Norges vassdrags- og energidirektorats historie går tilbake til 1804, da Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) forløper, Canaldirectionen, ble etablert i København. Viktige oppgaver var ansvar for å gjøre vassdrag og innsjøer fremkommelig for tømmerfløting og transport, samt forebygge flomskader. Forbygningsarbeidene bestod i å sikre elveskråninger eller bygge flomvern for å verne dyrket mark og bebyggelse. Tørrlegging innebar at elver eller innsjøer fikk senket vannstand for å kunne dyrke marken. Den første kanalen som ble bygget var Norsjø–Skienkanalen i perioden 1854–1861.
Oppgavene har gjennom navneendringer speilet samfunnets ulike interesser i sjøer og elver, fra båttrafikk og tømmerfløting til elektrisitetsproduksjon og miljøvern. På begynnelsen av 1900-tallet skjedde en rask teknologisk utvikling med etablering av industri med vannkraft som energikilde. Staten med NVE kjøpte opp mange vassdrag på denne tiden, for å forhindre spekulasjon ved videresalg. Det ble bygget flere store statlige kraftstasjoner og kraftlinjer i NVEs regi. Mange av de oppkjøpte vassdragene ble i mange år liggende urørt på grunn av politisk uenighet og økonomiske nedgangstider i mellomkrigstiden. I tiden etter andre verdenskrig ble industrireising ansett som et viktig tiltak for utviklingen av det norske velferdssamfunnet, og NVE med Statkraftverkene stod bak de største vannkraftutbyggingene i Norge. Dessuten fikk NVE ansvar for bygging og drift av kraftledninger i sentralnettet, samt overordnet samordning av kraftsystemet.
Utover på 1990-tallet skjedde det en vesentlig liberalisering av energiforsyningen i Norge. Den delen i NVE som hadde ansvar for kraftstasjoner og kraftlinjer ble skilt ut i en egen enhet kalt Statkraft. Noen år senere ble avdelingen som drev med kraftlinjer skilt ut i et statsforetak som fikk navnet Statnett. Statnett fikk også Samkjøringen av kraftverkene i Norge slått sammen med seg. Det var politisk enighet om at energiproduksjon skulle være en markedsbasert virksomhet, mens nettdrift er et naturlig monopol. Videre skulle NVE være en ren forvaltnings- og tilsynsmyndighet, noe det også er i dag.
Tidlig regulering og bruk av vassdrag og tilhørende forvaltning mini|Christian Vs Norske Lov fra 1687 hadde paragrafer om vassdragsrettslige forhold.
Allerede Landskapslovene fra 1000-tallet inneholder regler om allmenne og private interesser og rettigheter i vassdragene. Gulatingsloven som gjaldt for Vestlandet hadde lover om forbud mot å lede vann bort fra vassdrag, samt at ingen må stenge for lakseoppgangen i elvene. Lovene i denne tiden var forskjellig fra landsdel til landsdel, noe som hadde sammenheng med forskjellig bruk av vassdragene og forskjellig rettsoppfatning. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 viderefører Gulatingsloven, men med endringer og tilføyelser. Lovene ble ytterligere mer detaljert i Christian Vs Norske Lov fra 1687 med hele fjorten artikler om vassdragsrettslige forhold. Bruken av vassdragene ble nå i større grad rettet mot tømmerfløting og gruvedrift, foruten fiske.
Utover på 1600-tallet var tømmereksport blitt en stor eksportnæring i Norge, noe som førte til omfattende fløting. For å bedre forholdene for dette ble det mange steder bygget demninger, skådammer (ledemurer på elvebredden) og forbygninger i elvene. Denne omfattende byggingen ga opphav til konflikter mellom forskjellige trelasthandlere og mellom dem og bøndene. Siden det på denne tiden ikke var noe offentlig tilsyn, ble tvistesaker avgjort av domstolene. I store saker grep kongen inn, men behandlingen bar preg av tilfeldigheter. Der administrative forføyninger ble behandlet av Rentekammeret i København. Planer for endringer av vassdragene ble administrert av amtmennene, med hjelp til beregninger og planlegging fra offiserer fra det militære.
1804–1813 Etablering av Canaldirectionen mini|«Moss ovenfor Bryggen», tømmer overfor Mossefossen og Moss Jernverk i 1800.
