thumb|«Keiserlig porfyr» fra Rødehavsfjellene i Egypt thumb|Rombeporfyr fra Vestskogen ved Tønsberg i Vestfold.
Porfyr (gresk: porphyra, «purpurfarget»)«porfyr», NAOB«porphyry (n.)», Online Etymology Dictionary er en betegnelse på ulike granitter eller magmatiske bergarter som inneholder grovkornede krystaller, strøkorn, og som er oftest mørk med lyse prikker. Porfyr er en sammensetning av en finkornet masse og strøkorn. Det er med andre ord større korn av enkelte mineraler, særlig feltspat eller kvarts, i en finkornet grunnmasse. De store kornene blir kalt for fenokrystall, strøkorn eller innsprengninger. Porfyrisk struktur er karakteristisk for lava og gangbergarter. Fenokrystaller er utskilt ved langsom avkjøling av magmaet i dypet, mens den finkornete grunnmassen er oppstått ved rask avkjøling etter at magmaet er presset opp i en sprekk i jordskorpa eller på annen måte har nådd jordoverflaten.
Porfyritt er ei eldre betegnelse på porfyriske bergarter med fenokrystall av plagioklas, i motsetning til bergarter med kalifeltspat, som er kalt for alkalifeltspat (feltspat).
I sin ikke-geologiske, tradisjonelle bruk refererer begrepet porfyr vanligvis til den lilla-røde formen til denne steinen, verdsatt for utseendet, men andre farger av dekorativ porfyr brukes også som «grønn», «svart» og «grå».Bradley, M. (2006): «Colour and Marble in Early Imperial Rome», The Cambridge Classical Journal, 52, s. 1–22.Mari, Z. (2015): «The Marbles from the Villa of Trajan at Arcinazzo Romano (Rome)», Pensabene, P.; Gasparini, E., red.: Interdisciplinary Studies on Ancient Stone, ASMOSIA X, International Conference (Roma, 2012) Begrepet porfyr er fra det antikke greske πορφύρα (porphyra), som betyr «purpur» eller «purpurfarget». Purpur var fargen på kongelige, og den romerske «keiserlige porfyren» var en dyp lilla magmatisk bergart med store krystaller av plagioklas. «Plagioclase», Merriam-Webster En del skribenter i antikken hevdet at denne steinen var den hardeste som man kjente til.Kazhdanporphyry, Aleksandr Petrovich, red. (1991): The Oxford Dictionary of Byzantium, 3 bind. New York & Oxford: Oxford University Press. ISBN 0195046528; s. 1701. Av den grunn ble porfyr verdsatt og verdsatt for store monumenter og byggeprosjekter i det keiserlige Roma og senere.
Deretter ble navnet gitt til alle magmatiske bergarter med store krystaller. Adjektivet porfyrtisk refererer nå til en viss tekstur/struktur av magmatisk bergart uavhengig av dens kjemiske og mineralogiske sammensetning eller farge.Mcnair, B. (2. september 2022): «What is a Porphyritic Texture and How Is It Formed?», Geology Base Dens viktigste kjennetegn er en stor forskjell i størrelse mellom de små matrisekrystallene og de mye større fenokrystallene. Porfyrer kan være afanitter eller faneritter, det vil si at grunnmassen kan ha mikroskopiske krystaller som i basalt, eller krystaller som er lett å adskille med øyet, som i granitt.
