thumb|right|150px|Bodøs gamle byvåpen Bodø ble først bebygd for rundt år siden i området rundt Saltstraumen, siden det var gode fiskemuligheter, og dermed også et godt livsgrunnlag. Bosetningen er landets nest eldste registrerte bosettingsfunn og Norges eldste lydskapende instrument, Brummeren, er funnet her.

Befolkningsutvikling Befolkningsutvikling i Bodø kommune fra 1825 til 2012. Merk at denne grafen tar ikke hensyn til kommunesammenslåinger, og at det spesielt på 1960-tallet ble innlemmet store landområder i Bodø kommune..

thumb|left|2000px

Stein-, bronse- og jernalderen thumb|240px|left|Helleristning av elg i Vågan, utenfor Bodø I den eldre steinalder, fra rundt år 8000 til 4000 f.kr. lå havet 80 meter høyere enn idag, og hele Indre by lå under havoverflaten. Bodøhalvøya var da en egen øy med et sund ved dagens Vatnvatn, og Soløyvatnet var ei stor bukt. Isbreene dominerte fremdeles innerst i Saltfjorden, Skjerstadfjorden og Beiarfjorden, og klimaet minner om dagens Grønland, og kulturen minnet om eskimoenes. Det er funnet boplasser fra pionerbosetningen på Evjen og Tuv i Saltstraumen, og er ca. år gamle. Disse boplassene er spor av mobile jeger-sankere som etter alt å dømme utnyttet store landområder langs norskekysten.

Lite er kjent om kulturen til disse menneskene, men en kjent helleristning av en elg i full størrelse er funnet nær Vågan, som stammer fra rundt år siden. Strekene er polert inn i steinen, sånn at lav og mose ikke skal vokse i mønsteret. Norges eldste lydskapende instrument, brummeren, er funnet på Tuv ved Saltstraumen, og originalen er utlånt fra Tromsø Musum til Saltstraumen Museum. og utstilt der, sammen med gjenstander fra steinalderboplassen på Tuv. Brummeren antas å være mellom 5- og år gammel.

En tsunami inntraff store deler av Nordlandskysten for år siden, etter Storeggaraset. Dette er en av de største naturkatastrofene som har rammet Helgeland og Salten, og bølgen, som fór flere hundre meter innover i landskapet skal ha druknet og utslettet 600 nordlendinger. Dette utgjør 50 % av den samlede befolkningen i Nordland på den tiden, som kun var knappe stykker.

I den yngre steinalder hadde all is forsvunnet fra Bodøregionen, og havet sto nå 40 meter høyere enn i dag. Klimaet var blitt som nå, og både Soløyvatnet og Vatnvatnet var begge blitt innsjøer. Jordbruket kom til regionen, og store områder ble omgjort til kulturlandskap. Befolkningsveksten økte betraktelig da jordbrukerne produserte mer mat enn de behøvde selv, og det åpnet for nye yrker som håndverkere og krigere.

Det er funnet mange spor fra steinalderen, spesielt kniver og pilspisser. Dette skyldes at mye av datidens jordbruksområder også brukes til jordbruk idag. Datidens måltider var hovedsakelig tilberedt i kokegroper, og et av de vanligste måltidene bestod av brennesle- og bjørkekrydret reinkjøttlår.

I bronsealderen, som varte fra år 1500 f.kr. til år 500 f.kr., begynte bodøværingene og benytte seg av metaller, først til våpen og å skaffe seg status i samfunnet. Det gikk omtrent til midten av bronsealderen før bodøværingene begynte å lage hverdagslige gjenstander og redskaper av metaller.

thumb|250px|Nordlandshest Nordlandshester ble tatt i bruk som vanlig husdyr, og veven ble oppfunnet, og økte klesproduksjonen. Til tross for mange arkeologiske funn fra bronsealderen fra store deler av landet, hadde bodøregionen i praksis ingen bronsealder, men gikk rett fra steinalder til jernalder.

Fra år 500 til 1050 e.kr. kalles jernalderen, og er Norges første historiske epoke med skriftlige kilder. Menneskene lærte seg å bruke jern som det andre metallet, som ga mye mer effektive og holdbare våpen og redskap. Ljåen og øksen ble oppfunnet, og da de hjalp til med å øke matproduksjonen, steg folketallet.

