Reinhard Gehlen (født 3. april 1902 i Erfurt i Tyskland, død 8. juni 1979 i Berg ved Starnberger See) var en tysk general som var en av den kalde krigens mest kjente etterretningsledere. Han tjenestegjorde under andre verdenskrig som generalmajor og var leder for Hærens avdeling Fremde Heere Ost (FHO) som drev militæretterretning mot Sovjetunionen. Han hadde forbindelse til det mislykkede 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler, men ble ikke avslørt. I begynnelsen av den kalde krigen ble han rekruttert av den amerikanske hærens etterretningstjeneste G-2 Intelligence som leder for en ny etterretningsorganisasjon, kjent som Organisation Gehlen, som etterhvert ble nært knyttet til CIA; han ledet denne organisasjonen i hele dens eksistens fra 1946 til 1956. Deretter var han Bundesnachrichtendiensts første president til 1968.
Liv og virke Bakgrunn Reinhard Gehlen ble født inn i en middelklassefamilie i Erfurt. Faren Walther (1871–1943) hadde tidligere vært major, og i 1908 etablerte han seg som bokhandler og forlagsdirektør i Breslau hvor den unge Reinhard deretter vokste opp. Moren Katharina von Vaernewyk kom fra Flandern. Reinhard Gehlen var fetter til sosiologen og filosofen Arnold Gehlen.
Han tok sin abitur ved det humanistiske König-Wilhelm-Gymnasium i Breslau i 1920.
Reichswehr Han gikk 20. april 1920 inn i Reichswehr. I 1926 gikk han på kavaleriskole i Hannover og ble deretter premierløytnant. Han tok stabsutdannelse og fullførte denne i 1935, da han ble utnevnt til kaptein og knyttet til hærens generalstab, selv om denne formelt sett var forbudt etter Versaillestraktaten.
I 1931 giftet han seg med Herta von Seydlitz-Kurzbach.
Wehrmacht Før krigsutbrudd Fra oktober 1933 til juli 1935 stod han til disposisjon for sjefen av hæren, General der Infanterie Kurt von Hammerstein-Equord, og var kommandert til de hemmelige generalstabsopplæringsopplegg. I mai 1935 ble han kommandert til Krigsakademiet.
Fra juli 1935 til juli 1936 var han adjutant for Oberquartiermeister I i hærens generalstab i Reichskriegsministerium i Berlin. I juli 1936 ble han flyttet til I. avdeling og i juli 1937 til 10. avdeling til hærens overkommando. Hans sjef var på den tid generalmajor Erich von Manstein.
Fra november 1938 til august 1939 var han batterisjef (feldhaubitser) i 8./Artillerieregiment 18 i Liegnitz, som ble satt inn da Polen ble angrepet.
Andre verdenskrigs første år Etter utbruddet av andre verdenskrig ble han i august 1939 første generalstabsoffiser (Erster Generalstabsoffizier - Ia) i 213. Infanterie-Division. Fra oktober 1939 til 1940 var han som gruppeleder ansvarlig for landbefestningene i Hærens generalstab.
Deretter arbeidet han fra juni 1940 som adjutant for sjefen for generalstaben Franz Halder, og deltok fra oktober samme år i operasjonsavdelingens gruppe øst under ledelse av Adolf Heusinger. Han deltok her i planleggingen av Operasjon Barbarossa, det planlagte angrep på Sovjetunionen som så fulgte i juni 1941. Han var særlig involvert i planleggingen av transport og tilførsel av reservestyrker.
Abteilung Fremde Heere Ost Etter nederlagene på østfronten, særlig etter slaget om Stalingrad, ble det erkjent at det trengtes en ny ledelse av etterretningsarbeidet, og selv om Gehlen verken hadde slik bakgrunn, uten kjennskap til fremmedspråk eller særlige kunnskaper om Sovjetunionen, ble han utnevnt til oberstløytnant og leder av Abteilung Fremde Heere Ost (som drev militæretterretning mot Sovjetunionen), og erstattet Eberhard Kinzel som leder av avdelingen. I en tidlig fase hadde han også ansvar for arbeidet rettet mot Skandinavia og Sør-Europa.