Porfyr er veldig hardt. Målt på 10-graders Mohs hardhetsskala, har porfyr en hardhet på 7 Mohs, noe som er hardt tilsvarende stål.Wilson, Debra : «Born to the Purple», Carnegie Museum of Natural History. Sitat: «...has a hardness of 7 out of 10 on the Mohs hardness scale, comparable to steel or quartz»
Historie thumb|right|De fire tetrarkene, en porfyrskulptur plassert i det bysantinske torget Filadelfion i Konstantinopel, står nå ved Markuskirken i Venezia. thumb|right|La Carmagnola, et hode i porfyr, antatt å forestille keiser Justinian I den store. Antikken og Konstantinopel For romerne var det kjent som Lapis porfyritt. Naturalis Historia (36, 11) av Plinius den eldre forteller at «keiserlige porfyr» hadde blitt oppdaget i Egypt under Tiberius’ regjeringstid; en inskripsjon som på 1990-tallet ble oppdaget og datert fra 18 e.Kr., nevner romeren Caius Cominius Leugas som den som fant det nye steinbruddet.Van Rengen, Wilfred (1995): «A New Paneion at Mons Porphyrites», Chronique d'Egypte, 70, (139-140), s. 240-245.Hirt, Alfred Michael (2010): Imperial Mines and Quarries in the Roman World: Organizational Aspects 27 BC-AD 235, OUP Oxford, ISBN 0199572879; Bagnall, Roger S.; Harrell, James A. (2003): «Knekites», Chronique d'Egypte, 78 (155-156), s. 229-235 Porfyr ble brutt allerede i oldtidens Egypt fra et steinbrudd på Jabal Abu Dukhkhan, som romerne omtalte som Mons Porphyrites, en region i sørøstlige Egypt og nordøstlige Sudan. Det er en fjellkjede som kalles lokalt Itbāy, men er ellers omtalt som Rødehavsfjellene og strekker seg nord–sør og parallelt med Rødehavet. Oldtidens egyptere hadde brukte dekorative porfyrsteiner med en lignende sammensetning og utseende, men forble tilsynelatende uvitende om tilstedeværelsen av den «keiserlige porfyr» som romerne traktet etter. Porfyr ble tidvis benyttet i minoisk kultur på Kreta så tidlig som 1850 f.Kr. På Knossos var det store søyler laget av porfyr.Hogan, C. Michael (2007): «Knossos fieldnotes», The Modern Antiquarian
Porfyr ble kalt «keiserlig» ettersom gruvene, som andre steder i imperiet, var eid av keiseren.Hirt, Alfred Michael (2010): Imperial Mines and Quarries in The Roman World», Organizational Aspects 27 BC–AD 225. Oxford: Oxford University Press,. ISBN 9780199572878; s. 368 Den røde porfyren kom alle fra Gabal Abu Dukhan-bruddet (i Mons Porphyrites)«Mons Porphyrites», Department of Archaeology, University of Southampton. Arkivert fra originalen 24. mai 2004 i den østlige ørkenen i Egypt, fra 600 millioner år gammel andesitt fra det arabisk-nubiskegrunnfjellsskjold. Veien fra steinbruddet vestover til byen Qena (tilsvarer romersk Maximianopolis) ved Nilen, som geografen Klaudios Ptolemaios markerte på sitt kart fra 200-tallet e.Kr., ble først beskrevet av Strabon på 100-tallet f.Kr. Det er den dag i dag kjent som Via Porphyrites, «Porfyrveien», dens spor preget av hydreumata, det vil si en vanningsstasjon som gjorde det levedyktig i dette helt tørre landskapet. Stein fra bruddet ble brukt til alle de røde porfyrsøylene i Roma, togaene på byster av keisere, panelene i bekledningen av Pantheon,«Via Porphyrites» , Saudi Aramco World. Konstantinsøylen i Istanbul,Lenski, Noel Emmanuel (2006): The Cambridge Companion to the Age of Constantine, bind 13, Cambridge University Press, s. 9 samt altere og vasene og fontenebassengene gjenbrukt i renessansen og spredt så langt som til Kiev.
Romerne brukte også "grønn porfyr" (lapis Lacedaemonius,Plinius den eldre: Naturalis Historia, 36, 11 fra Hellas, i dag også kjent som serpentinitt),Pensabene P., I marmi nella Roma antica, Rome 2013, s. 59-62. og "svart porfyr" fra det nevnte egyptiske steinbruddet.Nicholson, Paul T.; Shaw, Ian (2000): Ancient Egyptian Materials and Technology, Cambridge University Press, s. 49
Etter 400-tallet var steinbruddet tapt og glemt i mange århundrer. Byzantium-forsker Alexander Vasiliev har antydet at dette var konsekvensen av konsilet i Khalkedon i 451 og de påfølgende problemene i Egypt.Vasiliev, Alexander A. (1848): «Imperial Porphyry Sarcophagi in Constantinople», Dumbarton Oaks Papers. 4: 1+3–26. doi:10.2307/1291047. JSTOR 1291047 De vitenskapelige medlemmene av den franske ekspedisjonen under Napoléon Bonaparte søkte det forgjeves tidlig på 1800-tallet, og det var først da den østlige ørkenen ble gjenåpnet for studier under den egyptiske herskeren Muhammad Ali at stedet ble gjenoppdaget av de engelske egyptologene James Burton og John Gardner Wilkinson i 1823.
