thumb|Reisende konge, middelalderlig maleri, Dädesjö gamle kirke, Småland, Sverige

Reisekongedømmet betegner alternativet til en fast lokalisert og politisk hovedstad hvorfra et rike er styrt. Særlig landene i Vest-Europa hadde i middelalderen et politisk system der kongene stadig flyttet fra sted til sted og også førte med (hele eller store deler av) landets sentrale myndigheter på sine reiser. Riket hadde dermed intet klart definert geografisk sentrum og ikke et fast sete for regjeringen.

Omfang Denne regjeringsformen er sterkest assosiert med Tyskland, hvor fremveksten av en hovedstad tok en usedvanlig lang tid. Det tyske reisekongedømme (Reisekönigtum) var, fra frankiske tid og fram til slutten av middelalderen, den vanlige typen av kongelig eller keiserlig maktutøvelse. De tyske-romerske keisere i middelalderen hersket ikke fra én hovedstad. De reiste med familien og det keiserlige hoff gjennom flere deler av riket.Bernhardt (1993), passim.

Vest-Europa Reisekongedømme forekom i flere europeiske land i middelalderen. Begreper som «itinerant kingship», «travelling kingdom» og «corte itinerante» beskriver dette fenomenet. Konger og deres reisefølge reiste jevnlig fra det ene kongelig palass til et annet. London og Paris begynte å utvikle seg til virkelige politiske sentre mot slutten av 1300-tallet, og det samme skjedde i Lisboa. Noen andre vesteuropeiske byer viste også tendenser til å bli politiske hovedsteder på slutten av 1300-tallet.Guenee(1985) s. 126-136; Peyer passim; vedrørende Prag, se Graus (1979); vedrørende Bryssel, se Martens (1964); vedrørende Paris, se Roloff (1952); vedrørende London, se Tout (1934) Spania var lenge uten fyrstelig sentrum før Filip II av Spania opphøyet El Escorial utenfor Madrid til denne rang.Fernández 1981a, s. 63, 77, 599, 601, 602, 605; Fernández 1981b, s. 609, 617, 662

De nåværende hovedsteder Stockholm og København fikk en spesiell status som kongelige residensbyer i løpet av 1400-tallet. Men en permanent politisk administrasjon eksisterte ikke i disse byene før på 1600-tallet.Strömberg (2013), s. 66f; Wolke (1988), passim; Sandberg (1991), passim; se også eksempelvis Erslev (1889), Riis (1981).

Tysk forskning har kartlagt franske og tyske herskeres reiseruter, fra Karl den store til Frederik II og Ludvig den hellige. Kartleggingen viser hvor ofte herskerne besøkte bestemte steder. Det kan sees at mange konger oftest oppsøkte bestemte områder, mens de sjelden eller aldri besøkte andre.Herrmann (2000), passim; Bernhardt (1993), passim; Brühl (1968), passim; Ennen (1983); se også eksempelvis Aretin (1983), Berges (1982), Peyer (1964) Ferdinand (1978).

På grunnlag av kongelige brev viser det seg at Henrik VI av Det tysk-romerske rike og hans følge mellom 28. januar og 20. desember 1193 reiste mer enn 4000 km rundt hele Tyskland. Rekonstruksjon gir følgende kronologiske reiserute: Regensburg - Würzburg - Speyer - Haguenau - Strasbourg - Haguenau - Boppard - Mosbach - Würzburg – Gelnhausen - Koblenz - Worms - Kaiserslautern - Worms - Hassloch - Strasbourg - Kaiserslautern - Würzburg - Sinzig - Aachen - Kaiserwerth - Gelnhausen - Frankfurt am Main - Gelnhausen.Bernhardt passim.

I Sverige reiste kongene på en lignende måte over hele landet. I de eldste tider (før 1200) er det vanskelig å avgjøre om de hovedsakelig oppholdt seg i enkelte områder og sjeldnere i andre. Gustav Vasa residerte for eksempel med jevne mellomrom i Västergötland og Småland, selv om han oppholdt seg mest i Mälardalen. Under Johan III av Sverige fikk kongen en mer permanent bolig i Stockholm og de nærliggende slott. I generasjonen etter 1416 ble Københavns slott stedet hvor danske kongen oftest viste seg, men utviklingen mot en hovedstad tok lang tid.Strömberg (2013), s. 103ff; se også eksempelvis Erslev (1889).