Klimaet endret seg drastisk, og det ble kaldere og våtere i Bodøregionen. Resultatet ble at de tidligere bodøværingene bygde mer solide og permanente hus for seg og husdyrene, og gården var et faktum. Noen gårder kunne romme en hel ætt på flere familier, mens andre kun var for én familie og dyrene deres. På den tiden var det vanlig å bo sammen med husdyrene.

Den mest kjente nedskrevne fortellingen fra Bodø er Snorre Sturlasons kongesaga om da Olav Tryggvason reiste til Bodø for å kristne Raud den rame.

Det er funnet flere funn fra denne epoken i Bodøregionen, og den mest kjente og verdifulle er Sølvskatten fra Bratten. I tillegg er det funnet flere bautasteiner i regionen.

Middelalderen thumb|250px|left|Jekt med tørrfisk

Middelalderen i Bodø, som i resten av landet, deles i tre; tidlig-, høy- og senmiddelalder, som tilsammen dekket perioden 1050 til 1537 e.kr..

I det på slutten av det ellevte og halvveis ut i det tolvte århundre var det tidlig middelalder, og samfunnet var preget av fred. Øverst på den sosiale rangstigen var jarlene og biskopene, mens trellene var nederst, som andres tjenere og slaver.

Etter den tidlige middelalderen og helt frem til 1319 varte høymiddelalderen. I høymiddelalderen ble Norge samlet til en egen stat, da rikssamlingen endelig ble fullført. Store landområder ble samlet til gods, og kongen og prestene fikk stadig mer makt, og kirken eide halvparten av jorda i Norge. Bodin kirke ble bygget i rundt 1240 nær Bodøgård, i den nåværende bydelen Bodøsjøen. Folketallet økte betraktelig, og gårder ble delt opp i mindre gårder. Hungersnød var et utbredt problem.

I senmiddelalderen havnet Norge i union med Sverige og Danmark. Midt i det 14. århundre ble Norge rammet av svartedauden, som drepte rundt 60% av befolkningen, og Nordland ble sterkt rammet. Resultatet ble at de overlevende fikk mye mer jord til disposisjon, og dermed ble levevilkårene forbedret. Da hanseatene også ville ha fisk fra Nord-Norge fikk mange fiskeyrket som eneste levevei. Da måtte også nordlendingene frakte fisken selv til Bergen, noe som ble starten på jektefarten Men Bodøs handel ble også svekket, da kongen innførte regler om at hanseatene ikke fikk seile lenger nord enn Bergen. Dette resulterte, sammen med inndragelsene av handelsrettigheter i regionen, at handel mellom Bergen og Nord-Norge ble forbudt. Kongen og adelen overtok samtidig store landeiendommer i landsdelen, som førte til at de overlevende bøndenes store jorder ble minsket til det de hadde vært før pesten.

Rundt 1536 var Jens Tychesen prest i Bodin kirke, som var under reformasjonen. Enkelte deler av befolkningen i bodøregionen var svært ivrige på denne reformasjonen, og Tychesen opplevde ofte at kirken ble robbet for helgenbilder. Under disse tyveriene ble store deler av kirken og prestens eiendeler ødelagt, blant annet de eldste jordebøkene.

Det 17. og 18. århundre thumb|250px|Tysk illustrasjon av hekseprosessene 1600-tallet blir ofte omtalt som elendighetens århundre. Århundret ble innledet med pestepidemier og hele fem bybranner i Bergen, og Norge ble innblandet i flere kriger, selv om Nord-Norge ikke var like mye rammet som Sør-Norge.

Alle krigene Danmark-Norge gikk gjennom kosten penger, og skattene ble betraktelig forhøyet, og selv om de sank etter krigen, var de fortsatt høyere enn før krigens utbrudd. Den kriserammede kongen måtte den 12. januar 1666 selge alle gårdene og eiendommene i Nord-Norge for å holde hjulet i gang, som var det største salget av jord i Norden på den tiden. Dette salget berørte landsdelen resten av århundre, og dette og den lille istid var med på å skape fullstendig hungersnød. Klimaet ble drastisk endret og temperaturen sank. Vintrene ble iskalde og somrene fuktige, og isbreene vokste og strakk seg ned til havet. Denne krisen rammet hele Europa, og Nord-Norge ble hardt rammet siden det var tilnærmet umulig å dyrke mat, og temperaturendringene fikk skreien til å bytte gytested, og ble vanskeligere å finne.

thumb|250px|left|Petter Dass, en nordlandsk prest som kom til å prege lokalsamfunnet gjennom de neste århundrene På 1600-tallet var heksejakten i Europa startet for fullt, selv om det ikke var mye aktivitet i Bodø. Det var kun to anklagede hekser i Bodø, selv om flere fra resten av Nordland ble brent ved Bodin kirke siden det var her det gamle administrasjonssenteret lå. Begge sakene i Bodø foregikk på øyene vest for Bodø, i tillegg til en episode i Beiarn.

