thumb|Eldre georgiske jøder fra Tbilisi på 1880-tallet.
Georgiske jøder stammer fra landet Georgia i Transkaukasus og kan spore deres innvandring til landet i løpet av det babylonske fangenskapet på 500-tallet f.Kr. Det redegjør ikke den omfattende andelen askenasiske jøder som stammer fra andre land i Øst-Europa. The Wellspring of Georgian Historiography: The Early Medieval Historical Chronicle The Conversion of Katli and The Life of St. Nino, oversatt og kommentert av Constantine B. Lerner, England: Bennett and Bloom, London, 2004, s. 60
Georgiske jøder har tradisjonelt levd adskilt, ikke bare fra det omliggende georgiske folket, men også fra askenasiske jøder i Tbilisi som hadde noe forskjellig religiøs praksis og språk. Jødene mistet tidlig sitt eget språk, unntatt i religiøse ritualer, og de tilpasset seg helt georgisk språk og kultur. Jødisk isolasjon har blitt bevart i gjennom mange århundrer ved forfølgelser og restriksjoner, eksempelvis var det forbudt for jøder å gifte seg med georgiere. Religion har derfor vært en sentral del av det sosiale livet til georgiske jøder.The Georgian Jews Likevel har jødene i Georgia levd relativt trygt i århundrenes løp sammenlignet med den skjebne som andre jødiske samfunn i verden har bittert erfart.Jews in Georgia , Geogen.ge
Demografi I henhold til folketelling i 1800 bodde det 3 300 jøder i Georgia, rundt 4000 i 1832, 7800 i 1865, 17 200 i 1926, 30 115 i 1939, 51 600 i 1959, 55 400 i 1979 som var det meste, men siden har det vært en stor utvandring til Israel, USA, Russland og Belgia. I 1979 hadde antallet i Georgia sunket til 28 300 og var nede i 24 800 i 1989. Per 2004 var det kun 13 000 georgiske jøder igjen i Georgia. I henhold til folketelling av 2002 var det 3 541 i Georgia som var tilknyttet jødedommen.Statistics of Georgia Eksempelvis Lezgishvili-avdelingen av georgiske jøder har familie i Israel, Moskva, Baku, Düsseldorf, og amerikanske Cleveland i Ohio. Flere hundre georgiske jødiske familier lever i storbyområdet New York.
Kilder thumb|Oldtidens georgiske hovedstad Mtskheta, hvor jødene levde i tusener av år. Svært lite er kjent om historien til jødene i Georgia. Fram til 1700-tallet eksisterte det kun sparsommelig med informasjon basert på muntlige fortellinger og sagn, en del tekstlige redegjørelser og reisebeskrivelser, foruten også knapt med arkeologiske bevis. Fra 1700-tallet har mer kommet til ved offisielle dokumenter bevart i kirker og klostre.Gershon Ben Oren: «The History of The Jews of Georgia», World Congress of Georgian Jews
På 1800-tallet kunne kunnskapen utvides med dokumenter fra russiske myndigheter samtidig som russiske jøder begynte å vise interesse for andre jøder spredt over Kaukasus, blant annet dro den jødiske reisende Joseph Tcherny over hele Georgia på 1860- og 1870-tallet. Metodiske undersøkelser begynte på 1930-tallet av forskere ved det historiske og etnografiske museum i Tbilisi, David Baazovs Museum for historien til jødene i Georgia, opprettet i 1928.Offisielt grunnlagt av utdanningskommissariatet i Georgia den 23. november 1933 som Jødisk historisk-etnografisk museum, men ble nedlagt i 1951. Museet var oppkalt etter David Baazov, en georgisk jøde som var en kjent historisk figur med utdannelse i jødisk filosofi og historie.Yaacov Ro’i, Avi Beker (1991): Jewish Culture and Identity in the Soviet Union, NYU Press, ISBN 0814774326. s. 390
Historie Opprinnelse Georgisktalende jøder er et av de eldste overlevende jødiske samfunnene i verden. De georgiske jødene har rundt regnet en historie på 2 600 år i området. Opprinnelsen deres, også kjent som gurjim eller kartveli ebraelebi, er uklar. Muntlig tradisjon, formidlet fra generasjon til generasjon, tilskriver deres opprinnelse til Israels ti forsvunne stammer som ble sendt i landflyktighet i Babylon. Denne tradisjonen blir delt av jødene i Dagestan og Kurdistan. Denne forestillingen om at de første georgiske jøder tok seg til sørlige Georgia etter Nebukadnesar IIs erobring av Jerusalem i år 586 f.Kr. og landflyktigheten i Babylon. Dette støttes av Leonti Mrovelis historiske redegjørelse fra middelalderen som sier:
