Den fransk-tyske krig, også kalt den fransk-prøyssiske krig (tysk: Deutsch-Französischer Krieg; fransk: Guerre franco-allemande) og i Frankrike kjent som 1870-krigenTaithe, Bertrand: Citizenship and Wars: France in Turmoil 1056–1871, Routledge, 2001, ble utkjempet mellom Frankrike og Det nordtyske forbund under Preussens ledelse, sammen med de sørtyske statene Baden, Bayern, og Württemberg, samt Storhertugdømmet Hessen mellom 19. juli 1870 og 10. mai 1871.
Etter en serie franske nederlag i åpningsfasen av krigen ble nesten halvparten av den franske styrken omringet ved Metz, og den nyetablerte franske unnsetningsstyrken ble knust i et slag ved Sedan, hvor den franske keiser Napoleon III overga seg til tyskerne. Dette førte til opprettelsen av den tredje franske republikk.
Krigen endte med en overveldende tysk seier etter at tyske styrker hadde erobret Paris, og Tyskland ble i løpet av krigen samlet under Preussens ledelse.
Bakgrunn mini|210px|Napoleon III (1808–1873), fransk president 1848–1852, keiser 1852–1870 mini|210px|left|Wilhelm, konge av Preussen og fra 1871 tysk keiser Den fransk-tyske krig 1870-1871 hadde mange og dyptliggende årsaker. Franskmenn og tyskere, likesom deres regjeringer, mistrodde hverandre gjensidig. Den nordtyske forbundskansler og prøyssiske statsminister Otto von Bismarck hadde mistet all tillit til Frankrike, etter at landet i 1866 allikevel støttet Østerrike til tross for at Napoleon III og Bismarck på et møte i Biarritz i oktober 1865 hadde blitt enige om å ikke blande seg inn i striden om Østerrikes krav på den italienske regionen Veneto. Frankrike ønsket slik å bidra til å fremprovosere en krig mellom Tyskland og Østerrike, hovedsakelig på grunnlag av striden om forvaltningen av Slesvig og Holsten etter den andre slesvigske krig gjennom den østerriksk-prøyssiske krig i 1866.Taylor, A.J.P.: Bismarck: The Man and the Statesman, Hamish Hamilton, 1988, sidene 80–83, ISBN 0-241-11565-5
I Frankrike så man med mistro og misunnelse på Preussens økede makt etter Den østerriksk-prøyssiske krig, overvurderte den motvilje mot tysk samling under prøyssisk ledelse som rådet i statene i det sørlige Tyskland og håpet, gjerne med hjelp fra Østerrike, å ta «revansje for Sadowa». Hertil kom Otto von Bismarcks løfte om å fullføre samlingen med «blod og jern», samt Napoleon IIIs og hans miljøs tro på at en ærerik krig kunne befeste dynastiet og stanse den økende motstanden mot regjeringens innenrikspolitikk.Wawro, side 30
Brennbare emner fantes således på begge sider. Den utløsende årsaken ble imidlertid prins Leopold av Hohenzollern-Sigmaringens kandidatur til den spanske tronen. Spanias regjering tilbød nemlig Leopold tronen. Prinsen og hans familie var i tvil, og han gav avvisende svar to ganger, høsten 1869 og vinteren 1870. Hans holdning ble delt av kong Wilhelm I av Preussen, som i egenskap av huset Hohenzollerns overhode deltok i forhandlingene. Bismarck var ikke involvert i forhandlingene, men fulgte dem med interesse, overbevist om at en forbindelse mellom Preussen og Spania kunne holde Frankrike i sjakk. Gjennom hemmelige agenter klarte Bismarck å få den spanske regjering til å gjenoppta forhandlingene, og siden han hadde vunnet kronprins Fredrik for sin sak, fikk man prins Leopold i mai 1870 til å endre sin beslutning og akseptere tilbudet om den spanske tronen. mini|210px|Otto von Bismarck Før kongevalget kunne skje i Spania, ble imidlertid planen kjent i Paris. Den franske regjeringen, spesielt utenriksminister Antoine Agénor de Gramont, som hadde håpet å tilføre Preussen et diplomatisk nederlag, krevde i en aggressiv tone at prinsens kandidatur formelt skulle trekkes tilbake av regjeringen i Berlin. Han lot sin ambassadør, grev Vincent Benedetti, oppsøke kong Vilhelm i Bad Ems for å få ham til å foreta en slik erklæring. Kongen, som ønsket å avslutte sin livsgjerning i ro, svarte unnvikende at saken ikke angikk Preussen, men kun prinsen personlig, og skyndte seg den 13. juli å gi Benedetti del i prinsens definitive avgjørelse og sin velsignelse av denne.
