Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (1906–1975) var en russisk komponist i sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftevis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland. Han var svært produktiv og komponerte i neste alle musikalske former. Sjostakovitsj komponerte blant annet 15 symfonier, andre orkesterverk, laget musikk til 20 filmer, operetter, 2 operaer (samt 2 ufullførte), 6 balletter, 15 kvartetter, mange sanger, kantater og korverk. Han var en av de mest populære klassiske komponister på midten av 1900-tallet. Sovjetunionen var på den tiden preget av Stalins undertrykkende regime og Sjostakovitsjs relasjon til sovjetmyndighetene er uklar og omstridt, blant annet er det uenighet om sovjetisk politikk påvirket musikken hans. Hans Symfoni nr 1 ble oppført da han var 19 år gammel og gjorde ham berømt nasjonalt. Det er blant annet uklart om han sluttet opp om regimet eller om han var en slags dissident.
Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.
Sjostakovitsj skrev 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Flere verk med sosialistisk-realistisk budskap vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk.
Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk. En av hans mest kjent melodier er vals nummer 2 trolig laget til filmen Pervyj esjelon og inngår som syvende sats i Suite nr 1 for varieteorkester (russisk: Сюита для эстрадного оркестра № 1). The Guardian regner dette som en av verdens fineste valser. Valsen er brukt som musikk blant annet i filmen Eyes Wide Shut og Andre Rieu er kjent for store utendørs fremføringer. Filmen Bridge of Spies av Steven Spielberg bruker deler av hans pianokonsert nr. 2. Les Amants du Pont-Neuf (1991) bruker strykekvartett nr. 3.
Likesom Bach brukte tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H,som han anvendte i et antall verker.
Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal mot sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.
Han var gift tre ganger og slett med svak helse hele livet.
Bakgrunn og familie thumb|left|Fødestedet til Sjostakovitsj (nå skole nr. 267). Minneplakett til venstre.
Familiebakgrunn og oppvekst Dmitrij Sjostakovitsj ble født 25. september 1906 i St. Petersburg i Det russiske keiserriket. Faren Dmitrij Boleslavovitsj Sjostakovitsj (1875–1922) var kjemiker og ingeniør. Familie stammet fra en polsk-litauisk slekt, og hans farfar Boleslaw var forvist til Sibir. Etter at han hadde avtjent sin straff, besluttet han å bli i Sibir, i byen Narim (ved floden Ob ca. 500 kilometer nord for Novosibirsk). Dmitrij Boleslavovitsj studerte fysikk og matematikk ved St. Petersburgs universitet, og etter at han hadde tatt eksamen i 1899 begynte han å arbeide for blant annet Dmitrij Mendelejev.
I 1902 giftet faren seg med pianisten Sofija Vasiljevna Kokulina (1878–1955). Sofijas far, Vasilij Jakovlevitsj Kokulin stammet fra Sibir og hadde arbeidet seg opp til en stilling som gullgruvesjef i Bodajbo et par hundre kilometer fra Bajkalsjøen. Sofija og Dmitrij Boleslavovitsj lærte hverandre å kjenne under hennes pianostudier ved konservatoriet i St. Petersburg. Da de giftet seg, sluttet hun å studere for å ta seg av den voksende familien på heltid. Paret fikk tre barn: Marija (født i 1903, som ble yrkespianist og lærer), Dmitrij (født den 25. september i 1906), og Zoja (født 1908, som ble veterinær).
I familien musiserte man gjerne, Dmitrijs far hadde en god tenorstemme og sang gjerne opera, populære stykker og sigøynerromanser til sin frues pianoakkompagnement. Likeså tok Sofija under sine studier ved konservatoriet ofte med seg kamerater hjem for å musisere. Dmitrij Dmitrijevitsj hadde i sin tidlige barndom ikke vist større interesse for musikk. Først i 1915 fant man ut at barnet hadde absolutt gehør og imponerende musikkhukommelse, og derfor ble systematiske musikkstudier innledet.
Moren tok som sin livsoppgave å støtte sønnen og sørge for at han skulle få en god musikkutdanning. Det var sterke bånd mellom dem, og moren fortsatte å bo hos Dmitrij til sin død.