En annen versjon som Mroveli har gitt var jødenes bosetning i Georgia skjedde under den romerske perioden under keiser Vespasian. Han skrev at jødene levde i Georgia lenge før 100-tallet e.Kr. I henhold til Mroveli:
Oldtidens georgiske historiekrønike, Kartlikonvensjonen, er den eldste og enste georgiske kilde som omhandler historien til det jødiske samfunnet i Georgia. Krøniken beskriver en versjon ganske lik den som ble gitt flere århundrer senere av Leonti Mroveli, men perioden for da jødene kom til Georgia er blitt tilskrevet Aleksander den store:
thumb|En jødisk-arameisk inskripsjon av Abraham, sønn av Sara, fra Mtskheta på 300-500-tallet e.Kr. Georgiske kilder viser også til ankomsten av de første jøder til vestlige Georgia som kom fra Det bysantinske riket i løpet av 500-tallet e.Kr. Bortimot 3000 jøder flyktet til østlige Georgia, som på den tiden var kontrollert av perserne, for å unnslippe harde forfølgelser fra bysantinerne. Eksistensen av jøder i disse områdene i løpet av denne perioden er støttet av arkeologiske bevis som viser at jøder bodde i Mtskheta, den gamle hovedstaden til den østgeorgiske staten Iberia-Kartli eller Kaukasisk Iberia. Sloame, Joanna: «Georgia», The Virtual Jewish History Tour
I henhold til også georgisk hagiografi eksisterte jødiske samfunn i Georgia på 100-tallet. Det ble hevdet at en georgisk jøde ved navn Elias hadde vært i Jerusalem i løpet av korsfestelsen og brakte med seg Jesus' kappe med seg tilbake til Georgia. Han skal ha skaffet seg den fra en romersk soldat ved Golgata.
Jødene snakket først georgisk i tillegg til hebraisk og senere utviklet jødiske handelsmenn en dialekt kalt qivruli, eller jødegeorgisk som omfattet et antall hebraiske ord.
I løpet av den andre halvparten av 600-tallet erobret muslimene omfattende deler av det som i dag er Georgia. Disse områdene ble en provins under et arabisk kalif. Arabiske emirer hersket over den georgiske hovedstaden Tbilisi og de omliggende områdene i rundt 500 år, det vil si fram til 1122.
Middelalderen Det eksisterer ikke mye dokumentasjon om georgiske jøder under den muslimske herredømmet. På slutten av 800-tallet grunnla Abu-Imran Musa al-Za'farani (senere kjent som Abu-Imran al-Tiflisi) en jødisk karaittisk sekt kalt for tiflis ("tiflisittere") som varte i mer enn 300 år. Sekten avvek fra halakhá, jødisk lov, i sine ekteskapskikker og kasjrut, spiseregler, men de representerte ikke det store flertallet av georgiske jøder som opprettholdt tradisjonell jødedom samtidig som de hadde sterke religiøse bånd til Bagdad og andre jøder i Iran.
Mongolene invaderte Georgia i 1236, noe som fikk mange av jødene i østlige og sørlige Georgia til flytte til den vestlige region som hadde forblitt uavhengig. Der dannet de små samfunn langs kysten av Svartehavet inntil fattigdom tvang dem inn i livegenskap. På 1400- og 1500-tallet forverret deres situasjon seg grunnet stadige militære konflikter og invasjoner fra Timur Lenk, Det osmanske rike og muslimske Persia. Ved slutten av 1400-tallet hadde Georgia fragmentert til 3 adskilte kongedømmer og fem føydale områder. Jødenes status var bestemt av deres plass i det føydale system i Georgia i middelalderen og fram til midten av 1800-tallet. Generelt tilhørte jødene en klasse livegne, kamani, de som hadde en herre. Disse var bønder, håndverkere og småkjøpmenn. Jødiske livegne, som alle andre, var inndelt i ulike typer, hver med særskilt økonomisk status, rettigheter, plikter og grader av avhengighet til sin herre. Systemet var ikke diskriminerende i den forstand at også noen jøder var herrer, også over kristne livegne. Jødiske leilendinger var eiendom som ble solgt fra den herre til andre, både enkeltvis som individer og hele familier. De jødiske samfunnene ble slitt i stykker og jødisk levevis ble bortimot umulig å opprettholde. Isolasjon og mangel på et religiøst sentrum førte til en nedgang og forvitring av jødisk kunnskap.
