400px|miniatyr|Det berømte maleriet «Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland 70 år etter grunnlovsforsamlingen og gitt som gave til Stortinget i 1885. Christian Magnus Falsen står oppreist og leser fra Grunnloven, mens sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av. I maleriet kan rundt 70 personer av Riksforsamlingens 112 medlemmer identifiseres.Eidsvollsmennenes plassering i salen Bildet henger i Stortingssalen.
Riksforsamlingen på Eidsvoll fra 10. april til 20. mai 1814 ble sammenkalt for å utarbeide Norges Grunnlov. Landets grunnlovgivende forsamling ble innkalt av prins Christian Frederik, som inntil da hadde vært kong Frederik VIs stattholder i Norge. Gjennom sitt åpne brev av 19. februar til hele folket og landets embetsmenn kunngjorde han at han hadde overtatt riksstyret som regent for å hevde og forsvare landets uavhengighet og selvstendighet. «Af Nationen valgte, oplyste Mænd skal samles den 10de April førstkommende udi Eidsvold i Akershus Amt, for at antage en Regjeringsform, som fuldkommen og for bestandig kan betrygge Folkets Frihed og Statens Tarv». I rundskriv av samme dato til biskopene, amtmennene, hæren og flåten kunngjorde han reglene for valget av representanter. De skulle finne sted i landets hovedkirker etter en gudstjeneste og edsavleggelse på «bededager» allerede den 25. februar eller så snart det var praktisk mulig.
Riksforsamlingen besto av 112 representanter fra hele Sør-Norge og så langt nord som til Nord-Trøndelag. På grunn av lange avstander og tidsnød ble ikke Nord-NorgeHvor var Nordland i 1814? representert. Representantene ved forsamlingen blir populært kalt «eidsvollsmennene» eller «fedrene på Eidsvoll».
Forsamlingen møttes hos prinsregentens venn Carsten Anker i hans hovedbygning på Eidsvoll Verk. Grunnlovsverket eller 17. mai-grunnloven ble fullført og datert 17. mai og underskrevet og beseglet av presidentskapet. Samme dag ble Christian Frederik enstemmig valgt til konge. Dagen etter, den 18. mai, ble Grunnloven underskrevet og beseglet av de øvrige representantene, siden dette var en tidkrevende prosess som man ikke rakk å fullføre på én dag.Nielsen, Yngvar: Norge i 1814, Christiania 1905, s. 257: «Grundloven, der er dateret 17de Mai, blev den 18de underskreven af de tilstedeværende Repræsentanter og beseglet.»Steen, Sverre: 1814, Oslo 1961, s. 184: «Tirsdag en 17. mai ble det renskrevne eksemplar av Grunnloven undertegnet og beseglet av presidentskapet og etter hvert av Riksforsamlingens enkelte medlemmer.» 17. mai feires på bakgrunn av dette som Norges grunnlovsdag og nasjonaldag.
Forhandlingene på Eidsvoll gikk for lukkede dører uten presse eller andre tilhørere til stede. Det ble ikke tatt offisielle referater, og drøftingene er kjent bare fra ufullstendige, private notater.
Ifølge Sverre Steen ble forfatningen på Eidsvoll utformet etter mønster fra den franske revolusjonen. Riksforsamlingen og grunnloven innebar et brudd med fyrstesuvereniteten og overgang til folkesuverenitet.
Bakgrunnen I 1814 var Danmark-Norge på den tapende siden i Napoleonskrigene. Ved Kielfreden 14. januar ble kong Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden i den store europeiske konflikten.
I et åpent brev til det norske folk av 18. januar kunngjorde Kong Fredrik VI avståelsen og løste sine norske undersåtter og embetsmenn fra troskapseden til ham. Han oppfordret befolkningen til å gå inn i union med Sverige med ro og orden. Brevet kom ikke frem til Christian Frederik i Christiania før den 24. januar, og først dagen etter ble fredsslutningen kjent for folket gjennom avisen Tiden, under overskriften «Fred, Fred i Norden!» Prinsen fikk samtidig et fortrolig brev fra kongen, hvor han ble beordret til å overgi landets festninger til svenskene og vende hjem til Danmark. Men vilkårene gjorde prinsen ikke umiddelbart alminnelig kjent, fordi han hadde sin egen dagsorden.