Ekteskap I 1923 forelsket han seg i Tatjana Glivenko, en jevnårig, og datter til en filologiprofessor i Moskva. Dmitrijs familie syntes ikke om henne, men Sjostakovitsjs affeksjon holdt seg også etter at den unge kvinnen giftet seg i 1929, og først i 1932 da hun fødte sitt barn, gav han opp ideen om at hun skulle forlate sin mann.
Det livslange og nære vennskapet mellom Sjostakovitsj og Ivan Sollertinskij (1902–1944) begynte i 1926. Sollertinskij var en intellektuell, historiker og publisist i Leningrad. De to traff hverandre i sammenheng med en eksamen i obligatorisk marxist-leninisme.
Dmitrij Sjostakovitsjs første hustru var fysikeren Nina Vasiljevna Varzar, som ble kalt Nita. Hun var datteren til et professorpar; faren var professor i jus og moren i astronomi. Nina selv studerte fysikk og matematikk og arbeidet som forsker innenfor eksperimentell fysikk og med kosmisk stråling. De giftet seg i 1932, men i 1935 skilte de seg etter at Dmitrij hadde innledet et forhold til en 24-årig pianist, Jelena Konstantinovskaja. Senere samme året giftet Dmitrij og Nina seg på nytt da hun ble gravid. De levde sammen til Nina døde i desember 1954, selv om begge hadde affærer ved siden av. De fikk to barn, Galina (mai 1936) og Maksim (10. mai 1938), som ble dirigent og pianist.
Sjostakovitsjs andre hustru ble Margarita Kainova (1924–?) som på den tiden var en 33-årig Komsomol-aktivist. Ekteskapet var mislykket og i 1959 ble de skilt.
I november 1962 giftet Sjostakovitsj seg med Irina Supinskaja, som da var 27 år gammel. Irina var av jødisk og polsk bakgrunn; begge foreldrene var døde og hun hadde vokst opp i et barnehjem. Av yrke var hun redigerer.
Andre verdenskrig Etter at tyske styrker invaderte Sovjetunionen i juni 1941 meldte han seg frivillig og ble på grunn av helse bare godtatt som brannmann for helsemyndighetene. Han begynte på 7. symfoni under beleiringen. I forbindelse med beleiringen av Leningrad ble Sjostakovitsj med familie evakuert på ordre fra myndighetene. Han ble fraktet ut med fly til Moskva med utkast til partitur til 7. symfonien som eneste bagasje. Han reiste videre med tog til Kujbysjev (nåværende Samara) ved Volgas bredd 15. oktober 1941. Symfonien ble urfremført 5. mars 1942 av Bolsjoj-orkesteret i Kujbysjev og overført på radio i Sovjetunionen, Storbritannia og USA. En kopi av partituret ble sendt til vesten via Iran. Henry Wood fremførte symfonien i London som den første utenfor Sovjetunionen. Arturo Toscanini fremført 19. juli 1942 i New York. Etter krigen bosatte han seg i Moskva.
Helse og siste år Sjostakovitsj begynte å lide av kraftløshet i den høyre hånden. Dette gikk over til urørlighet og krevde hyppige sykehus- og helsehjembesøk. I slutten av 1960-årene ble det diagnostisert som polio. Rett før sin 60-årsdag ble han rammet av et hjerteinfarkt. I 1967 brakk han et ben og ble halt.
Ved begynnelsen av 1970-årene ble Sjostakovitsj behandlet av en ortopedikirurg i Sibir, og etter behandlingen kunne han spille piano igjen. Forbedringen var ikke varig, og gjentatte behandlinger og besøk på sykehus og helsehjem var nødvendig. I 66-årsalderen ble han rammet av det neste hjerteinfarktet. Sjostakovitsj kunne allikevel foreta reiser utenlands, til Tyskland, flere ganger til England, Irland og til og med til USA, for å konsultere leger. Fra og med februar 1973 ble Sjostakovitsj strålebehandlet for lungekreft som etter hvert spredte seg til leveren.
Dmitrij Sjostakovitsj døde klokken 16:30 den 9. august 1975, trolig av lungekreft. Han ble hedret med en statsbegravelse på Novodevitsjijkirkegården i Moskva.