Det telegrammet som kongen sendte Bismarck for å underrette ham om sin samtale med Benedetti (Ems depeschen), ble publisert av Bismarck samme aften i avisene. Det skjedde i en lett redigert form; Bismarck fikk det til å se ut som om kongen hadde avvist ambassadørens krav temmelig bryskt.Bresler, Fenton: Napoleon III: A Life, New York: Carroll & Graf, 1999, sidene 338-339 ISBN 0-7867-0660-0Emserdepesjen i Store norske leksikon
Denne fremstillingen reiste en storm av sjåvinistisk uvilje i Paris. Den ble skjerpet av Bismarck-inspirerte artikler i den tyske presse. Keiser Napoleon personlig ønsket fred, men han ble revet med av den franske nasjonalforsamlingen, og den 19. juli 1870 offentliggjorde han Frankrikes krigserklæring mot Preussen.
Styrkeforhold og mobilisering Franske forberedelser De franske militære forberedelsene var dårlige og ble fort preget av forvirring og kaos, mens tyskernes mobilisering nærmest ble gjennomført med matematisk nøyaktighet. Derfor tok krigen fra begynnelsen av en ganske annen vending enn Napoleon IIIs rådgivere hadde håpet på. Den 14. juli 1870 besluttet franskmennene å innkalle reservene. Dagen etter bevilget parlamentet og senatet 66 millioner franc til krigen; den 18. juli ble bevilgningen øket til 500 millioner. Samme dag ble krigserklæringen utferdiget, og dagen etter overlevert av den franske chargé d'affaires i Berlin.
28. juli 1870 forlot Napoleon III Paris og reiste til Metz for å ta kommandoen over den nyopprettede hæren som hadde fått navnet Rhin-hæren. Den besto på dette tidspunktet av kun soldater, men det var forventet at hærstyrken skulle vokse etter hvert som mobiliseringen gikk videre.Howard, side 78.
Den franske krigsledelsen lyktes imidlertid ikke i å samle mer enn rundt menn. Størstedelen av dem ble forlagt mellom Metz og Saarbrücken, bortsett fra 1. korps, ledet av marskalk Patrice Mac-Mahon, som ble samlet omkring og nord for Strasbourg, 5. korps ved Bitsche, 6. korps ved Châlons-sur-Marne, og 7. korps i øvre Alsace. Stor uorden rådet såvel under mobiliseringen som under arméenes oppmarsj.
Prøyssiske og tyske forberedelser mini|Kronprins Fredrik leder troppene sammen med Moltke Natten mellom 15. og 16. juli 1870 ble mobiliseringsordrer utstedt i Det nordtyske forbunds medlemsstater, fulgt en av tilsvarende avgjørelse i de sydtyske stater. Det nordtyske forbunds riksdag bevilget 120 millioner daler og de sørtyske folkeforsamlingene tilsammen 34 millioner gylden til krigen.
Den 23. juli begynte jernbanetransportene, og den 4. august rykket tyskernes venstre flanke over den franske grensen.
Tre arméer ble dannet.
Den første armé (ledet av Karl Friedrich von Steinmetz og bestående av 7. og 8. korps, senere også av 1. korps) rykket frem fra nordøst mot Saarbrücken.
Den 3. armé (kommandert av kronprins Fredrik av Preussen og bestående av 5. og 11. prøyssiske, 1. og 2. bayerske og baden-württembergske korps, senere også 6. prøyssiske) ble forlagt i og bak linjen Karlsruhe-Landau.
Den 2. armé (ledet av prins Fredrik Karl av Preussen og bestående av gardekorpsene 3., 4., 9., 10. og 12., senere også 2., hver med mann) steg av ved Mainz, og fortsatte til fots bak begge de andre arméene.
Øverstkommanderende for alle arméer var kong Vilhelm av Preussen, med general Helmuth von Moltke som generalstabssjef.
Krigens innledning mini|300px|Utplasseringen i juli 1870 De franske planene De opprinnelige franske planene baserte seg på en sterk fransk offensiv fra Thionville mot Trier og videre inn i den prøyssiske Rhinprovinsen. Denne planen ble imidlertid endret til en mer defensiv plan utarbeidet av generalene Charles Auguste Frossard og Bartélemy Lebrun, hvor Rhin-hæren skulle bli stående i en mer defensiv posisjon nær den tyske grensen og slå tilbake en prøyssisk offensiv. Franskmennene bygde videre på at Østerrike, Bayern, Württemberg og Baden skulle slutte seg til dem i en krig mot Preussen, og det franske 1. korps skulle invadere området som i dag er Rheinland-Pfalz og rykke videre for å «befri» de sørlige tyske statene sammen med styrker fra Østerrike-Ungarn. 5. korps skulle kunne settes inn på det frontavsnittet hvor det var mest nødvendig.Wawro, sidene. 66–67.