Han ville utnytte den utbredte uviljen mot svensk overherredømme og sette seg i spissen for en folkereisning for et uavhengig Norge – med ham selv som konge, i kraft av sin arverett. Hans underliggende motiv var på lengre sikt å gjenopprette unionen med Danmark, men på mer likeverdige betingelser. Dette ble aldri uttrykt klart, men var uansett lett å gjennomskue, siden han også var arving til Danmarks trone. Dette var en plan som han allerede i desember 1813 hadde lagt frem for kong Frederik, da begge var klar over at Danmark-Norge sto overfor et militært nederlag som ville føre til avståelse av Norge. Men Christian Frederik visste også at det hadde vært økende norsk misnøye med det eneveldige styret fra København.
I den siste uken av januar dro Christian Frederik ut på en reise til Trondhjem. Underveis hadde han samtaler med fremtredende personer for å lodde stemningen. Han fant at det var bred oppslutning om nasjonal selvstendighet og sterk motstand mot union med Sverige. Men da han nevnte for folk at kong Frederik urettmessig hadde fratatt ham arveretten til Norge, og at han derfor hadde rett til å overta tronen, møtte han motforestillinger. Han ble advart mot å oppkaste seg til konge i kraft av sin arverett. Blant jurister og andre med kjennskap til statsrett var det mange som mente at prinsippet om folkesuverenitet måtte gjelde, at suvereniteten gjennom Kiel-traktaten var falt tilbake til det norske folk.
Da ordlyden i Kiel-traktaten ble kjent, og folk fikk vite at landet var avstått uten at folket selv var blitt spurt, vokste oppslutningen om selvstendighet og viljen til å forsvare den. I begynnelsen av februar ble også de svenske reaksjonene på Christian Frederiks og nordmennenes «insubordinasjon» kjent i Norge. Kronprins Karl Johan truet med å bruke militærmakt for å gjennomføre Kiel-traktatens bestemmelser. Samtidig sendte han forsonlige signaler om å gi landet en fri forfatning og et utstrakt selvstyre. Men svenskene var på dette tidspunkt ikke i stand til å sette virkelig makt bak sitt krav på Norge, siden Karl Johan med store militære styrker befant seg på kontinentet for å delta i sluttkampen mot Napoleon.
Notabelmøtet på Eidsvoll
Tilbake i Christiania etter reisen nordenfjells var regenten etter møter med mange tilhengere styrket i sin tro på at han kunne bestige tronen i kraft av sin arverett. For å vinne tilslutning til denne fremgangsmåten, sammenkalte han en rekke betydningsfulle menn til et møte på Eidsvoll 16. februar.
Der møtte han uventet motstand mot sine planer fra Georg Sverdrup og andre, som overtalte ham til først å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling, og deretter eventuelt la seg velge til konge av folkets representanter. Georg Sverdrup uttalte på møtet februar at den norske kronen med dette var «hjemfallen» til det norske folk, og at folket etter egen beslutningen kunne overdra kronen til den som ble ansett best egnet. Overgangen var ikke forberedt i Norge, bortsett fra som en idé hos enkeltpersoner. Det hadde de foregående årene vært misnøye (særlig på Østlandet) med det danske styret, men ikke uttalte krav om løsrivning fra Danmark. Da ryktet gikk i 1813 om at Danmark trolig måtte avstå Norge, ble det snakket om selvstendighet.
Etter møtet kunngjorde prinsen at det norske folk var løst fra sin ed til Frederik VI, og som et fritt og uavhengig folk hadde rett til selv å bestemme sin regjeringsforfatning. Sverre Steen beskriver dette som revolusjonære ideer: Det innebar overgang fra fyrstesuverenitet til folkesuverenitet slik det var kjent fra USAs grunnlov og fra den franske revolusjonen. Prinsen fikk tilslutning for å erklære seg som regent og forberede valgene og grunnlovsarbeidet. Med støtte fra møtedeltagerne besluttet han å utlyse valg til Riksforsamlingen innen åtte uker. Disse planene gikk han i gang med å realisere da han var tilbake i hovedstaden 19. februar.