Porfyr ble mye brukt i bysantinske keiserlige monumenter, for eksempel i Hagia SofiaSwift, Emerson Howland (1940): Hagia Sophia, Columbia University Press, s. 62-63 og i Porphyra, det offisielle føderommet for bruk av gravide keiserinner i det store palasset i Konstantinopel, noe som ga opphav til uttrykket «født i lilla».Journal of the Transactions of the Victoria Institute, Victoria Institute (Great Britain), 1890, s. 82Evanoff, Matthew (2020): English Idioms, ISBN 979-8550168325; s. 231
Å velge porfyr som materiale var en dristig og spesifikk budskap for det sene keiserlige Roma. Som om det ikke var nok at porfyr eksplisitt var til keiserlig bruk, hadde det faktum porfyr var sjelden noe som igjen skilte og hevet keiserne opp fra sine undersåtter. Porfyr understreket at disse figurene ikke var for vanlige borgere, men at keiserne sto mange nivåer over, til og med som guder, og verdig respekten de forventet. Porfyr gjorde keiserne utilnærmelige med hensyn til makt og natur, som tilhørte en annen, guddommelig verden.Nees, Lawrence (2002): Early Medieval Art-Oxford history of art. Oxford University Press. ISBN 9780192842435; s. 22.
De romerske keisere hadde på seg klær eller kappe av purpur for å vise keiserlig status. I likhet med porfyr var purpur et klesstoff som var meget vanskelig å framstille, ettersom det krevde bruk av sjeldne sjøsnegler for å lage fargestoffet.Schultz, Colin (10. oktober 2013): «In Ancient Rome, Purple Dye Was Made from Snails», Smithsonian Magazine. Smithsonian InstitutionHaynes, D.E.L. (1976): «A Late Antique Portrait Head in Porphyry», The Burlington Magazine, 118 (879), s. 357.
Keiserlige sarkofager thumb|Sarkofag av porfyr, Istanbuls arkeologiske museum. En unik prestisjefylt bruk av porfyr var valget som materiale for keiserlige sarkofager på 400- og tidlig 500-tallet. Denne tradisjonen ser ut til å ha begynt med Diokletianus’ sarkofag av porfyr i mausoleet hans, som ble ødelagt da bygningen ble gjenbrukt som en kirke, men hvorav sannsynlige fragmenter finnes på det arkeologiske museet i Split, Kroatia. Zrinka Buljević (2019): "Diocletian's Porphyry Sarcophagus (?), Prilozi Povijesti Umjetnosti U Dalmaciji. 44 (1), s. 429–441. De eldste og best bevarte er nå bevart ved Vatikanmuseene og kjent som Sarkofagene til Helena og Constantina.
Ni andre keiserlige porfyrsarkofager ble lenge oppbevart i De hellige apostlers kirke i Konstantinopel. De ble beskrevet av Konstantin VII med tilnavnet Porphyrogennetos, «den lillafødte», i De Ceremoniis på midten av 900-tallet e.Kr., som spesifiserte de gravlagte som henholdsvis Konstantin den store, Konstantius II, Julian, Jovianus, Theodosius den store, Arcadius, keiserinne Aelia Eudoxia, Theodosius II og Markianus. Av disse eksisterer de fleste fortsatt i fullstendig eller fragmentarisk form, til tross for ødeleggelser fra senere bysantinske keisere, korsfarere og osmanske erobrere. Fire pryder for tiden fasaden til hovedbygningen til Istanbuls arkeologiske museer,Pearse, Roger (18. desember 2013): «More on the tombs of the emperors at the Church of the Holy Apostles in Constantinople», Roger Pearse Vasiliev antar at de ni keiserlige sarkofagene, blant annet en som bærer et crux ansata eller egyptisk kors, ble skåret ut i Egypt før de ble sendt til Konstantinopel.
Vest-Europa etter Vestromerriket thumb|Døpefont framstilt fra rød porfyr. Magdeburgs domkirke, Sachsen-Anhalt, Tyskland. Den keiserlige tradisjonen med porfyrsarkofag ble etterlignet av den østgotiske kong Teoderik den store (454-526), hvis mausoleum i Ravenna fortsatt inneholder et porfyrkar som ble brukt som hans sarkofag. På samme måte ble Karl den skallede, konge av Vestfrankerriket og tysk-romersk keiser, gravlagt i klosterkirken Saint-Denis i et porfyrkar Bührer-Thierry, Geneviève; Mériaux, Charles (2010): La France avant la France, (481–888). Paris: Belin. s. 412. som kan være det samme kjent som «Dagoberts kar» (cuve de Dagobert), nå i Louvre. «Cuve dite ’de Dagobert’», Musée du Louvre.
Graven til Peter III av Aragón, i klosteret Santes Creus nær Tarragona, gjenbruker et porfyrkar eller alveus, som har blitt antatt å være opprinnelig sarkofagen til senromerske keiser Konstans i mausoleet hans ved Centcelles i Catalonia, et sted i nærheten med en velbevart rotunde fra 400-tallet.Johnson, Mark J. (2008): «The Porphyry Alveus of Santes Creus and the Mausoleum at Centcelles», Deutsches Archäologisches Institut, Abteilung Madrid. Madrider Mitteilungen. Wiesbaden: Reichert Verlag (Sonderdruck 49).