thumb|Aghlabide-dynastiet 800-909 Abu Ishaq Ibrahim II ibn Ahmad (arabisk: أبو اسحاق ابراهيم الثاني ; født 27. juni 850, død 23. oktober 902 i Cosenza) var den niende aghlabisiske emir av Ifriqiya. Han regjerte fra 875 til sin abdikasjon i 902.
Liv og virke Bakgrunn Abu Ishaq Ibrahim var sønn av aghlabideemiren Ahmad av Ifriqiya. Etter hans fars død i 863, gikk emiratet Ifriqiya over til farens bror Ziyadat Allah II, men han døde kort tid etter, og etterfølgen gikk da tilbake til hovedlinjen, til Ibrahims bror Abu 'l-Gharaniq Muhammad II.
Muhammad II var en frivol og nytelsessyk hersker. Under brorens emirat ble Ibrahim gjort til guvernør av Kairouan, og dette embedet utøvde han med eksemplarisk effektivitet og seriøsitet, noe han høstet stor beundring for.Abu Nasr (1987:p.58)
Emir Så døde Muhammad II allerede i februar 875. Folk mente at Ibrahim ville vært noe helt annet og meget bedre. Han ble da også emir Ibrahim II; hans kandidatur var blitt båret frem av folkemengden og støttet av Kairouans jurister, som tilsidesatte suksesjonskravet fra hans unge nevø, sønn av Muhammad II.Amari (1858: v.2, p.46-47)
Raqqada og andre prosjekter thumb|Uqba-moskeen i Kairouan thumb|Aghlabidisk gulldinar fra 899, fra Ibrahim IIs tid. Selv om Ibrahim II arvet et kongedømme som var blitt nær avfolket etter den store pesten i 874, ble hans virke ledsaget av stor økonomisk fremgang. Han gjenopplivet det religiøse politi og sies å ha befridd veiene fra landeveisrøvere og trygget handelen. En myntreform han gjennomførte i 888-89 utløste opptøyer i Kairouan og måtte slås ned, men reformen førte også til at det kom edelmetaller fra abbasidekalifatet.Amari (1858: v.2 p.50-51) Han bedret jordbruket med bevanningssystemer.
Blant Ibrahims offentlige arbeider var ferdigstillelsen av al-Zaytuna-moskeen i Tunis, utvidelsen av Uqba-moskeen i Kairouan, et nytt stort vannreservoar for samme by, bymurer rundt Sousse, og etableringen av signaltårn langs Ifriqiyas kyster, både for skipsfarten og for rask meldingskommunikasjon (det blir fortalt at det tok én natt slik å formidle en melding fra Ceuta i Marokko til Alexandria i Egypt).Amari (1858: v.2, p.47-48)
I 876 bygde Ibrahim en ny palassby, Raqqada («den søvnløse») bare 12 kilometer sørvest for Kairouan.Amari (1858: vol. 2: p.49), Abu Nasr (1987: p.59), Bloom (2000: p.230) Den erstattet den gamle palassby ikke langt unna, al-Abbasiya, som tidligere aghlabideemirer hadde benyttet. Raqqada ble bygd i grandios skala. Ifølge al-Bakri var dens murer ti kilometer lange og omkranset et område like stort som selveste Kairouan. I byen raget et stort tårn opp, Abu al-Feth («Seierens far»). Byen hadde mange palasser og forlegninger for soldater, influert særlig av umayyadiske forbilleder, med enorme haver, vanndammer og hydrauliske systemer.
Byen var inndelt i to omtrent like store distrikter, det ene for emirens egne behov og det andre et tettbebygd område for hans hoffolk og tilhørige. Her var det de fasiliteter som det vanlige byliv bragte med seg — en moské for den alminnelige befolkning, souker, offentlige bad og annet. Todelingen understreket emirens kongelige majestet og hans uavhengighet fra aristokratiet. Ifølge al-Bakri var fatimidenes anfører Abdullah al Mahdi, da han kom inn i den erobrede by i 909, forbløffet over de aghlabidiske konstruksjoner, og fremhevet vannsystemet i Tunis og palassene i Raqqada som to ting i Maghreb som ikke hadde noen sidestykker i Mashriq (østen).Naylor (2009: p.268,n.33)
Sentraliserende hersker Tidlig i sin regjeringstid ble Ibrahim II vel ansett som en rettferdig og opplyst hersker. Men dette skulle vike for ry for tyranni og grusomhet.