Valgene til Riksforsamling Etter at innkalling til nasjonale valg var blitt besluttet på Notabelmøtet, sendte regenten sitt åpne brev om avleggelse av selvstendighetsed og valg av representanter i kirkene. Edsavleggelsen var en enkel, uforpliktende folkeavstemning om selvstendighet og mot union med Sverige. Tiden var knapp, man måtte handle mens Carl Johan ennå var opptatt med troppeforflytninger på kontinentet, og åpningsdag for forhandlingene ble satt til 10. april. Stedet skulle være Eidsvoll verk, eiendommen til Christian Frederiks nære venn Carsten Anker. USA hadde avholdt grunnlovgivende forsamling og lignende forsamlinger i Europa dannet forbilde.
Christian Frederik satset på kirkeinstitusjonen. I kirkene var folk vant til å møtes, og presteskapet var kongelige embetsmenn som lojalt ville gjennomføre forordninger fra kirkens overhode, regenten. Dessuten ønsket han å gi valgene en religiøs ramme og bestemte at de skulle arrangeres i forbindelse med en kongelig forordnet bededag.
Ved bededagens gudstjeneste skulle presten spørre «Sværge I at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland?» Svaret var: «Det sværge vi, saasandt hjælpe os Gud og hans hellige ord!» Tolv av menighetens fremste medlemmer måtte avlegge slik ed skriftlig.Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 172), forlaget Cappelen, På den måten bandt Christian Frederik folket ved ed til selvstendighetslinjen og svekket oppslutningen rundt tilhengere av union med Sverige.
Valgordning Ved kirkevalgene skulle hver menighet velge to valgmenn som mulige utsendinger til Eidsvoll. På landet skulle minst en valgmann være bonde. Deretter skulle valgmennene fra alle prestegjeld i hvert amt komme sammen og bestemme hvilke tre blant dem som skulle representere amtet ved Riksforsamlingen. Byene holdt egne valg. Hærens og marinens avdelinger holdt egne valg som foregikk i militærforlegninger og på flåtestasjoner så langt nord som til Bodø.
De første valgene ble holdt 25. februar i forbindelse med bededager over store deler av Østlandet. I dagene og ukene etter fulgte resten av Sør-Norge etter, med Romsdals amt (Møre og Romsdal) og Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag) som de to siste som rakk å holde valg tidsnok til at representanter kunne nå frem til Eidsvoll. Valgene skjedde hovedsakelig i kirkene etter gudstjenesten.
Bare voksne menn fikk velge og avlegge ed. I Bergen slapp verken mindreårige eller tjenestepiker inn i kirkene på bededagen, og bare voksne menn fikk sitte nede i kirken, mens de voksne kvinnene ble forvist opp i gallerier, «lemmer eller legter». Slik var det også ellers i landet. Det finnes få opplysninger om hvordan det egentlig artet seg. Flere steder nektet folk å avlegge ed. Dette gjaldt folk med så ulik bakgrunn som bondeopprøreren Halvor Hoel og konstituert amtmann for Laurvig grevskap, Severin Løvenskiold.Tore Pryser: Norsk Historie 1814–1860 (s. 244), Det norske samlaget, Oslo 1985,
På landet var valget indirekte ved at hvert prestegjeld skulle velge to valgmenn (hvorav én bonde). Alle valgmennene fra amtet skulle så samles på et sentralt sted for å velge tre av valgmennene som representanter til Eidsvoll (hvorav minst én bonde). Mindre byer med bare én menighet valgte sin ene representant direkte, mens større byer med flere kirker fulgte samme fremgangsmåte som amtene. De større byene valgte sine representanter indirekte gjennom valgmenn fra hver menighet. Christiania, Kristiansand og Trondhjem sendte to representanter til Eidsvoll, mens landets største by, Bergen, sendte fire).1814 – våre første nasjonale valg Arkivverket, lest 22. februar 2014. Omkring 300 kirker tjente som valglokale.Feiring av kirkene som arena Arkivverket, lest 22.2.2014 De militære holdt egne indirekte valg med to utsendinger fra overordnet regiment eller korps, hvorav én skulle være fra «underclasserne» – menige eller underoffiserer. Christian Frederik var personlig til stede ved bededagsgudstjenesten i hovedstadens to kirker, Vår Frelsers kirke og Akershus slottskirke.