Norge Reisekongdømmet er et felleseuropeisk fenomen, men har også vært et emne for norsk forskning. I Norge ble det særlig praktisert i perioden før unionene med nabolandene. Den tids kongesagaer som Sverres saga og Håkon Håkonssons saga fra 1200-tallet er blant de fremste skriftlige kildene.Sverris saga etter AM 327, 4o, ed G Storm, Oslo 1981 (orig. 1920. Sverre-soga. Omsett av Halvdan Koht. 5. utg. Samlaget, 1967. Første utgave av denne oversettelsen 1913. Serien Norrøne bokverk. - Hákonar saga Hákonarsonar, ed. M Mundt, Oslo 1977. Håkon Håkonssons saga. Oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, 1964.

Ifølge en utbredt oppfatning blant norske historikere opphørte Norges ambulerende kongedømme rundt 1100 - hvilket senere studier av (Orning) har funnet usannsynlig.Orning (2008) s. 327-328. Man må ifølge ham skille mellom det herredømme kongen kunne få når han var henholdsvis nærværende og fraværende tydelig nok: «kongelig autoritet» – uavhengig av kongens fysiske nærvær - var ikke bare noe av en praktisk umulighet, men også langt på vei «utenkbart».Orning (2003), s. 262; se også eksempelvis Holmsen 1976 s. 191; Helle 1974 s. 194-195; Andersen 1977 s. 297

Norges «sentrum» og «periferi» Tidligere norsk historisk forskning hevdet at de norske kongerne sluttet å ambulere under det tolvte århundre, at en hovedstad da eksisterte. Knut Helle skriver 1964 at under Håkon Håkonsson blir Bergen «landets første virkelige hovedstad»; 1200-tallets riksmøter holdes temmelig regelmessig der, og en voksende sentraladministrasjon med kanselliet i spissen tar sete i byen. Tidligere hadde Nidaros «et visst hovedstadspreg» i det trøndsk-vestlandske birkebeineriket, Tønsberg og Oslo i det østlandske baglerriket. Under Håkon V Magnusson flyttes sentraladministrasjonen til Oslo – ifølge dette synet.Helle 1964 s. 118, 153, 147-150. Helle skriver også at kongene ambulerte mellom kongsgårder med sin hird: «Men denne forvaltningsformen taper øyensynlig betydning gjennom den statlige sentralisering i høymiddelalderen, da kongen gikk over til å sitte fast i byene.»Helle 1964 s. 135.

Helle er kanskje den som sterkest har understreket Bergens politiske betydning som «rikshovedstad». (Fordi norske riksmøter ofte fant sted i Bergen, f.eks.)Helle 1972 s. 191: «Blant møtebyene inntar Bergen en særstilling. Det første krøningsmøtet fant sted der i 1163/64 og alle senere krøninger til og med 1281. Kong Sverre gjorde byen til sit hovedsete da han var blitt herre på Vestlandet med seiren over Magnus Erlingsson i 1184. Han holdt 3-4 riksmøter der i årene 1188-95. Under innbyrdesstriden og riksdelingen fra baglerreisningen i 1196 og fram til 1217 kunne ingen by fungere som rikshovedstad. Men fra Håkon Håkonssons trontiltredelse og gjennom resten av 13. århundre spilte Bergen desidert denne rollen i et samlet rike. Under kongene Håkon Håkonsson, Magnus Lagabøte og Eirik Magnusson fant 11 av 15 registrerte riksmøter sted i Bergen.» «Etter midten av 1200-tallet ble de østlandske byene Tønsberg og Oslo de fremste møtestedene ved siden av Bergen, sikkert i sammenheng med den økende betydning av det utenrikspolitiske forholdet til Sverige, Danmark og de tyske steder, trolig også p.g.a. sterkere folkeøkning østpå.»Helle 1972 s. 192. Grete Authén Blom (1962) skrev omtrent det samme; ifølge henne var det dronning Margrete I:s union som endte Bergens tid som norsk hovedstad. Authén Blom (1962). Trondheim var imidlertid ikke, ifølge Helle, et like sentralt sted.Helle 1972 s. 192: «Ut over hyllingstingene ser det ut til at Nidaros bare ved spesielle anledninger fungerte som møteby.» Authén Blom (1962) skriver at på 1000-tallet var Trondheim «kongelig hovedresidens», men ved inngangen til borgerkrigene (1130-1240) skifter rikets politiske og økonomiske tyngdepunkt til Bergen.

