke Konsolidering av makt thumb|300px|Karl Martell er hovedsakelig kjent for sin seier i slaget ved Poitiers.
Pipin av Herstal døde i desember 714. Han hadde på oppfordring fra sin kone Plektrude, satt Teodobald, sitt barnebarn gjennom Plektrudes sønn Grimoald, som arving over hele riket. Adelen satte seg umiddelbart i mot dette, for Teodobald var en gutt på åtte år. Plektrude var en energisk kvinne og tok umiddelbart Karl Martell, hennes manns eldste gjenlevende sønn, en uekte sønn, og satte ham i fengsel i Köln, byen som var utpekt til å være hennes hovedstad. Dette forhindret et opprør på hans vegne i Austrasia, men ikke i Neustria.
Borgerkrigen 715–718 Adelen i Neustria utropte en Ragenfrid i 715 til rikshovmester på vegne av, og tydeligvis med støtte av, Dagobert III, den unge kongen som hadde lovlig autoritet til å velge en rikshovmester, selv om merovingerdynastiet på denne tiden hadde mistet det meste av kongelig makt.
Austrasierne skulle ikke støtte en kvinne og hennes unge gutt lenge. Før slutten av året, hadde Karl Martell flyktet fra fengsel og blitt utropt til rikshovmester av adelen i det kongedømmet. Neustrierne hadde angrepet Austrasia og adelen ventet på en sterk mann til å lede dem mot sine invaderende landsmenn. Dagobert døde samme år, og neustrierne utropte Chilperik II som konge uten støtte fra resten av det frankiske folket.
Sammen ledet Chilperik og Ragenfrid en hær inn i Austrasia i 716. Neustrierne allierte seg med en annen invasjonsstyrke under Radbod, frisernes konge, og møtte Karl i et slag nær Köln som fremdeles ble holdt av Plektrude. Karl hadde lite tid til å samle mennene sine, eller forberede seg, og resultatet ble hans eneste nederlag i hele hans liv. Chilperik og Ragenfrid seiret, og Karl flyktet til fjellene i Eifel. Karl flyktet fra slagmarken så snart han innså at han ikke hadde nok tid eller menn til å forberede slaget og ikke hadde sjanse til å vinne. Kongen og hans rikshovmester vendte seg så for å beleire deres andre rival i byen og tok den, formuen og Chilperik som konge og Ragenfrid som rikshovmester mottok anerkjennelse. Plektrude overgav seg på vegne av Teodobald.
Ved dette tidspunktet vendte hendelsene til Karls fordel. Han gjorde de nødvendige forberedelsene og angrep den triumferende hæren nær Malmédy idet den vendte tilbake til sin egen provins. I slaget ved Ambléve ble den tidligere seirende hæren omringet og måtte flykte. Heretter var praktisk talt Karl ubeseiret til han døde. Etter at han seiret skal det merkes at han til tross for at hans nevø hadde blitt utropt til arving i Karls sted og barnets bestemor, Karls stemor, hadde fengslet ham i sitt navn, lot han dem leve og behandlet dem med vennlighet. En sjeldenhet i middelalderen, hvor nåde mot tidligere rivaler var sjelden.
Våren 717 vendte Karl tilbake til Neustria med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, nær Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Han tok byen og spredte hennes tilhengere. Etter denne suksessen utropte han Klotar IV til konge i Austrasia i opposisjon til Chilperik og avsatte erkebiskopen av Reims, Rigobert, og erstattet ham med Milo.
Etter å ha underlagt seg hele Austrasia, marsjerte han mot Radbod og trengte ham tilbake til hans territorium. Han fremtvang til og med avståelsen av Vest-Friesland. Han sendte også sakserne tilbake over Weser og sikret dermed sine rikers grenser, selvsagt i kongens navn.