Han sentraliserte makten, mistrodde det gamle arabiske aristokratiet i Ifriqiya, som hadde vært en torn i siden til mang en aghlabideemir før ham. Han holdt åpent hoff i Raqqada hver uke, etter fredagsbønnen, og da kunne vanlig fattigfolk i Ifrikiyah fremlegge sine petisjoner direkte for emiren. Han identifiserte seg med folket, og behandlet enhver rapport om noen adelsmanns urett mot en alminnelig person som om de var en majestetsfornærmelse, og forordnet strenge straffer, også for medlemmer av hans egen familie.Osborn (1876:p.218); Abu Nasr (1987: p.58). Amari (1858: vol. 2, p.47) hevder at han koldt åpent hoff to dager i uken, mandag og fredag, i moskeen i Kairouan.
Ibrahim var aboluttistisk monark av vesen, til levesettet asketisk uten distraksjoner. Han fattet sine beslutninger uten særlig konsultasjon, stort sett upåvirket av hoffet og byråkratiet. Nær maktens tinde var det få personer å regne med — hans lærde krigersønn Abu al-Abbas Abdallah, hans kammerherre (hajib) Muhammad ibn Korhob og hans etterfølger Hassan ibn Nakib, og to hensynsløse slavegeneraler kjent som Ma'imun og Rashid.Amari (1858: v.2, p.53) Men fremfor alt var det hans mor, som krønikene ærbødig kaller Sayyida («øverstedamen») og karakterisert som den eneste hvis mening Ibrahim respekterte eller som hadde noen egentlig innflytelse over ham (skjønt han også kunne tillate seg å ydmyke henne — i en offentlig tvist der hun skyldte noen kjøpmenn 600 dinarer, dømte han i hennes disfavør og tvang henne til å betale).Amari (1858, v.2, p.47); Talbi (1966:p.266)
Ibrahim gikk inn for å underminere de halv-autonome arabiske regimenter (junds) som var grunnlaget for aristokratiets makt, ved å fortrenge dem til fordel for sine egne lojale svarte afrikanske slavesoldater («Abid» eller «Sudan» etter regionene de var rekruttert fra) i den ifriqiyanske hærs midte. Ved innvielsen av Raqqada i 878 lot Ibrahim sin forgjengers palassvakter massakrere ved Abu al-Feth-tårnet for å gi rom for sin egen nye sudanesiske vaktstyrke.Brett (2001: p.93); Amari (1858: v.2, p.49-50) Ibrahim styrket sine sudanesiske regimente (som senere ble forsterket med hvite europeiske slaver eller saqaliba) til så mange som 10.000, meget til ergrelse for de arabiske jundkommandanter.Abu Nasr (1987: p.59) Den arabiske adel mislikte å bli overtrumfet, men de ble også ilagt tunge skatter og naturaliakrav for at Ibrahim skulle klare å holde så store stående styrker.
I 893, da de arabiske jund-herrer av Belezma (nær Batna i vestre Ifriqiya) gikk til opprør mot hans militære reformer og krav, innbød Ibrahim dem til Raqqada slik at de skulle legge frem sine ønsker. De arabiske herrer og deres følge ble mottatt med pomp og stor bankett. Men om natten, mens de sov i Raqqadas palasser, ble hele det arabiske følge – nesten tusen mann – angrepet og massakrert av Ibrahims vaktstyrke.Osborn (1876: p.218-19); Abu Nasr (1987: p.58-59).
Massakren av Belezma-herrene førte til opprør blant andre arabiske herrer, anført jundene i Tunis. Opprørene spredte seg gjennom Ifriqiya i 893-94, og for en tid var det bare i området rundt hovedstaden Raqqada som Ibrahim holdt. Men opprørene ble hensynsløst og systematisk knust, med store blodsutgydelser, av Ibrahims sudanesiske regimenter.
Konflikt med Egypt og Nafusa Ibrahim II gikk i konflikt med tulunidenes ambisiøse turkomanske dynasti. Det hadde grepet makten i Egypt i 868, i Syria og i Hejaz i 878. I 879-80, mens tulunideemiren Ahmad ibn Tulun var borte i østen, bestemte hans impulsive sønn Abbas, uten farens tillatelse, seg for å invadere Ifriqiya, og anførte en stor egyptisk hær mot vest. Da han kom til Barqa sendte al-Abbas ut et budskap som uriktig hevdet at han hadde abbasidekalifens akkreditiver og beordret Ibrahim til å fratre og overdra guvernørskapet over Ifriqiya til ham. Den egyptiske hær kom så langt som til Tripoli, og nedkjempet den lokale aghlabidegovernør Muhammad ibn Qurhub. Så ble egypterne beseiret i 880 av nafusaene, en berbersk kharijittisk (ibadittisk) stamme, alliert med rustamidene fra Tahert, som hadde bodd som fri menn i Djebel Nafusa-fjellene sørvest for Tripoli i over hundre år.Bianquis (1998: p.96-97) Ibrahim kom så raskt han kunne sørover fra Tunisia, og ankom akkurat tidsnok til å erobre tulunidenes bagasjetren og dens rikholdige krigskasse, som gav et stort tilskudd til det aghlabidiske skattkammer.