I sine erindringer skrev Gehlen at han og Wilhelm Canaris i Abwehr hadde Adolf Hitlers personlige sekretær Martin Bormann sterkt mistenkt for å være russisk spion. Uavhengig av hverandre fikk de greie på at Bormann og gruppen hans benyttet seg av radio for å sende kodede budskap til Moskva. Canaris forlangte å få foreta en etterforskning; men Hitler hadde uttrykkelig forbudt noen granskning, ettersom Bormann angivelig hadde informert ham om slike Funkspiele («falske radiomeldinger»), og han hadde gitt sin tillatelse. Dermed ble det umulig å gå Bormann etter i sømmene.<ref>[https://www.maier-files.com/gehlen-reveals-bormann-to-be-a-soviet-agent/ Reinhard Gehlen reveals…]</ref>
Reinhard Gehlens avdeling samarbeidet etter Stalingrad en tid med Schutzstaffels (SS) utenlandsetterretning under Walter Schellenberg. De to tjenestene ville i 1943 bygge opp en styrke bestående av sovjetiske krigsfanger, overløpere og antikommunister som under general Andrej Andrejevitsj Vlassov skulle tjene som kampgruppe for komiteen for frigjøring av Russlands folk.
5,24 millioner sovjetiske stridende overga seg til tysk krigsfangenskap.<ref>Arnold Beichman: The Long Pretense: Soviet Treaty Diplomacy from Lenin to Gorbachev]</ref> Den tyske hær lette etter høytstående sovjet-offiserer som ville stille opp for propagandaformål. I rekrutteringen av russere til tysk krigstjeneste ble to organisasjoner etablert, den russiske frigjøringsbevegelse (ROD) og den russiske frigjøringshær (ROA). Nå fantes det aldri noen slik «hær», men betegnelsen ga russere i Wehrmacht en følelse av fellesskap og identitet. De fikk også en ROA-logo å sy på uniformene. I starten av 1943 var mellom 130 000 og 150 000 sovjet-soldater i den tyske hærs tjeneste, organisert i rundt 176 bataljoner og 38 kompanier. Det var desperat behov for dem. I januar 1942 alene mistet den tyske hær rundt 95 000 stridende og fikk bare 10 300 erstattet. Samme høst overskred tapene forsterkningene med rundt 800.000, kort tid etter var tallet en million. Det var på dette tidspunkt mulig å regne ut en presis dato for når den tyske hær rett og slett ville opphøre å eksistere.Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 176), Penguin Books, ISBN 0-14-024716-5
Otto Skorzeny skulle bygge opp en motstandsorganisasjon hinsides frontlinjene. Gehlen foreslo på denne tiden «Aktion Werwolf», en motstandsbevegelse med forsyninger gjemt i jorddepoter.
Gehlen var fullstendig klar over sin avdelings manglende kompetanse, og gikk igjennom hærens personellister for å finne personer med språkkunnskaper, geografer, antropologer og jurister, alle som kunne høyne det intellektuelle nivået i seksjonen. Tilstrømningen av unge, velutdannede medarbeidere førte til mer realistiske og kunnskapsrike rapporter til Hitler og ledelsen, medregnet rapporter som fortalte at krigen vanskelig kunne vinnes.
En bred og fullverdig historisk analyse av Fremde Heere Ost-virksomheten foreligger ennå (2012) ikke.Men en del arbeid er gjort, som Magnus Pahl: Fremde Heere Ost. Hitlers militärische Feindaufklärung. Ch. Links Verlag, Berlin 2012, ISBN 978-3-86153-694-9
Gehlens voksende opposisjon til det regime han tjente, skyldtes i stor grad behandlingen av russere og andre slavere. Gehlen mente at det ville vært fornuftig å tilrettelegge for den styrke som general Vlassov kunne ha organisert. Men Hitler var fast besluttet på å bekjempe den slaviske rase: «St Petersburg må slettes fullstendig fra jordens overflate. Moskva likeså. Da vil russerne trekke seg inn i Sibir...Hva angår de latterlige hundre millioner slavere, vil vi forme de beste av dem slik det passer oss, og isolere resten av dem i sine egne svinestier, og enhver som skryter av lokalbefolkningen der...ryker rett inn i en konsentrasjonsleir.» Joseph Goebbels var betenkt og skrev i april 1942 i dagboken sin: «Innbyggerne i Ukraina var i starten mer enn tilbøyelige til å betrakte føreren som Europas frelser og ønske den tyske hær hjertelig velkommen. Den holdningen endret seg fullstendig i løpet av måneder. Vi har slått russene og spesielt ukrainerne for hardt i hodet med den måten vi behandler dem på. Et slag i hodet er ikke allid noe overbevisende argument...» En måned senere skrev han at han mente «politikken må endres grunnleggende hva angår folkene østpå», men Hitler og resten av nazitoppene var forblindet av sine raseteorier. Goebbels skrev at mange av folkene i Sovjet kunne reist seg mot Stalin, «om vi visste hvordan føre krig bare mot bolsjevismen, heller enn mot det russiske folk.» I stillhet klarte Wehrmacht å få seg tildelt russiske krigsfanger som sjåfører, kokker og i arbeidsbataljoner i voksende antall. Gehlen var en nøkkelfigur i dette.Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 174-75)
Sommeren 1942 ble han ifølge sine egne memoarer kontaktet av oberstene Henning von Tresckow og Claus von Stauffenberg og sin egen overordnet general Adolf Heusinger om å få delta i et attentat mot Hitler. Hans rolle i dette skulle være liten, og da 20. juli-attentatet i 1944 mislyktes, ble ikke hans forbindelse til kuppmakerne oppdaget. Han unngikk dermed hevnaksjonene og massehenrettelsene, men i hele sin tid som etterretningssjef tillot han konspiratoriske møter og diskusjoner i sin avdeling. Han var til stede i Berchtesgaden da de siste planene for 20. juli-attentatet ble lagt.
