Sinfonia (italiensk for symfoni, av gammelgresk σύν «sammen» og φωνή «klang»: sumphōnia, dvs «samklang») var fra begynnelsen av 1600-tallet betegnelse på hovedsakelig korte instrumentalstykker som inngikk i større vokalverk, som kantater og operaer, senere også i sykliske instrumentalformer, eksempelvis suite.
Johann Sebastian Bach brukte termen i enkelte kantateouverturer, eksempelvis Am Abend aber desselbigen Sabbats, BWV 42, i trestemte Sinfonien og i suitesammenheng i Partita II c-moll BWV 826.
Utover på 1700-tallet løste representanter for den napolitanske skole operasinfoniaen fra funksjonen som ren operaoverture ved også å oppføre sinfonias uavhengig av operaer. Spesielt den tredelte napolitanske operasinfoniaen (hurtig-langsom-hurtig) med en pregnant førstesats som også var tredelt – etter modulasjonsplanen |:T-D:||:D-T|T-T:| – ble en spire til sonatesatsformen, og med det en forløper for symfonien.
I den førklassiske sinfoniaen blir strykerne mer sentrale. Blåserne, oftest to horn og to oboer, overtar ledsagerrollen, mens generalbassen forsvinner. I motsetning til i barokken er den førklassiske sinfonia harmonisk enkel, kontrastrik og sangbar. I tillegg utvikler det seg et andre tema.dtv-Atlas Musik, Deutscher Taschenbuch Verlag GmbH & Co. KG, München 2001, s. 153, ISBN 3-423-08529-0
Av komponister som fikk betydning for utviklingen av den førklassiske sinfonia kan nevnes Giovanni Battista Sammartini fra Nord-Italia, representanter fra Mannheimerskolen, eksempelvis Johann Stamitz, Franz Xaver Richter og Ignaz Holzbauer, og fra den førklassiske wienerskolen Georg Christoph Wagenseil og Matthias Georg Monn.
Referanser
Kilder «Sinfonia», Encyclopædia Britannica
Eksterne lenker Eine kleine Reise durch die Geschichte der Symphonie Von ihren Anfängen bis Beethoven I Fritt tilgjengelige noter av «15 Sinfonias, BWV 787-801 (Bach, Johann Sebastian)», International Music Score Library Project Sinfonias, Mutopia project
Kategori:Musikalske former