Canaldirectionen ble opprettet ved kongelig resolusjon av 8. juni 1804, som en avløsning av kanalkommisjonen for Ejder og Odense kanal i Danmark. Denne skulle behandle alle saker om kanalanlegg, og alle amtmenn, grever og baroner i Danmark-Norge ble anmodet om å melde fra om sine forslag og planer for slike anlegg. I først omgang var det saker om elveforebygninger, tiltak for tømmerfløting og flomforebygninger, samt senking av vannstanden i innsjøer som dominerte.
Canaldirectionen hadde så lite å gjøre at i 1811 ble det bestemt at også havnevesen, fyr- og ringevesenet skulle være del av ansvarsområdet. Navnet ble da Directionen for Canal- og Havne samt Fyr- og Ringevæsenet.
Canaldirectionen holdt til i Danmark, men økt aktivitet førte til krav om en vassdragsadministrasjon i Norge. Med unionen med Sverige i 1814 kom muligheten for en norsk forvaltningsenhet.
1813–1847 Tilsetting av Kanal- og havneinspektøren Stadig økende bruk av vassdragene til fløting og samferdsel, i tillegg til behov for sikringstiltak mot flommer og skred, førte til krav om en egen norsk vassdragsadministrasjon. I 1813 ble Kanal- og Havneinspektøren for det søndenfjeldske Norge tilsatt. Den første kanal- og havneinspektør ble Fredrik Christopher Gedde 1781-1840, med kontor i Tønsberg. I 1815 ble embetsdistriktet utvidet til også å omfatte Det Nordenfjeldske Norge. Til embedet ble også ansvaret for fyrvesenet underlagt i 1820.
Som assistent for den første kanal- og havneinspektøren utarbeidet Claudius Jacob Schive i 1827 en omfattende vassdragsbeskrivelse av Vorma og Glomma. Beskrivelsen skulle redegjøre for mulighetene for skipstrafikk. Bakgrunnen for dette var planlegging av en kanal mellom Mjøsa og Øyeren.
Schive var kanal- og havnedirektør fra 1828 til 1840. Fra 1842 til 1847 hadde Georg Daniel Barth Johnson stillingen. De første kontinuerlige vannstandsmålinger ble igangsatt i hans periode.
1847–1907 Kanalvesenet
mini|Tømmerfløting hadde en gang stort omfang i Norge. Kanalvesenet hadde ansvar for regulering av virksomheten.
I 1841 ble fyrvesenet utskilt som en egen organisasjon og senere i 1847 ble også Havnevesenet skilt ut. I 1847 ble Kanalvesenet opprettet som eget direktorat med ansvar for vassdrag, innsjøer og kanaler. Viktige oppgaver var å gjøre elver og innsjøer fremkommelig for tømmerfløting og transport, tørrlegging, samt forebygge flomskader (forbygninger). Jernbane hørte også til ansvaret til etaten. Forbygningsarbeidene bestod i å sikre elveskråninger eller bygge flomvern for å verne dyrket mark og bebyggelse. Tørrlegging innebar at elver eller innsjøer fikk senket vannstand for å kunne dyrke marken.
Kanalbygging som en viktig offentlig oppgave Kanalvesenet hadde en løst fundert fremtidsvisjon om å bygge kanaler. Fra grunnleggelsen tok det hele 50 år før den første kanal ble vedtatt bygget i 1854. Det var byggingen av Norsjø–Skienkanalen og Haldenkanalen. Statens deltagelse i kanalbygging stod i motsetning til datidens økonomiske liberalisme, og de politiske diskusjonene dreide seg om dette prinsippet. Professor i rettslære og økonomi, Anton Martin Schweigaard, var hovedtalsmann for liberalismen i Norge, men mente allikevel at spesielle norske forhold tilsa statlig deltagelse. Schweigaard uttalte at finansiering etter engelsk modell ville være beste, men i Norge manglet «et par tusen Stormænd». Kanalbyggingen må sees i sammenheng med embetsmannsstatens strategi med modernisering av samfunnet og økonomien.
Fokus på vannkraft for produksjon av elektrisitet I løpet av 1880- og 1890-årene ble virksomheten for Kanalvesenet mindre og mindre opptatt av samferdsel, og mer involvert i kraftforsyning. Epoken for kanalbygging var over i 1892 da Bandak–Norsjøkanalen var ferdig. Dette var ikke unaturlig, da jernbane var et mer rasjonelt transportmiddel, og et stadig mer omfattende banenett ble bygget. Kanalvesenet så seg om etter andre oppgaver, og private industriforetak presset på for at Kanalvesenet skulle legge til rette for utnyttelse av vannkraft og elektrisitet.