Imidlertid mobiliserte de prøyssiske styrkene langt raskere enn hva den franske planen forutsatte. Videre var Østerrike-Ungarn ikke i stand til å gå til en ny krig mot Preussen så tidlig etter krigen i 1866, og var tilbakeholdne, før de til slutt erklærte at de bare ville gripe inn i Sør-Tyskland dersom befolkningen der støttet en fransk innmarsj. Dette skjedde ikke, derimot sluttet de sørtyske statene seg til Preussen og mobiliserte sine styrker mot Frankrike.Howard, sidene 47, 48 og 60.
Fransk framrykking mini|300px|Franske lansenérer og kyrassérer med bayerske krigsfanger Napoleon III var under et innenriks press for å iverksette en offensiv før de tyske statene ble i stand til å gjennomføre en full mobilisering. De hadde avklart at bare den prøyssiske 16. infanteridivisjon sto i området mellom grensen og Saarbrücken, og overfor hele den franske Rhin-hæren. 31. juli rykket denne over elven Saar for å innta Saarbrücken.Howard, sidene 85, 86 og 90.
De franske 2. korps og 3. korps krysset den tyske grensen 2. august og presset de fåtallige prøyssiske styrkene tilbake og ut av Saarbrücken gjennom en rekke direkte angrep. Det viste seg her at de franske geværene hadde en større rekkevidde enn geværene som prøysserne var utrustet med. Allikevel ytet prøysserne stor motstand, og franskmennene hadde et tap på 86 mann, mot prøyssernes 83 i forbindelse med at Saarbrücken ble inntatt.
Okkupasjonen av Saarbrücken Franskmennenes 2. korps rykket inn Saarbrücken den 2. august, og de tyske styrkene trakk seg ut. For franskmennene var det imidlertid logistiske problemer med å bli stående i byen; den hadde bare én jernbanelinje som gikk inn i Tyskland, og denne var enkel å forsvare for tyskerne. Videre rant elvene langs grensen og ikke inn i innlandet, slik at heller ikke disse egnet seg som forsyningskanaler.Wawro, sidene 87 og 90 Mens franskmennene hilste okkupasjonen velkommen som et første steg mot Rhinprovinsen og senere Berlin, mottok også den franske hærledelsen alarmerende rapporter om at prøyssiske og bayerske styrker samlet seg i sørøst, i tillegg til dem som allerede sto i nord og nordøst.Wawro, side 94
Moltke hadde i realiteten tre armeer i området, den prøyssiske 1. arme under Karl Friedrich von Steinmetz besto av og sto overfor Saarlouis, den prøyssiske 2. armé under prins Fredrik Karl med sto mot linjen Forbach–Spicheren, og den prøyssiske 3. armé under kronprins Fredrik med mann sto langs grensen overfor Wissembourg.Howard, side 82
Franskmennene trakk seg derfor i de følgende dagene tilbake til høydene ved Spicheren, hvor de ble angrepet og slått tilbake av den prøyssiske 1. og 2. armé den 6. august.
Tysk framrykking mini|300px|Den franske tilbaketrekningen fram til 1. september 1870 På den andre fløyen overskred den 3. tyske armé grensen den 4. august og beseiret divisjonen Douay av det første franske korps, som var blitt sendt til Wissembourg hvor det ble bygget opp defensive posisjoner da franskmennene ble klar over hvor nær den tyske styrken faktisk sto.Wawro, side 95
Slaget om Wissembourg sto 4. august og ble en intens bykrigføring fra hus til hus. Til tross for stadige angrep fra prøyssiske og bayerske enheter, holdt de tallmessig underlegne franske styrkene ut,George Hooper: The Campaign of Sedan , side 84, ISBN 9781142561345 men måtte gi tapt da bybefolkningen i realiteten kapitulerte ved å nekte å gi sine egne styrker assistanse i noe de anså som et tapt sak, for slik å unngå at byen skulle bli ytterligere ødelagt. Til sammen franske soldater med full utrustning ble tatt til fange av de tyske troppene.Wawro, sidene 101-103
mini|300px|Styrker fra Württemberg under slaget om Wœrth