miniatyr|400px|Diakronisk framstilling av Frankerriket med hovedstad i Tournai (431–508) og fra Paris (508–768).
Frankerriket, eller Frankia, henviser til kongeriket til frankerne i senantikken og tidlig middelalder.
Frankerne var en sammenslutning av flere vestgermanske stammer som opprettet et rike i Gallia, da bestående av en gallisk-romersk bosetning. Det er et område som løselig sett utgjør dagens Frankrike (som har fått navn etter frankerne) og deler av dagens Tyskland. Kongeriket ble opprettet med Klodvig I som den første kronede kongen av frankerne i 496. Ved bortimot vedvarende krigføring av Pipin av Herstal, Karl Martell («Hammeren»), Pipin den yngre, Karl den store og Ludvig den fromme – far, sønn, sønnesønn, oldebarn og oldebarns sønn – ble den største utvidelsen av det frankiske riket sikret tidlig på 800-tallet.
Den germanske skikk og tradisjon med å dele arven likt mellom brødrene førte til at det frankiske riket ble styrt i navnet som en enhet, men inndelt i flere regna (småkongedømmer). De geografiske områdene og antallet inndelinger (eller småkongedømmer) varierte over tid, men den særskilte betegnelsen Frankerriket kom generelt til å vise til kun ett regnum, det til Austrasia («østlige rike»), sentrert mellom elvene Rhinen og Maas i nordlige Europa. Tidvis innbefattet begrepet også Neustria («nye, vestlige rike»), nord for elva Loire og vest for elva Seinen.
Til sist kom enhetsanvendelsen av navnet Frankerriket til å endre seg til å bli sentrert i Paris, og fastsatte seg for regionen langs elva Seinen rundt Paris som fortsatt bærer navnet Île-de-France og som ga navnet til hele kongeriket Frankrike. De fleste frankerkongene ble gravlagt i klosterkirken Saint-Denis rett ved Paris. Dagens moderne Frankrike er fortsatt navngitt Francia på spansk og italiensk og som Frankreich på tysk og Frankrijk på nederlandsk – tilsvarende Frankrike på norsk – og er et ekko av de tidlige frankiske herskerne.
Historie Opprinnelse miniatyr|Signring tilhørende Kilderik I med samtidig portrett. Monnaie de Paris.
Frankerne sto fram på 200-tallet som en sammenslutning av mindre stammer av germanere, slik som sugambrere, brukterere, ampsivariere, kamavere, og hattuariere, i området nord og øst for Rhinen. En del av disse folkene, som sugambrere og saliske frankere,Latin Salii, «salte frankere», en romersk betegnelse fra tidlig på 500-tallet. Betegnelsen kan ha sin opprinnelse med henvisning til havet (som er salt), eller til elven IJssel. som allerede hadde land i Romerriket og tjenestegjorde som foederati for romerne ved de utsatte grensene. I 357 strømmet de saliske frankere inn i Romerriket og tiltvang seg fast opphold ved at de fikk en avtale i 358 med den romerske keiseren Julian.«Salii / Salian Franks (Germans)», The Franks, The History Files
Etter hvert som det frankiske området utvidet og ekspanderte, på samme vis ekspanderte betydningen av «Frankia» med det. En del av de eldste kjente frankiske lederne, slike som Bauto og Arbogastes, var blitt romanisert og engasjert til den romerske saken, men andre frankiske ledere, som Mallobaudes, var aktiv på romersk jord av andre årsaker. Etter at Arbogastes døde fortsatte hans sønn Arigius og greide å etablere et arvelig fyrstedømme ved Trier. Da motkeiseren Konstantin III døde i 411 var det en del frankerne som ga sin støtte til den nye motkeiseren Jovinus. Han var død to år senere, i 413, men romerne fant det økende vanskelig å håndtere frankerne innenfor sine grenser. Den frankiske kongen Teodemer ble henrettet av romerne en gang rundt 422.Gregorius av Tours: Historia Francorum, bok II, kapittel 9. Den salisk-frankiske kongen Klodio, styrte et område tilsvarende dagens sørlige Nederland med sentrum i Tongeren og en gang rundt 428 satte han i gang et angrep på romersk territorium og underla seg et område så langt som til Camaracum (Cambrai) og elven Somme. Biskopen og skribenten Sidonius Apollinaris forteller at Flavius Aëtius bekjempet frankerne og fordrev dem midlertidig tilbake en gang rundt 431.Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450 – 751, Pearson Education Ltd., , s. 37Bury, J.B. (1923): History of the Later Roman Empire, Macmillan & Co., Ltd., kapittel VIII Denne perioden markerte begynnelsen på en situasjon som vedvarte i mange århundrer: de germanske frankerne styrte over et økende antall gallo-romerske undersåtter, og med unntak av de øverste klassene begynte folkene å gå opp i hverandre.
