Parsifal, WWV 111, er en tyskspråklig opera fra 1882 i tre akter med tekst og musikk av Richard Wagner. Den er løst basert på Wolfram von Eschenbach episke dikt «Parzival» fra 1200-tallet, som handler om Kong Arthurs ridder Parsival og hans søken etter den hellige gral.
Wagner fikk ideen til verket i april 1857, men fullførte det ikke før 25 år senere. Det var hans siste fullførte opera, og for komposisjonen utnyttet han den spesielle akustikken til festspillhuset i Bayreuth. Parsifal ble først fremført under den andre Bayreuth-festivalen i 1882. Bayreuth-festivalen hadde monopol på Parsifal-produksjoner frem til 1903, da operaen ble fremført ved Metropolitan Opera i New York.
Parsifal var ingen opera, uttrykte Wagner, men et «et festspill for helliggjørelse av scenen» (Ein Bühnenweihfestspiel). I Bayreuth er tradisjonen at publikum ikke applauderer ved slutten av første akt.
Handlingen starter med at gralsbrødrene savner en framtidig leder. Deres leder Amfortas er syk og har sår som ikke vil leges. Ridderen Parisfal som har reist omkring og blitt modnet gjennom mange prøvelser, vender tilbake. Han berører lederens sår med sitt spyd, som dermed blir helbredet. Parisfal blir gralbrødrenes nye leder.
Bakgrunn og komposisjon miniatyr|300x300pk|Palazzo Rufolo i Ravello, Italia. Inspirasjonen til Klingsors magiske hage. Foto: Josef Lehmkuhl Wagner leste von Eschenbachs dikt «Parzival» under et opphold i spabyen Marienbad i 1845. Etter å ha lest filosofen Arthur Schopenauers skrifter i 1854 ble Wagner interessert i østlige filosofier, spesielt buddhismen. Dette førte til at Wagner i 1856 skrev et utkast til en opera, kalt Die Sieger (De seirende). Den var basert på en historie fra Buddhas liv. Temaene som senere ble utforsket i Parsifal om selvforsakelse, reinkarnasjon, medfølelse og eksklusive sosiale grupper, ble først introdusert i Die Sieger. Det som i Die Sieger var kaster, ble gralsriddere i Parsifal.
Ifølge selvbiografien Mein Leben fikk Wagner ideen til Parsifal langfredag morgen i april 1857. Han oppholdt seg da i det han kalte «asylet», en liten hytte på Otto Wesendoncks eiendom i Zürich-forstaden Enge. Wesendonck – som var en velstående silkehandler og sjenerøs kunstmesén – hadde stilt hytta til rådighet for Wagner, etter initiativ fra sin kone Mathilde Wesendoncks. Komponisten og hans kone Minna hadde flyttet inn i hytta den 28. april, og beskriver i sin selvbiografi hvordan han ble inspirert av omgivelsene:
«... på langfredag våknet jeg og fant solen skinne klart for første gang i dette huset: den lille hagen strålte av grønt, fuglene sang, og til slutt kunne jeg sitte på taket og nyte den lenge etterlengtede freden med sitt løftebudskap. Full av denne følelsen husket jeg plutselig at dagen var langfredag, og jeg tenkte på hvilken betydning dette varselet en gang hadde antatt for meg da jeg leste Wolframs «Parzival». Siden oppholdet i Marienbad [sommeren 1845], hvor jeg hadde unnfanget Die Meistersinger og Lohengrin, hadde jeg aldri okkupert meg mer med dette diktet; nå slo dens edle muligheter meg med overveldende kraft, og ut av tankene mine om langfredag unnfanget jeg raskt et helt drama, som jeg laget en grov skisse av med noen pennestrøk, og delte det hele inn i tre akter.»
Den 22. april 1879 skrev midlertid hans andre kone Cosima Wagner at komponistens beretning i ettertid hadde preg av en viss kunstnerisk frihet:
«R [ichard] husket i dag inntrykket som inspirerte hans 'langfredagsmusikk'; han ler og sier at han hadde tenkt for seg selv: 'Det er faktisk like søkt som kjærlighetsaffærene mine, for det var ikke langfredag i det hele tatt – bare en behagelig stemning i naturen som fikk meg til å tenke, 'dette er hvordan en langfredag burde være''.»
