thumb|Portrett av Edvard I av England i Westminster Abbey Skottlands kongekrone ble ledig i september 1290 ved den syv år gamle dronning Margrete av Norge døde, «Queen Margaret, Maid of Norway», Undiscovered Scotland selv om hun aldri rakk å bli kronet. Hun var den siste direkte ætling til dynastiet Canmore, og Skottland havnet i en dynastisk krise.Magnusson (2000), s. 109 13 personer la krav på den skotske kronen, av dem kom de to mest troverdige kravene Johan Balliol og Robert Bruce («konkurrenten»).

I mangelen av en regent ble det utpekt seks voktere (guardians), eller verger, ved Scone en måned etter at Aleksander III døde i 1286. I frykt for borgerkrig mellom de som gjorde hevd på tronen, ba de skotske vergene Edvard I av England om å dømme mellom dem. Før han gikk med på det, oppnådde han han få innrømmelser ved å gjenopplive engelsk overherredømme over skottene. En kommisjon på 104 «revisorer» ble deretter utnevnt – 24 av Edvard selv, som selv fungerte som president og dommer; og resten av Bruce og Balliol, i like antall. For å finne kandidater var det nødvendig å gå tilbake til kong David I av Skottlands sønnesønn, også kalt David, jarl av Huntingdon, som hadde tre døtre. De to eldste ble gift inn i den skotske adelen. Den direkte etterkommeren av den eldste var Johan Balliol. Den nest eldste datteren, Isobel, ble gift med Robert Bruce, 4. lord av Annandale. Bell (2005), s. 51 Deres sønn var Robert Bruce, 5. lord av Annandale, og søkte tronen både ved slekt og ved tanisteri. I november 1292 bestemte organet seg til fordel for Johan Balliol, hvis påstand var basert på det tradisjonelle kriteriet primogenitur (førstefødselsrett)«primogenitur», NAOB – arv gjennom en slektsrekke av førstefødte sønner. Avgjørelsen ble akseptert av flertallet av de mektige adelen i Skottland, og Johan regjerte som konge av skottene fra da av og til 1296.

Bakgrunn Da Aleksander III døde i 1286 gikk den skotske kronen til hans eneste overlevende slektning, Margrete av Norge. I Birgham-traktaten i 1286 mellom Skottland, Norge og England, og den skulle garanteres ved at Margrete skulle bli gift med den unge sønnen til Edvard I av England. «Succession problem», BBC Bitesize Traktaten inneholdt blant annet bestemmelsen om at selv om spørsmålet om dette ekteskapet ville arve kronene til både England og Skottland, skulle det sistnevnte riket være «atskilt, separat og fritt i seg selv uten underkastelse av det engelske kongeriket». Powicke, Maurice (1963): The Thirteenth Century, 1216–1307, ISBN 0-19-821708-0 Hensikten var å beholde Skottland som en uavhengig enhet.

Da Margrete av Norge, «Jomfruen fra Norge», døde i 1290, ble traktaten i Birgham ugyldig og uten mening. De skotske vergene, som var blitt utpekt til å styre riket mens den unge dronningens mindreårig. Det ble utpekt seks voktere for å representere fra de viktigste familiene og institusjonene, men vokterne var dominert av tre fra Comyn-familien og deres allierte, William Fraser fra St. Andrews. Den eneste forbindelsen som Bruce-familien hadde til det politiske lederskapet var baron James Stewart, en alliert ved ekteskap. Bruce-familien mente bestemt at de hadde et godt krav på tronen ettersom at Alexander II av Skottland hadde anerkjent Robert Bruce som hans etterfølger i 1238 (se nedenfor) i henhold til systemet med tanisteri. Comyn-familien var av en annen oppfatning.

