Charles Patrick Ryan O’Neal jr. (1941–2023) var en amerikansk skuespiller.
Han spilte i såpeoperaen Peyton Place og dette gjorde ham kjent og innledet stjernestatusen (også Mia Farrow ble stjerne med denne serien). Peyton Place var den første såpeserien vist i beste sendetid på amerikanske fjernsyn. Hans senere rolle i filmen Love Story ga ham en Oscar-nominasjon for beste skuespiller og gjorde ham kjent internasjonalt. Tårepersen Love Story var en bestselgende film i 1970-årene. O’Neal hadde rollen som Rodney Scavo i Frustrerte fruer.
I slutten av 1970-årene begynte karrieren å gå nedover. Han fremstilte i People I Know (2002) en falmet filmstjerne i Malibu. Entertainment Weekly mener at What's Up Doc var hans beste rolle der han fremstilte en stiv og hjelpeløs akademiker i en farseaktig komedie. Dette var hans eneste rolle i en slik komedie. I What's Up Doc spilte han mot Barbra Streisand.
Liv og familie O'Neal ble født 20. april 1941 i Los Angeles. Han var sønn av den irsk-amerikanske manusforfatteren Charles «Blackie» O’Neal (The Three Wishes of Jamie McRuin) og skuespilleren Patricia Callaghan. Ryan O’Neal døde 8. desember 2023. Han bodde en periode i Tyskland i 1950-årene da faren arbeidet med en TV-serie der. Ryan O’Neal begynte med boksing i skoledagene og opparbeidet en solid fysikk. Han arbeidet som stuntmann blant annet i Tales of the Vikings og arbeidet en periode som livvakt.
O'Neal hadde et langvarig av og på-forhold til skuespilleren Farrah Fawcett frem til hennes død i juni 2009 (de var ikke gift). Han er kjent for forhold til blant andre Joan Collins, Ursula Andress, Barbara Streisand, og angivelig med Diana Ross og Bianca Jagger. Han var gift med skuespilleren Joanna Cook Moore fra 1963 til 1967, og med skuespilleren Leigh Taylor-Young fra 1967 til 1973; begge ekteskap endte i skilsmisse. O`Neil hadde fire barn, Tatum O'Neal og Griffin O'Neal sammen med Joanna Moore; Patrick O'Neal sammen med Leigh Taylor-Young, samt sønnen Redmond med Farrah Fawcett.https://www.vg.no/rampelys/tv/i/lAJjy9/ny-dokumentar-om-farrah-fawcett-ville-filmes-til-det-siste Han spilte mot datteren Tatum i Paper Moon (1973). Tatum var da 9 år og fikk som den yngste noen gang Oscar for beste birolle.
Han var kjent for et turbulent privatliv og for sitt temperament. Rundt 1970 sonet han 50 dager i fengsel for trusler og vold. I 2007 ble han arrestert for å ha løsnet skudd mot sønnen Griffin; saken ble senere henlagt. Sønnen Griffin ble tiltalt for uaktsomt drap etter en hendelse med en hurtiggående båt der Francis Ford Coppolas sønn omkom; Griffin ble frikjent for drap og dømt for uaktsom håndtering av båt. I 2008 ble han og sønnen Redmond arrestert for besittelse av narkotika.
Hovedrollen i Barry Lyndon I 1975 spilte Ryan O'Neal tittelrollen i Stanley Kubricks periodedrama Barry Lyndon, der handlingen foregår i Irland på 1700-tallet. Filmen er basert på en roman av William Thackeray. Kubrick valgte O'Neal til denne rollen fordi han mente han var bedre egnet enn for eksempel Al Pacino eller Jack Nicholson; Robert Redford, som i likhet med O'Neal har irske røtter, hadde også vært aktuell til hovedrollen. Det var Kubricks datter Vivian som hadde anbefalt sin far å la O'Neal få sjansen.Pramaggiore, M. (2014). Making Time in Stanley Kubrick's Barry Lyndon: Art, History, and Empire. Bloomsbury Publishing USA.Ciment, Michel: 'Samtale med Stanley Kubrick om Barry Lyndon.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyring, s.117. Oslo: Aschehoug. O'Neals skuespill blir beskrevet som minimalistisk og nesten uttrykksløst.Løchen, Kalle: 'I sympatiens grenseland.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyrint, s.107. Oslo: Aschehoug. Den kjente filmkritikeren Roger Ebert (1942–2013) mente at Barry Lyndon var O'Neals beste prestasjon.
Roller (utvalg) 1969: The Big Bounce som «Jack Ryan» 1970: Love Story - «Oliver Barrett IV» 1971: Wild Rovers (western) som «Frank Post» 1972: What's Up, Doc? (komedie) som «Dr. Howard Bannister» 1973: The Thief Who Came to Dinner som «Webster» 1973: Paper Moon (road movie) som «Moses Pray» 1975: Barry Lyndon som «Barry Lyndon» 1976: Nickelodeon som «Leo Harrigan» 1977: Kampene ved Arnheim (krigsfilm, originaltittel: A Bridge too far) som «James Gavin» 1978: The Driver som «The driver» 1978: Oliver's Story som «Oliver Barrett IV» 1979: En midt i trynet som «Eddie 'Kid Natural' Scanlon» 1981: En gjennomsiktig historie som «Bobby Fine» 1982: Partners som «Sgt. Benson» 1984: Smil når det gjelder som «Albert Brodsky» 1985: Fever Pitch som «Steve Taggart» 1987: Tøffe karer danser ikke som «Tim Madden» 1989: Chances Are som «Philip Train» 1996: Faithful som «Jack Connor» 1997: An Alan Smithee Film: Burn Hollywood Burn som «James Edmunds» 1998: Zero Effect (komedie/mysterie) som «Gregory Stark» 2002: People I Know. 2003: Malibu's Most Wanted som «Bill Gluckman»
Bildegalleri
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Skuespillere fra USA Kategori:Personer fra Los Angeles Kategori:Personer fra USA av irsk opphav