Verket kan faktisk ha blitt til i Wesendoncks hytte den siste uken i april 1857, men langfredag det året falt på den 10. april, da Wagner fortsatt bodde i Zeltweg 13 i Zürich. Hvis prosaskissen som Wagner nevner i Mein Leben var nøyaktig datert (og de fleste av Wagners papirer som fortsatt består, er daterte) hadde dette besvart spørsmålet, men dette var ikke tilfelle.
Wagner gjenopptok ikke arbeidet med Parsifal før åtte år senere; i mellomtiden fullførte han Tristan und Isolde og startet på Die Meistersinger von Nürnberg. Han tok arbeidet med Parsifal opp igjen fra 27. til 30. august 1865, og laget et prosautkast av verket. Dette utkastet inneholder en ganske kort oversikt over handlingen, og en betydelig mengde detaljerte kommentarer om rollefigurene og temaene i dramaet. Så la han nok en gang arbeidet til side, og tok det ikke frem igjen før etter ytterligere elleve og et halvt år. I løpet av denne tiden ble mesteparten av Wagners kreative energi viet til Ring-syklusen, som til slutt ble fullført i 1874 og fikk sin første fulle forestilling i Bayreuth i august 1876. Først da den enorme oppgaven var utført, fant Wagner tid til å konsentrere seg om Parsifal. Den 23. februar 1877 hadde han fullført et annet og mer omfattende prosautkast av verket, og innen den 19. april samme år hadde han forvandlet dette til en verselibretto (eller «dikt», som Wagner gjerne kalte sine librettoer).
I september 1877 begynte han å komponere musikken, ved å lage to komplette utkast til partituret fra begynnelse til slutt. Den første av disse (kjent på tysk som Gesamtentwurf, noe som kan oversettes til norsk som enten «det foreløpige utkastet» eller «det første komplette utkastet») ble skrevet med blyant på tre linjer, én for stemmene og to for instrumentene. Det andre komplette utkastet, Orchesterskizze (orkesterskisse), ble skrevet med blekk og på minst tre linjer, men noen ganger så mange som fem linjer. Dette utkastet var mye mer detaljert enn det første, og i dét utkastet hadde han i betydelig grad skrevet ut instrumenteringer av passasjer.
Det andre utkastet ble påbegynt den 25. september 1877, bare noen få dager etter det første; på dette tidspunktet i karrieren likte Wagner å jobbe med begge utkastene samtidig og bytte frem og tilbake mellom de to, for at det ikke skulle gå for mye tid mellom den første innstillingen av teksten og den endelige utarbeidelsen av musikken. Gesamtentwurf av akt 3 ble fullført den 16. april 1879 og Orchesterskizze den 26. samme måned.
Wagner ga i 1877 verket tittelen Parsifal, i stedet for Parzival som han hadde brukt frem til da. Dette har sammenheng med teorien om at navnet er av persisk opprinnelse, avledet av Parsi (eller Parseh) Fal som betyr den «rene (eller arme) dåre» eller «den rene av hjertet».Fredriksstad Blad, lørdag 11. september 1982
Det fullendte partituret (Partiturerstschrift) var den siste fasen i komposisjonsprosessen. Det ble skrevet i blekk og besto av en renskrift av hele operaen, med alle stemmene og instrumentene korrekt notert i henhold til vanlig praksis. Wagner komponerte Parsifal én akt om gangen, og fullførte Gesamtentwurf og Orchesterskizze for hver akt før han begynte på Gesamtentwurf for neste akt. Men fordi Orchesterskizze allerede inneholdt alle komposisjonsdetaljene for det fullstendige partituret, anså Wagner den faktiske utformingen av Partiturerstschrift som lite mer enn en rutinemessig oppgave som kunne utføres når han fikk tid. Forspillet til akt 1 ble komponert i august 1878. Resten av operaen ble komponert mellom august 1879 og 13. januar 1882.