Dette var et tradisjonelt syn på saken. Forskning de siste årene har imidlertid lagt vekt på at Norge var et lite sentralisert land i middelalderen. Et reisekongedømme, ikke et land med hovedstad. «Det norske kongedømmet var i store deler av middelalderen i likhet med andre europeiske herskeres en riksstyring in itinere» (på reise), skriver Jon Anders Risvaag, f.eks.Risvaag s. 205.

I norsk middelalder var det, ifølge Orning, ikke noe skarpt skille mellom «innenlandske» og «utenlandske» områder. Kongens kontroll over sitt rike varierte, avhengig av hvor han befant seg og hvilke motkrafter som fantes.Orning (2003), s. 222. I periferien av alle land er kongens nærvær alltid utypisk. Det var her de fleste av kongens konflikter oppstod. Kontrasten mellom kongens nærvær og fravær var størst i disse områdene, i og med at kongen sjelden oppholdt seg der. Kongens uforutsigbarhet var også mest markert i periferien ettersom hans herredømme her var mest utsatt.Orning (2003), s. 262. Det var ikke områdenes beliggenhet som avgjorde deres status, men hvordan kongen behandlet dem. Det var derfor først etter konfrontasjonene at det kunne bestemmes presist hva som var sentrum og periferi, og hvem som var venn eller fiende. Det var ikke, og skulle ikke være, helt sikkert om en var kongens venn eller fiende – eller om et område ble definert som sentrum eller periferi.Orning (2003), s. 254.

Vestlandet og Trøndelag (med byene Bergen og Trondheim) utgjorde sjelden noen periferi for noen av de før-unionelle norske kongene. I tidlig middelalder var det flytende overganger mellom sentrum og periferi, ettersom kongen hadde herredømme over mennesker, ikke over territorier. Dertil var overgangen flytende mellom plyndring og skattlegging. Periferiens funksjon ble å tilføre herskeren ressurser, som han i neste omgang kunne dele ut til sine allierte i sentrum.Orning (2003), s. 205

Den nyere oppfatning at middelalderens Norge var desentralisert, er i dag ikke ubestridt. Trøndelag og Trondheim regnes ofte som landets sentrum under styret til Ladejarlene sent på 900- og tidlig på 1000-tallet. Da Bergen ble grunnlagt rundt 1100, tok den etterhvert plassen som landets faktiske hovedstad, sier Store norske leksikon.Bergen: historie. (2015, 30. mars). I Store norske leksikon. Hentet 9. januar 2017.

Hvordan var situasjonen med Oslo som «sentrum»? Da kong Sverre Sigurdsson i 1199 kunngjorde at han ville bli vinteren over i Viken, er det ikke usannsynlig at leidangsmennene begynte å murre. Det var risikabelt å overvintre i fiendtligsinnede områder, selv med en betydelig hær. Risikoen ved å bli vinteren over i Viken går fram 1226-27, da Håkon Håkonsson gjorde det samme. Til tross for at bøndene denne gangen selv ønsket at kongen skulle bli der, forteller Håkon Håkonssons saga at blant kongens rådgivere «talde alle ifrå at han skulle sitje i Oslo og ha tru til bøndene».Hákonar saga Hákonarsonar 148; Orning (2003), s. 229-230.

Først med kong Håkon V Magnusson kan Oslo regnes som landets hovedstad, da kongen gjorde byen til sete for det kongelige kanselli, sier Store norske leksikon også.Norseng, Per G.. (2016, 2. mai). Håkon 5 Magnusson: den eldre. I Store norske leksikon. Hentet 9. januar 2017.

Følgelig: eksisterte en hovedstad (et politisk senter) faktisk, i løpet av denne tiden? Intet meningsfylt svar på dette kan gis med mindre ordet «hovedstad» er presist definert. Man definerer dessverre sjelden dette ordet. I stedet for å svare på spørsmålet med «ja» eller «nei», kanskje vi bør snakke om mer konkrete detaljer.