Men Karl hadde absolutt makt, mer enn noen annen tidligere rikshovmester, selv om han aldri brydde seg med titler. Det gjorde derimot hans sønn som til slutt spurte paven «hvem bør være konge, han som har tittelen eller han som har makten?» Paven som var svært avhengig av frankiske hærer for å beholde sin uavhengighet fra langobardene og Østromerriket (den bysantinske keiseren regnet seg fremdeles som den eneste legitime «romerske» keiseren, og dermed som hesrker over alle provinsene i det antikke riket, enten de anerkjente det eller ikke), erklærte «han som hadde makten» og kronet dermed Pipin.
Tiår senere, i 800, ble Pipins sønn, Karl den store, kronet til keiser av paven, og utvidet dermed ytterligere «han som hadde makten»-prinsippet ved å fjerne legitimiteten til de bysantinske keiserne på Den italienske halvøya (som da hadde skrumpet inn til Apulia og Calabria) og antikkens romerske Gallia, inkludert de iberiske utpostene Karl den store etablerte i Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene som i dag utgjør Catalonia.
Selv om den bysantinske keiseren krevde autoritet over hele det gamle Romerriket som den legitime «romerske» keiser, og etter loven kan dette ha vært sant, var det ikke realiteten. Hoveddelen av Vestromerriket var under karolingernes styre, den bysantinske keiseren hadde nesten ikke autoritet i vest siden det 6. århundre, selv om Karl den store foretrakk å unngå et åpent brudd med Konstantinopel.
Det som skjedde var fødselen av en institusjon som var unik i historien: Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Voltaire latterliggjorde dets terminologi, og sa at det hellige romerske riket var «hverken hellig, eller romersk, eller et rike». Men til tross for dette, utgjorde det en enorm politisk makt på den tiden, særlig under ludolfingerne og salierne og i mindre grad Hohenstaufen. Det varte til 1806. Selv om hans barnebarn ble dets første keiser, ble «riket» stort sett født under styret til Karl Martell.
I 718 svarte Chilperik på Karls nye makt med å alliere seg med Odo den store, hertug av Aquitaine som hadde gjort seg uavhengig under borgerkrigen i 715, men ble igjen beseiret, denne gang ved Soissons, av Karl. Kongen flyktet sammen med sin allierte hertug til området sør for Loire og Ragenfrid flyktet til Angers. Snart døde Klotar IV og Odo gav opp Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av hans kongestatus over alle frankerne, overgav kongen sitt kongedømme og rikshovmesterembetet til Karl over alle kongedømmene.
Kriger i utlandet 718–732 De følgende årene var full av stridigheter. Mellom 718 og 723 sikret Karl sin makt gjennom en rekke seiere. Han vant lojaliteten til flere viktige biskoper og abbeder (ved å donere land og penger til grunnleggelsen av klostre som Echternach), han underla seg Bayern og Alemannia og han beseiret de hedenske sakserne.
Etter å ha forent frankerne under seg, var Karl bestemt på å straffe sakserne som hadde invadert Austrasia. Derfor la han i 718 deres land til breddene ved Weser, Lippe, Ruhr og Teutoburgerskogen øde. Han ble dermed den første utenforstående makten siden legionene til Varus i år 9 som gikk inn i skogen, og i motsetningen til Roma, beseiret han innbyggerne enkelt. I 719 tok Karl Vest-Friesland uten større motstand fra friserne som hadde vært underlagt frankerne men han tatt kontroll da Pipin døde. Karl stolte ikke på hedningene, men deres hersker, Aldegisel, aksepterte kristendommen i hans rike og Willibrord, biskop av Utrecht, frisernes berømte apostel, reiste for å konvertere dem på Karls ønske. Karl gjorde også mye for å støtte Winfrid, senere den hellige Bonifatius, tyskernes apostel.
Da Chilperik II døde året etter (720), utnevnte Karl Dagobert IIIs sønn, Teoderik IV, som hans etterfølger. Han var fremdeles mindreårig og satt på tronen til 737. Karl utnevnte nå kongene som han tjente under. Disse rois fainéants («gjør–ingenting–konge») var kun marionetter i hans hender og på slutten av sitt styre, brydde han seg ikke engang med å utnevne en.