Schopenhauer Wagner ble veldig imponert da han leste Arthur Schopenhauer i 1854, og dette påvirket hans tanker og praksis rundt musikk og kunst betraktelig. Noen forfattere (f.eks. Bryan Magee) ser på Parsifal som Wagners siste store tilslutning til Schopenhauers filosofi. Parsifal kan helbrede Amfortas og forløse Kundry fordi han viser medfølelse, som Schopenhauer så på som den høyeste form for menneskelig moral. Videre viser han medfølelse i møte med seksuell fristelse (akt 2, scene 3). Schopenhauers filosofi antyder også at den eneste flukten fra de stadig tilstedeværende fristelsene i menneskelivet er gjennom fornektelse av viljen, og å overvinne seksuell fristelse er en særlig sterk form for fornektelse av viljen. Sett i dette lyset er Parsifal med sin vektlegging av Mitleid («medfølelse») en naturlig oppfølger til Tristan und Isolde, der Schopenhauers innflytelse kanskje er mest åpenbar, med fokus på Sehnen («lengsel»). Faktisk vurderte Wagner opprinnelig å inkludere Parsifal som en rollefigur i Tristan, men avviste senere ideen.
Fremførelseshistorikk
Premieren miniatyr|høyre|Gralstemplet, scenedekorasjon av Paul von Joukowsky (1882) Den 12. november 1880 dirigerte Wagner en privat fremføringen av forspillet for sin mesén, kong Ludwig II av Bayern ved hoffteateret i München. Premieren av hele verket ble gitt i Bayreuther Festspielhaus den 26. juli 1882 under musikalsk ledelse av den tysk-jødiske dirigenten Hermann Levi. Scenedesignet var av Max Brückner og Paul von Joukowsky, som tok inspirasjon fra Wagner selv. Gralstemplet var basert på interiøret til katedralen i Siena som Wagner hadde besøkt i 1880, mens Klingsors magiske hage var modellert etter de som fantes i Palazzo Rufolo i Ravello. I juli og august 1882 ble seksten forestillinger av verket gitt i Bayreuth dirigert av Levi og Franz Fischer. Produksjonen kunne skilte med et orkester på 107, et kor på 135 og 23 solister (med hovedrollene doblet i rollebesetningen). På den siste av disse forestillingene tok Wagner taktstokken fra Levi og dirigerte den siste scenen i akt 3 fra orkesterintervallet til slutten.
Ved de første forestillingene av Parsifal oppstod det problemer med den bevegelige scenedekorasjonen (Wandeldekoration) under overgangen fra scene 1 til scene 2 i første akt, som betød at Wagners eksisterende orkesterintervall var ferdig før Parsifal og Gurnemanz ankom gralstemplets hall. Engelbert Humperdinck, som bisto produksjonen, sørget for noen ekstra takter med musikk for å dekke dette gapet. I de påfølgende årene ble dette problemet løst, og Humperdincks tillegg ble ikke brukt.
Forbud utenfor Bayreuth miniatyr|Francisco Viñas i rollen som Parsifal, Gran Teatre del Liceu de Barcelona ca. 1914|313x313pk I de første tjue årene av verkets eksistens fant de eneste iscenesatte forestillingene av Parsifal sted i Bayreuth Festspielhaus, stedet Wagner hadde i tankene da han skapte verket. Et unntak var åtte private forestillinger for Ludwig II i München i 1884 og 1885. Wagner hadde to grunner til at han ville beholde Parsifal eksklusivt for Bayreuth-scenen. Først ønsket han å forhindre at det degenererte til «ren underholdning» for opera-publikumet. Bare i Bayreuth kunne hans siste verk presenteres på den måten han hadde tenkt seg – en tradisjon som ble opprettholdt av hans kone, Cosima, lenge etter hans død. For det andre trodde han at operaen ville være et inntektsgrunnlag for familien hans etter hans død hvis Bayreuth hadde monopol på fremførelser.
Myndighetene i Bayreuth tillot noen rene konsertoppføringer i forskjellige land etter Wagners død (London i 1884, New York City i 1886 og Amsterdam i 1894), men de opprettholdt et monopol på sceneforestillinger. Den 24. desember 1903, etter å ha mottatt en rettsavgjørelse om at forestillinger i USA ikke kunne forhindres av Bayreuth, framførte New York Metropolitan Opera hele operaen, ved hjelp av flere Bayreuth-trente sangere. Cosima Wagner utestengte alle som var involvert i New York-produksjonen fra å arbeide i Bayreuth i fremtidige forestillinger. Uautoriserte forestillinger ble også satt opp i Amsterdam i 1905, 1906 og 1908. Det var en forestilling i Buenos Aires i Teatro Coliseo den 20. juni 1913 under Gino Marinuzzi.