Riket som Klodio kontrollerte endret omfang og grenser. Betegnelsen Frankia fikk ikke lenger betydningen barbaricum trans Rhenum («barbarer på andre siden av Rhinen»), men hadde politisk og territorial makt på begge sider av elven og ble tungt involvert i romersk politikk. Klodios slekt, en av de langhårete frankiske konger av merovingene,Barns-Graham, Peter: «Franks2», Stirnet og strakte Frankerriket ytterligere sørover. Grunnet press fra sakserne, ble de nordøstlige grensene tvunget sørvest slik at de fleste av de opprinnelige frankiske folkene kom til å oppholde seg mer sørvestlige områder, løselig mellom elven Somme og dagens by Münster. Kjerneområdet til det frankiske kongedømmet kom senere til å bli kjent som Austrasia («de østlige landene»)
Merovingenes vekst og fall, 481–687 Klodios etterfølgere er uklare figurer, men hva som kan være sikkert er at Kilderik I, muligens hans sønnesønn, styrte over et salisk kongerike fra Tournai (i dagens Belgia) som en romersk foederatus.Heather, Peter (2006): The Fall of the Roman Empire: A New History of Rome and the Barbarians, Oxford, UK: Oxford University Press, , s. 416 Kilderik er dokumentert ved at hans grav ble avdekket i 1653 i Tournai med rike gravgaver, blant annet hans signring med hans navn.Wallace-Hadrill, J. M. (1982): The Long-Haired Kings. Toronto: University of Toronto Press, , s. 162 Kilderiks sønn Klodvig I arvet hans posisjon og maktområde, og begynte å ekspandere sin autoritet over andre franske stammer og utvide sitt maktområde sør og vest i Gallia. Han var også den første av merovingene som konverterte til kristendommen, ikke så mye av religiøse grunner som at det ga ham et godt forhold til den mektige galliske kirke og hans gallo-romersk undersåtter.
I sitt styre på rundt tretti år (481–511) beseiret Klodvig den romerske generalen Syagrius, den siste romerske kommandanten i Gallia og avsluttet romersk herredømme utenfor Italia. Klodvig beseiret den romerske eksklaven Soissons.MacGeorge, Penny (2002): Late Roman Warlords. Oxford University Press, , s. 111–113 Ripuariske frankere i området rundt Köln søkt inn under hans autoritet for å få hjelp mot alamannerne, som Klodvig beseiret i slaget ved Tolbiac (antagelig Zülpich i dagens Tyskland)Frassetto, Michael (2013): The Early Medieval World: From the Fall of Rome to the Time of Charlemagne, ABC-CLIO, s. 527 og etablerte frankisk hegemoni over dem. Dernest beseiret han vestgoterne i slaget ved Vouillé i 507, erobret hele deres rike med hovedstad i Toulouse, unntatt Septimania (området mot Middelhavet), og fikk anerkjennelse fra den østromerske (bysantinske) keiseren Anastasios I.Mathisen, Ralph W. (2012): «Clovis, Anastasius, and the Political Status 508 CE: The Frankis Aftermath of the Battle of Vouillé» i: Mathisen, Ralph W.; Shanzer, Danuta, red.: The Battle of Vouillé, 507 CE: Where France Began, Walter de Gruyter Inc., s. 88. Han underla seg alle eller de fleste av de germanske stammene langs Rhinen.
Han underla seg også de ulike romerske bosetningene, laeti, spedt over Gallia, som eksempelvis saksere i Bessin (Normandie), britonere og alanere i Armorica og Loiredalen eller taifalere i Poitou. Ved slutten av sitt liv styrte Klodvig over hele Gallia, unntatt over den gotiske provinsen Septimania som stengte tilgangen til Middelhavet og det burgundiske kongeriket i sørøst.