«Lov angaaende Vasdragenes Betydelelse m.v.» ble vedtatt i 1887 og denne fastslår grunneierens råderett over vassdragene, fløting ble regulert, det ble innført regulering av vannforsyning og lover for industriell utnytting av vannkraft. Med denne loven ble det åpnet for å bygge demninger i vassdrag for å lede vannet til turbiner i nærliggende fabrikker. Loven ga bestemmelser for ekspropriasjon av grunn for bygging av kraftlinjer. Staten kunne også gi tillatelse til å regulere den naturlige vannføringen, og om nødvendig ekspropriere nødvendig grunn for å få gjennomført prosjektene. Loven skulle sikre samfunnets kontroll og medbestemmelsesrett i slike. En ny ordning var at om Kongen hadde gitt tillatelse til regulering av et vassdrag, pliktet andre med interesser i samme vassdrag å avstå nødvendig grunn.
For å holde vassdragsrettigheter på norske hender ble det i 1888 innført Lov om norsk statsborgerrett, med krav om at utenlandske borgere måtte ha konsesjon for å få eiendoms- og bruksrett til fast eiendom og vannfall.
Den første lov for elektriske anlegg I 1891 ble «Lov angaaende Foranstaltninger til Betryggelse mod Fare ved elektriske Anlæg» vedtatt. Noe av bakgrunnen var de elektrisitetsverk som ble etablert, da først og fremst Hammerfest Elektricitetsværk. Denne kraftstasjonen ble brukt som eksempel på at utviklingen av elektrisitet var kommet så langt at offentlig lovgivning var nødvendig. Året etter ble forskrifter for elektriske anlegg vedtatt, som de første i verden. I 1896 ble det også opprettet et eget tilsyn, kalt elektrisitetstilsynet, for å sørge for at forskriftene ble overholdt. Elektrisitetstilsynet ble organisatorisk plassert utenfor Kanalvesenet.
Fossespekulasjonene Et spesielt forhold med norske elver er at de er eid av privatpersoner. Den som eier grunnen ved elvebreddene eier også en tilsvarende stor del av elven. Lignende praksis finner en også i de andre skandinaviske landene, men på kontinentet var fra gammelt av store farbare elver offentlige. Privat eiendomsrett til elvene vil også bety at de kan selges som annen fast eiendom.
Tiden fra rundt 1890 til 1914 var de store fossespekulasjonenes storhetstid. Spekulanter som ikke hadde til hensikt å bygge ut kraftverk, kunne kjøpe vannfall billig for senere å selge disse med stor fortjeneste til en reel utbygger. Dette kunne skje i flere ledd. Oppkjøp av fallrettigheter kunne føre til begrenset produktiv utnyttelse, med andre ord gå på bekostning av industrietableringer og lønnsomheten.
I 1906 eide utlendinger over 75 % av vannfall som var utbygget i landet. Det var kapitalmangel i Norge og vansker ned å få bygget kostbare kraftanlegg. Konseksjonslovene som ble vedtatt i 1909 ga sterke begrensninger for oppkjøp av vannfall. Det var langvarig politisk kamp forut for vedtaket der spesielt Gunnar Knudsen engasjerte seg sterkt. Konsesjonslovene ble erstattet i 1917 av industrikonsesjonsloven. Askheim, Lars Olav (2023)
Statlig oppkjøp av vannfall mini|Hakavik kraftverk ble satt i drift i 1922 for å forsyne Drammenbanen (15 kV og 16 2/3 Hz). Hakavik ble bygget og eid av Statskraftverkene.
Stortingsrepresentant Gunnar Knudsen foreslo i 1892 at staten skulle kjøpe vannfallsrettigheter. Knutsen argumenterte med at vitenskapen med sikkerhet ville kunne bruke elektrisitet til industri, jernbane, belysning og fremstilling av metaller. Kull var på denne tiden energikilde for slike formål og måtte importeres, om da landet isteden kunne utnytte egne kraftkilder ville det være av stor samfunnsøkonomisk betydning. Statlig oppkjøp av vannfall ville dessuten forhindre spekulasjon.