De adelsfamilier som hadde samarbeidet med kong Alexander III av Skottland siden 1260 inkluderte Comyn, Moray, Stewart, Fraser, Macdougall, Graham, Balliol og Mowbray. Faktisk spilte familien Bruce en større rolle i engelsk politikk enn i den skotske. Familien Bruce hadde i tillegg til sine eiendommer i sørvestlige Skottland med jarledømmet Carrick i området Galloway og med herskap Annandale siden 1124, hadde også etablert seg i England, nord for Tee, hvor den første Robert Bruce (død 1142) fiansierte og utviklet klosteret Guisborough Abbey«History of Gisborough Priory», English Heritage og som ble et viktig religiøst senter for Bruce familien til langt inn på 1200-tallet. Bruce-familien hadde også guvernøransvaret for engelske Carlisle Castle (1267–1268) og sheriffstillingen i Cumberland (1283–1285). Aleksander II av Skottland fikk ikke barn med sin dronning, Joan, og da ble Robert Bruce, 5. lord av Annandale, utpekt som forventet eller forutsatt arving til tronen, noe familien Bruce mente siden var et avgjørende kriterium.Bell (2005), s. 48McNair Scott (2002), s. 12

Familien Comyn var den mektigste skotske klanen på denne tiden. Deres militære og politisk kontroll av nordlige Skottland var bortimot ubegrenset og ble markert av en rekke festninger og borger langs de fleste veger og passasjer i Nord-Skottland. John Comyn, lord av Badennoch og jarl av Buchan, gjorde også krav på tronen, men hans krav var svakere enn sin svoger, Johan Balliol. Comyn-familien ga derfor sin støtte til Balliol, og det var intet godt forholde mellom Comyn og Bruce.Magnusson (2000), s. 114 Noen i de skotske adelen, inkludert den åttiårige Robert Bruce, forberedte seg på å kjempe om tronen.

Vergene oppfordret Edward I av England til å igangsette en domstol der 104 revisorer skulle velge blant de forskjellige konkurrentene om den skotske tronen i en prosess kjent som Great Cause, den store saken (skotsk-gælisk: An t-Adhbhar Mòr). «Duilgheadas mu chòir a' chrùin - Revision 6 - Nàiseanta 5 Eachdraidh». BBC Bitesize En av de sterkeste fordringshavere, Johan Balliol, herre av Galloway, inngikk en allianse med den mektige Antony Bek, den militante biskop av Durham som Edvard I hadde utpekt sin representant i Skottland,og begynte å omtale seg selv som Balliol «arving av Skottland». Stevenson, Joseph (1870): Documents Illustrative of the History of Scotland, H.M. Gen. register house Da dronning Joan døde uten barn i 1238 hadde Aleksander II kalt sammen sine magnater og med deres godkjennelse utropte han Robert Bruce, 5. lord av Annandale, som sin utpekte arving. Men det ble kortvarig da kongen giftet seg igjen og fikk en sønn, Aleksander III i 1241. I henhold til Ronald McNair Scott: «Ikke desto mindre var det faktum at kongeriket Skottland en gang hadde vært innenfor hans rekkevidde dypt gravert i Roberts sinn, og da nesten femti år senere, muligheten igjen så ut til å dukke opp, reiste den gamle mannen seg fra sin pensjonisttilværelse for å komme med et mesterlig bud på tronen.»McNair Scott (2002), s. 11 Han dukket opp til stedet som var ment for Margretes innvielse, men avlyst ved hennes død, med en hærstyrke av soldater samtidig som det var rykter om at hans allierte, jarlen av Mar og jarlen av Atholl, også samlet deres styrkene. Barrow (1988) Skottland så ut til å være på vei mot borgerkrig.

Edvard I som dommer For å unngå katastrofen med åpen krigføring mellom Bruce og Balliol, ba vergene og andre skotske adelsmenn Edvard I om å gripe inn. Simpson (1979) Edvard grep anledningen som en mulighet til å få noe han lenge hadde ønsket seg, juridisk anerkjennelse for at riket Skottland ble holdt som en føydal avhengighet av Englands trone. De engelske kongene hadde en lang historie med å anta et overherredømme over Skottland, som gikk tilbake til slutten av 1100-tallet da Skottland faktisk hadde vært en vasallstat i Henrik IIs England i 15 år fra 1174 (Falaise-traktaten) til Canterbury-avslutningen (1189),«Quitclaim of Canterbury» (PDF), The History of England men lovligheten av Edvards påstand fra 1200-tallet var tvilsom. Aleksander III, som ga hyllest til Edvard, hadde valgt sine ord svært nøye: «Jeg blir din mann for landene jeg holder for deg i kongeriket England som jeg skylder hyllest (underkastelse) for, men unntatt for mitt rike»Stones, E.L.G. (1970): Anglo-Scottish Relations 1174–1328, ISBN 0-19-822215-7 Moffat, Alistair (2014): Bannockburn: The Battle for a Nation, Birlinn,