Frankiske høvdinger ble opprinnelig valgt til krigsleder og «konge» ved akklamasjon ved å løfte opp den utvalgte lederen på et skjold i henhold den gamle germanske tradisjon. Når lederen døde, døde også hans rike med ham, og den enkelte germanske stammen kunne gå inn i forbund med andre stammer under en annen leder eller «konge». Med Klodvig ble det innført et arvelig monarki, men var fortsatt underlagt den gamle frankiske tradisjonen at alle sønnene var arveberettiget: riket ble delt opp og fordelt riket mellom sønnene. Selv når det var flere samtidige merovingerkonger som styrte, ble Frankerriket likevel fortsatt oppfattet – ikke ulikt det sene Romerriket – som et enkelt og sammenhengende rike styrt kollektivt av flere konger. Nye hendelser kunne førte til gjenforening under en enkelt konge igjen. Merovingerkongene styrte ved guddommelig lys og deres kongeverdighet ble symbolisert daglig ved deres lange hår.
Klodvigs sønner miniatyr|Dronningmoren Klotilde overvåker delingen av Frankerriket mellom Klodvigs sønner, Grandes Chroniques de Saint-Denis (Bibliothèque municipale de Toulouse).
Da Klodvig døde i 511 ble hans rike fordelt blant hans sønner, slik skikken var blant germanerne. Til tross for oppdelingen forble Frankerriket oppfattet som en enhet, akkurat slik Romerriket var det med flere keisere. Teoderik I (485–534) ble konge av frankerne med hovedstad i Reims, og blant hans halvbrødre (som hadde Klotilde som mor) ble Klodomer (495–524) konge av frankerne med hovedstad i Orléans; Kildebert I (496–558) ble konge av frankerne i Paris, og Klotar I (497–561) ble konge av frankerne i Soissons, og ble konge av alle frankerne ved 558. I løpet av deres tid som konger ble thüringere (532), burgundere (534), og saksere og frisere (ca. 560) underlagt Frankerriket. En del av de germanske stammene på andre siden av Rhinen ble løselig tilknyttet, og selv om de var underlagt å bidra med soldater til den frankiske militære kampanjene, var de i tider med svake konger utenfor kontroll og ble uavhengige. Det romaniserte burgundiske kongeriket ble imidlertid bevart i sitt territoriale og omgjort til et av Frankerrikets fremste divisjoner, underlagt det sentrale galliske delen av Klodomers rike med hovedstad i Orléans.
De broderlige kongene viste kun periodevis tegn på vennskap og var ofte rivaler. Ved Klodomers tidlige død i 524, sørget hans bror Klotar å få sine små nevøer myrdet for sikre seg hans andel av Frankerriket. De to gjenværende brødrene delte Klodomers rike, og da halvbroren Teoderik døde i 534 rykket de inn, men Teoderiks voksne sønn Teodebert I klarte å forsvare sin arv, som da utgjorde den største andelen av de frankiske underrikene og kjernen av det senere kongeriket Austrasia.
Teodebert var den første frankiske kongen som formelt innledet bånd til Det bysantinske rike ved å prege gullmynter med sitt eget bilde og kalte seg selv for magnus rex («storkonge») grunnet hans antatte overherredømme over folk så langt unna som Pannonia. Teodebert blandet seg inn i goterkrigen på siden til gepidene og langobardene mot østgoterne, og skaffet seg provinsene Raetia, Noricum, og deler av Venetia.
Klotar miniatyr|Guntram og Kildebert II, fra Grandes Chroniques de France.
Teodeberts sønn og etterfølger, Teudebald, var ikke i stand til å holde på sine utvide besittelser og ved hans død gikk hans rike til Klotar I. Da Klotars bror Kildebert døde barnløs i 558 ble hele det frankiske riket forent under Klotar i styret til en konge.Rouche, Michel (1979): L' Aquitaine des Wisigoths aux Arabes (418–781). Naissance d'une région, Éd de École des hautes études en Sciences Sociales et éd Jean Touzot, Paris, s. 63. I 561 døde også Klotar og hans forente rike ble delt på samme vis som hadde skjedd femti år tidligere mellom hans fire sønner og med de fremste byene.