En bortimot endeløs rekke av kriger og opprør preget slutten av 1700- og tidlig på 1800-tallet, og etterlot regionen herjet og uttynnet. Jødisk eiendom ble ofte konfiskert og jødene ble tvunget til å søke beskyttelse hos lokale føydale herre. Istedenfor å finne trygghet ble de ytterligere underkastet trelldom av disse herre. Leilendingen, også den jødiske, ble delt i tre kategorier i henhold georgisk lov: kongens leilendinger, føydale leilendinger og den kristne kirkens leilendinger.
I løpet av denne perioden skjedde store utvandringer av jøder, enten frivillig eller tvunget. På 1400- og 1500-tallet dro et stort antall jøder til Krim i håp om et bedre liv, og mange jøder i denne regionen er fortsatt av georgisk avstamning. På 1600- og 1700-tallet ble titusener av jøder og ikkejødiske georgier tvunget til flytte til Persia av muslimske undertrykkere.
Annektering til Tsar-Russland I 1801 annekterte Det russiske keiserdømmet den østlige delen av Georgia. Kongens livegne ble underlagt tsaren og forpliktet til å betale skatt. I 1835 var det 1363 jøder med 113 karaitter som bodde i byen Kutais (Kutaisi) og dens omgivelser: 1043 i Gori, 623 i Akhaltsikhe, og 61 in Tiflis (Tbilisi). Den totale jødiske befolkningen i Georgia og regionen bortenfor Kaukasus var på 12 234.
I 1864–1871 avviklet de russiske myndighetene livegenskapet, og tidligere jødiske livegne flyttet til byer og landsbyer hvor frie jøder allerede var bosatt. Til sist kunne de georgiske jødene utvikle sine jødiske samfunn. Hver gruppe flyttet sammen til de samme byer og etablerte deres respektive synagoger. De besto vanligvis av et antall innenfor utvidete familiegrupper som strakte seg over tre eller fire generasjoner. Hvert samfunn hadde en gabbai som tjente som rabbiner, sjeḥitá (rituell slakter), og mohel (omskjærer), og førte tilsyn med religiøse og samfunnsmessige behov. Disse små samfunnene utviklet seg til jødiske kvarter innenfor deres særskilte byer.
På begynnelsen av 1800-tallet ble askenasiske jøder fra Russland tvunget til å flytte til Georgia av den russiske regjering. Askenasiske jøder og georgiske jøder begynte å etablere kontakt med hverandre, men forholdet var anstrengt. Georgiske jøder så på askenasierne som gudløse og sekulære mens askenasierne generelt så ned på georgiske jøder.
Sionismen ble sak som forente de to gruppene. Askenasiske jøder gikk inn i sionistiske organisasjoner og spredte sionismens ideer til georgiske jødiske samfunnene. I 1897 var den første sionistiske organisasjonen etablert i Tbilisi. Den 20. august 1901 ble Første kongress for jøder i Kaukasus holdt i Tbilisi. Rabbiner David Baazov ledet den georgiske sionismen på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. I 1903 deltok Baazov ved Sjette sionistkongress i Basel i Sveits. I 1918 ble Den alljødiske kongress holdt i Tbilisi og omfattet representanter fra hver georgisk og russisk jødisk samfunn i landet.
Fra 1863 begynte grupper av jøder å gjøre aliyah, det vil sin innvandring til Israels land, hovedsakelig av religiøse årsaker. Ved 1916 levde det 439 georgiske jøder i Israel, hovedsakelig i Jerusalem i nærheten av Damaskusporten. Mange av de som kom fra Georgia var fattige og livnærte seg innenfor frakt og transport mens mer velstående georgiske jøder levde av finans og salg av tepper.
Antisemittisme under tsarstyret