Kunstneren Tidlige år Dmitrij begynte å studere komposisjon og piano ved St. Petersburgs konservatorium høsten 1919 under blant annet Aleksandr Glazunov, Leonid Nikolajev og Maksimilian Sjtejnberg. Dmitrijs pianospill vakte oppmerksomhet. Dette ledet til at han stilte opp i Chopin-konkurransen i Warszawa i 1927, der en annen russer, hans venn Lev Oborin, vant førsteprisen.
Hans første symfoni, som ble uroppført 12. mai 1926, fikk en svært bra mottagelse blant konsertpublikumet og fikk komponisten til å fortsette med ytterligere to symfonier med revolusjonstema, som også ble godt mottatt: Symfoni nr. 2 (Oktober, oppført 26. november 1927) og Symfoni nr. 3 (1. mai, oppført 21. januar 1930). Begge symfoniene hadde en tydelig form gjennom korsatser med politiske tekster av Aleksandr Bezymenskij og Semjon Kirsanov. Hans første opera var Nesen som bygget på Gogols fortelling. Operaen ble oppført samtidig med Symfoni nr. 3, men ble mislykket og tatt av plakaten etter bare tre forestillinger. Verket ble utsatt for kritikk, til en viss grad på grunn av sin abstrakte handling. Ballettene Den gylne alderen og Bolten hadde politiserende tendens, men ble dårlig mottatt på grunn av logisk og ideologisk svake handlinger. De spilles i dag som suiter eller enkeltstykker.
Stalin-tiden I 1934 hadde hans opera Lady Macbeth fra Mzensk (senere også kalt Katerina Ismajlova) urpremiere på to teatre samtidig - i Moskva og i Leningrad, og fikk svært bra mottagelse. De ble spilt for fulle salonger (83 gange bare i Leningrad), ble sendt seks ganger i radio og ble hyllet som den nye sovjetiske operaen. Vendingen kom da Josef Stalin besøkte en oppføring den 26. januar 1936, hvoretter en serie av sterkt negative kritikkartikler i pressen ble offentliggjort blant annet i Pravda: kaos istedenfor musikk), der han ble kalt «formalist» og «folkets fiende». Lady Macbeth ble ikke oppført før etter Stalins død. Sjostakovich fryktet for livet og avlyste urpremieren på Symfoni nr 4, som var hans dristigste orkesterverk til da, den ble ikke oppført før i 1961. Stalin anså hans musikk for ufolkelig, og ønsket en høyere grad av nasjonalisme i musikken. Sjostakovitsj tilpasset seg disse kravene.
I året 1936 ble også Symfoni nr. 4 forbudt. Tross partiets negative kampanje, som dessuten sammenfalt med den store undertrykkelsesperioden i Sovjetunionen der flere kulturpersonligheter fikk gjennomgå (se Moskvaprosessene), ble Symfoni nr. 5 (1937), strykekvartett nr. 1 op.49 (1938) og pianokvintett op. 57 (1938) mottatt positivt av publikum, og Sjostakovitsj mottok Stalinprisen av første grad i mars 1941 for kvintetten. Senere ble han belønnet med Stalinprisen også for 7. symfoni («Leningradsymfonien») (første kategori, 11. april 1942) og Pianotrio (annen kategori, 1946).
Under andre verdenskrig ble Sjostakovitsj fremstilt som patriotisk og fikk stor publisitet – det største bidraget var Leningradsymfonien, Symfoni nr. 7, hvis partitur ble fløyet rundt halve jorden (som mikrofilm), for å muliggjøre premiere nesten samtidig i Russland (5. mars 1942 i Kujbysjev (Samara), der Sjostakovitsj var evakuert, og den 20. mars i Moskva, samt hos de allierte (29. juni av Henry Wood i London, i USA den 19. juli av Arturo Toscanini i en radiosending på NBC, og den 14. august av Sergej Kusevitskij i Massachusetts). Den mest bemerkelsesverdige oppføringen fant sted i det beleirede Leningrad den 9. august, der man skrapet sammen et symfoniorkester av 40–50 overlevende. Konserten ble sendt over høyttaler til de tyske troppene ved frontlinjen.