Krigens sluttfase, krigsfangenskap Fra oktober 1944 gjorde Gehlen seg tanker og planer for tiden etter krigen. Han utviklet seg den følgende hypotese, som senere skulle vise seg å være riktig:
«Vestmaktene kommer til å vende seg bort fra sin forbundsfelle Russland. Dermed vil de ha behov for meg, mine medarbediere og mine kopierte dokumenter i kampen mot en kommunistisk ekspansjon, ettersom de selv ikke er i besittelse av noen agenter der.»
Tidlig i mars 1945 lot Gehlen alle sin etterretningsavdelings materiale mangfoldiggjøre på mikrofilm av noen få særlig betrodde medarbeidere. Filmene ble vanntett innpakket og gravd ned i kister i forskjellige enger inne i de østerrikske Alpene.Christopher Simpson: Blowback. America's recruitment of nazis and its effect on Cold War. Collier Books, New York NY 1989, ISBN 0-02-044995-X, s. 41.
På forhånd hadde Gehlen fått bragt sin familie fra Liegnitz via Naumburg inn til et skjulested i Bayerischer Wald, slik at de ikke skulle falle i de fremrykkende sovjetiske styrkers hender. Med sine medarbeidere Gerhard Wessel og Hermann Baun inngikk han «Bad Elster-pakten»; de avtalte hvordan de på ordnet vis skulle overgi seg og sitt materiale til amerikanerne.
Helt til slutt førte Gehlens realistiske, det vil si for Hitler alt for pessimistiske, rapportering til at Hitler avskjediget ham den 9. april 1945, på et tidspunkt han hadde nådd graden generalmajor. Gerhard Wessel ble hans etterfølger. thumb|Generalmajor Reinhard Gehlen, amerikansk foto fra 1945 Den 28. april forlot Gehlen Wehrmachts hovedkvarter i Bad Reichenhall i Bayern, gjemte seg på Elendsalm ved Miesbach og meldte seg selv sammen med seks offiserer i Fischhausen am Schliersee den 22. mai 1945 for amerikanske soldater der. Det gjaldt nå for Gehlen at han ikke ble utlevert til Sovjetunionen. Det forelå en overenskomst mellom de allierte om slike utleveringer dersom det gjaldt straffeforfølgelse for ting noen hadde foretatt seg på Østfronten. Derfor måtte Gehlen tydeliggjøre for de amerikanerne som hadde ham i sin varetekt hvilken betydning han kunne ha for dem i etterkrigstiden.
Til å begynne med ble hans ord møtt med liten interesse. Men etterhvert ble amerikanerne klar over at hans innsikter og kontakter i Sovjetunionen gjorde ham meget verdifull for dem. Gehlens navn ble stille fjernet fra listene over krigsfanger og syv av hans ledende offiserer ble i hemmelighet overført til amerikansk etterretningskontroll.
Via Wörgl og Salzburg ble Gehler av den amerikanske kontraspionasje i Bayern bragt til nærmere avhør i Villa Pagenstecher i Wiesbaden. Der ble han avhørt av kaptein John R. Boker, som var understilt general Edwin L. Sibert, G2 (senior intelligence officer) for Twelfth Army Group. Det viste seg underveis at de begge hadde sammenfallende syn om amerikanernes rolle i fremtiden. Dokumentkistene som Gehlen hadde gjemt ble gravd frem og fraktet til amerikanernes document center i Höchst. Man samlet også sammen flere av Gehlens viktige medarbeidere og unndro dem fengsling.