En av sakene er fra Helligvær, der Mallena Nilsdotter (også skrevet Mallena Nilsdatter) ble anklaget for hekseri i perioden 1614 til 1615 på Beiskøya, helt i sør på fiskeværet. Hun var gift med den selveiende bonden og jordbrukeren Anders Johannesson. Det er ukjent hva hun skal ha gjort, men hun døde i 1615, av en ukjent grunn. Ingen bøddel sendte noen gang en regning for drapet av Mallena Nisldotter, så hun døde mest sannsynlig av tortur under et avhør.

Den andre trolldomsepisoden i Bodø var fra Fenes på Landegode, da Agstein Olsson Palte (også skrevet Augustinus Olsson Palte) oppsøkte klokkeren Per, som var drev med trolldom. Han var velstående, og på topp både økonomisk og sosialt blant bøndene i Bodø, og var jekteskipper, og fraktet fisk mellom Bodø og Bergen. Da han i 1625 ble frastjålet verdifulle gjenstander oppsøkte han signeren Per, for å få ham til å fortelle hvor tyvegodset var blitt av. Hvordan dette gikk er ikke sikkert, men Per ble trolig funnet frikjent, mens Agstein måtte bøte 20 daler, som tilsvarte 8 kyr. Dette kan ha tatt knekken på ham, for han døde av ukjente grunner i 1630.

Handelsmenn fra Bergen og Trondheim fant flere måter å omgå loven om handel i Nord-Norge, og de kontrollerte store deler av lokalsamfunnet, både økonomisk og sosialt, spesielt Trondheim på siste del av århundre. De første handelsstedene ble akseptert, som Hernessjøen, Rønvika, Kipparberget på Straumøya og Kapstø på Knaplundsøya.

En viktig forfatter og salmeskriver var Petter Dass, som skrev mange salmer og fortellinger om Nordland. Han skal mest sannsynlig aldri ha vært i Bodø, men har påvirket kulturen her.

thumb|250px|Utsnitt av håndtegnet sjøkart av Nord-Norge, tegnet av Holtz forster Mautz i 1747 Elendighetene fra 1600-tallet herjet forsatt ved inngangen av det nye århundre, og 1740-tallet ble også preget av hungersnød. Katastrofen hadde vært total hvis ikke staten hadde klart og organisere seg, for så å sende korn nordover. Det er også episoder med kornsmugling, noe som var forbudt på enhver måte i første halvdel av det 18. århundre. Den andre halvdelen var mye lysere for bodøværingene, og været og fiskeriet forbedret seg kraftig. Europa gikk også inn i den industrielle revolusjon, som økte etterspørselen.

Med den norske økonomien på plass igjen, overtok kongen store jordarealer i Bodøregionen, og bøndene måtte igjen leie jord av kongehuset. Men dette varte kun i en kort periode, for kongen solgte jordbruksarealene tilbake, nå etter politisk debatt. Dette økte bøndenes inntekter, og sammen med fiskeriets økte etterspørsel og kirkens anbefalinger til kongen, ble levevilkårene i Bodø hevet betraktelig. Livet ble bare bedre og bedre for bodøværingene, og det ble pliktig skolegang for alle barn, også samiske, og Bodø fikk sitt første sykehus helt på slutten av århundre.

Ved århundreskiftet ville staten opprette en rekke nye byer i Nord-Norge, for å øke handelen i nord. Dette skulle samtidig øke konkurransen i det norske markedet. I starten grunnla staten kun byer i Troms og Finnmark, siden disse fylkene lå lengst unna de store byene, som Christiania, Bjørgvin og Trondhjem. Det ble også kjempet for bystatus til Hundholmen, som var stedets navn før stedet ble kjøpstad.