Etter drapet av den tulunidiske emir Khumarawaih i 896 brøt kaos ut i Egypt. I 896-97 anførte Ibrahim II et ifriqiyansk felttog for å gjenerobre og sikre sine østlige grenseland mor det tulunidiske Egypt. Noen av de verste fortelliger om Ibrahim IIs brutalitet er fra dette felttoget. Da han kom til Tripoli, lot Ibrahim II guvernøren Muhammad (hans egen fetter), henrette og spidde (det skal ha vært fordi han hadde hørt at abbasidenes kalif al-Mu'tamid hadde talt vel om ham).Amari (1858: p.58) Samme årest angrep og beseireta han de ibadittiske nafusa i et stort slag ved Manu (sør for Gabès), og dermed var deres uavhengige imamat ikke mer. Etterpå skal Ibrahim II ha oppstilt en trone og beordret nafusa-fangene til å paradere foran ham en etter en slik at han kunne drepe hver fange selv med en lanse. Han skal således ha personlig drept 500 fanger før han ble for sliten.Osborn (1876: p.219-20; Amari (1858: v.2, p.57) I Ajdabiya, opå grensen til Barqa, skal han ha kokt og spist hodene til femten av sine fiender.Brett (1978: p.597-8), Brett (2001: p.93)
Beryktet for brutalitet Som tiden stred frem fikk ikke Ibrahim bare ord for seg for tyrannisk styre, men dessuten som blodtørstig sadist. Det sies at han nøt grusomheter og dreping, og ofte deltok personlig. Blant andre eksempler på hans drapslyst var den gang han skal ha beordret henrettelsen av 300 palasstjenere etter å ha oppdaget under kveldsmaten at en serviett var blitt lagt feil. Etter å ha hørt beskyldninger om en homoseksuell episode blant sine livvakter knuste Ibrahim personlig den anklagedes hode med en stridskølle, og beordret at man skulle brenne de øvrige levende i et stort fyrfat i hans nærvær.Osborn (1876: p.220-21); Amari (1858: v.2, p.55-56). Se også al-Nuwayri (fransk oversettelse pp.436-38; italiensk oversettelse pp.127ff)
Han var heller ikke skånsom mot familiemedlemmer. Han henrettet åtte brødre og sin egen sønn Abu al-Aghlab på grunnlag av vage mistanker. Han lot flere av sine hustruer henrette ved kvelning, innmuring, oppstykking eller på annet vis. Han beordret alle sine døtre drept ved fødselen. Da han fant ut at seksten av hans døtre hadde gått uoppdaget og var vokst opp til voksenalder, inviterte ham til en mottagelse, hilste dem vennlig, og fikk dem så straks halshugd. Da hans mor gav ham to kultiverte slavinner som hun håpet skulle behage ham, sendte ham henne et takkebrev sammen med pikenes hoder på et fat.Osborn (1876: p.221); Amari (1858: v.2, p.60) Da han snappet opp rykter i år 900 om planer om å snikmyrde ham og hans mor, lot han alle palasspasjer henrette.
Det gikk også mange andre historier om hans grusomhet – henrettelser, bortførelser, voldtekter, tortur, utført av ham personlig eller på hans befaling.For en liste, se Talbi (1966: p.304-18). Det er umulig å vite hvor mange av fortellingene som er sanne, eller var fabrikkert av hans mange fiender. Det er også tenkelig at Ibrahim selv spredte slike historier om seg selv for å skremme fiender til underkastelse. Han ble ofte beskrevet som mentalt ute av balanse – kronikører som Ibn al-Athir og Ibn Khaldun oppsummerer Ibrahim IIs emirat som syv gode år, før han ble gal av «melankoli» (malihulia).Talbi (1966: p.313ff.) Men som en historiker skriver: «Ibrahim IIs villskap synes ikke så meget som galskap som den synes kalkulert. Hans styre var en innbitt kamp om absolutt makt på bekostning av adelen, hæren, byene og i mindre grad stammene, alle elementer som kunne true hans monarkis overlevelse».Brett (2001: p.94) I motiv og utførelse er Ibrahim ofte blitt sammenlignet med Ivan den grusomme i Russland.e.g., Brett (1978: p.597)
Sicilia under Ibrahim II thumb|300px| Da Ibrahim kom til makt i 875 var det meste av Sicilia allerede på aghlabidenes hender. Under Ibrahims emirat var det lite stabilitet på Sicilia; guvernører ble utnevnt og utskiftet nesten hvert år.Metcalfe (2009:p.28)