Edvard var på vei mot Skottland, men i Harby i Lincolnshire ble hans elskede hustru Eleonore av Castilla syk og døde av feber i november 1290. Alt annet ble lagt til side. Hennes lik ble fraktet sørover, hennes ektemann beordret at et steinkors bli reist ved hvert stoppested langs reisen til London, som ble avsluttet ved Charing Cross. Disse kalles for eleanorkorsene.«Queen Eleanor's Crosses», Biffvernon Hennes død førte til en ondskapsfull endring i Edvards natur, mens han tidligere ble mildnet av hennes mildhet, var han nå uten hennes beherskende innflytelse. McNair Scott (2002), s. 24 Som «en ulv som er invitert til en saueflokk for å avgjøre hvilken sauebukk som skulle være leder»,McNair Scott (2002), s. 23 beordret Edvard skottene til å møtes i biskop Antony Beks festning i Norham ved Tweed i Northumberland. Han ga også ordre om at hans hær skulle samles og komme nord til den 3. juni.

I mai 1291 krevde Edvard at hans påstand om føydalt overherredømme over Skottland ble anerkjent før han ville gå inn og fungere som dommer. Han var der, ikke som en som mekler eller oppmann, men som dommer.Magnusson (2000), s.115 Istedenfor selv å legge fram bevis for at han var deres overherre, krevde at den motsatte: skottene skulle framlegge bevis for å vise at han ikke var den lovlige overherren,Bell (2005), s. 52-53 Skottene var sjokkerte over dette kravet, og etter en dags betenkning svarte de ved Robert Wishart, biskop av Glasgow, at uten en konge var det ingen i riket ansvarlig nok til å gi en slik innrømmelse, og derfor var alle forsikringer gitt av skottene verdiløse. Selv om dette svaret var teknisk og juridisk korrekt etter datidens standarder, irriterte dette svaret Edvard nok til at han nektet å få det innført i den offisielle saksprotokollen. Skottene var presset, særlig den skotske adelen som hadde eiendommer i England, og det ville være enkelt for kong Edvard å konfiskere disse landområdene hvis de viste ham ulydighet.

Vergene og fordringshavere trengte fortsatt Edvards hjelp, og han klarte å presse dem til å akseptere en rekke mindre vilkår, men fortsatt viktige. Flertallet av konkurrentene og vergene gikk til slutt med på å anerkjenne Edvard som deres rettmessige overherre, selv om de ikke kunne oppfattes som å snakke for riket som helhet. De ble også enige om å sette Edvard i midlertidig kontroll over de viktigste kongelige festningene i Skottland til tross for at de aktuelle festningene ikke var deres å gi bort. Skottene var i en hjelpeløs situasjon. Edvard hadde en stor hær ved deres grense, og etter mange tiår uten krig var de uforberedte på krig, og de naturlige militære lederne var bittert splittet av den tomme kongetronen. Det var ni konferanser mellom 2. og 13. juni. McNair Scott (2002), s. 26

På sin side gikk Edvard tilsynelatende med på at han ville gi tilbake kontrollen over både kongeriket og festningene til den som ble valgt som skottenes innen to måneder. I de pågående forhandlingene mellom de to landene fortsatte skottene å bruke Birgham-traktaten som et referansepunkt, noe som indikerer at de fortsatt ønsket å se Skottland beholde en uavhengig identitet fra England.

I august 1291 ble en domstol satt opp i Berwick. Sammenlignet med den korte fristen som Edvard krevde overherredømme, trakk saken ut, noe som ikke var overraskende da 13 krav skulle gjennomgås. Domstolen besto av 104 revisorer pluss Edvard selv som president. Edvard valgte 24 av revisorene mens de to ansøkerne med de sterkeste kravene, Bruce og Balliol, fikk lov til å utnevne førti hver. Ut ifra denne avgjørelsen var det klart at oppmerksomheten ville bli konsertert om Bruce og Balliol, og at kravene til alle andre krav ville bli betraktet som utilstrekkelige. Denne domstolen ble siden kjent som Den store saken (The Great Cause). Det begynte i august 1291. Av de 13 kandidatene (se nedenfor) var de to mest seriøse Johan Balliol og Robert Bruce den eldre.

Konkurrentene

thumbnail|300px|Familietre for konkurrentene til den skotske trone (klikk for større versjon).

Konkurrentene til den skotske tronen var: