SIBO er en militær forkortelse for strid i bebygd område, og kalles også urban krigføring. Dette innbefatter all slags strid i bebygde områder, både angrep og forsvar. Allerede de første byer var fristende mål og hadde gjerne bymurer for å holde en angriper ute. Fram til 1700-tallet var som regel innledningen til kamper i bebygde områder en beleiring i forkant.
Etter kruttet ble oppfunnet og mobilt artilleri ble praktisk, forsvant betydningen av bymurer. En forsvarer måtte nå nytte byens egen topografi. Moderne byer er svært store, og inneholder mange solide bygninger som kan befestes. Generell militær tankegang sier at byer er kostbare å erobre, men de er derfor også attraktive å forsvare, spesielt for en underlegen styrke.
Det norske forsvarets største treningsområde for SIBO er kalt Rødsmoen og ligger på Rena leir.
En nyere fellesbetegnelse for SIBO og OIBO (operasjoner i bebygd område) er det amerikanskinspirerte MOUT (militære operasjoner i urbant terreng/military operations in urban terrain), men også MOBO (militære operasjoner i bebygd område) har vært brukt. Den nåværende amerikanske betegnelsen er urban operations (UO), men den tidligere betegnelsen MOUT er fremdeles i bruk. De britiske betegnelsene er OBUA (operations in built-up areas) og FIBUA (fighting in built-up areas). I uformell sjargong mellom soldater brukes også FISH (fighting in someone's house), og FISH and CHIPS (fighting in someone's house and causing havoc in people's streets).
Bakgrunn Militære styrker ender opp med å slåss i byer av forskjellige årsaker. En er at byer historisk sett ligger ved strategiske punkter. Noen ganger har dette kommersielle årsaker, som når en by blir anlagt ved en naturlig havn, og noen ganger har en by vokst opp rundt en militær installasjon ved et strategisk viktig punkt.
En annen årsak er at byer har viktig politisk, sosial og kulturell symbolverdi. Den ene eller den andre siden i en konflikt kan se det å holde byen som viktig for de mer høyereliggende målene sine. Et eksempel er Stalingrad under andre verdenskrig, som var viktigere symbolsk enn strategisk, nettopp fordi byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen.
Byer inneholder også makt- og administrasjonssenter. Å erobre eller forsvare disse kan være viktig. Et eksempel er det tyske angrepet på Norge, hvor de forsøkte et overraskelsesangrep mot Oslo for å ta kongen og Stortinget.
Historie right|thumb|Erobringen av Jerusalem i 1099 Allerede den kinesiske militæranalytikeren Sun Tzu skrev rundt 500-tallet f.Kr. om vanskelighetene med å angripe og ta forsvarte byer, og rådet leserne av hans storverk Krigskunsten til å anse strid om forsvarte byer som den laveste form for krigføring.
I Kina på 100-tallet, flere hundre år etter Sun Tzu, ble byer nøkkelmål i krigføringen. I Europa ble det slik i middelalderen. Fra tidlige tider hadde innbyggere i byer innsett at å bygge en bymur hadde to fordeler: Man kunne skattlegge de som passerte inn og ut gjennom byportene, og man kunne med et beskjedent antall soldater forsvare seg mot fiender. Befestede byer hadde overtaket på beleirende feltstyrker helt til kruttet og innføringen av mobilt artilleri påvirket krigføringen på 1400-tallet. I mellomtiden hadde man en periode med stadig mer avanserte beleiringer.
En hær i middelalderen hadde ikke mobilitet nok til å foreta et overraskelsesangrep på en fiendtlig by, og måtte ofte beleire byen først. Utfallet av en beleiring var noen ganger kamp i selve byen.
Eksempler på overraskelsesangrep i senere tider var i 1597, da spanske styrker inntok den franske byen Amiens med list. En liten gruppe spanske soldater kledde seg ut som bønder og gikk fram til byportene. Der lot de som om vognen deres fikk ødelagt hjulet, og i forvirringen som fulgte stormet de og erobret porten. Et annet eksempel var i 1702, da østerrikske soldater erobret byen Cremona nord i Italia. Byen var da under spansk styre. Østerrikske elitestyrker infiltrerte byen gjennom en akvedukt.
Et vanlig utfall av at byer ble stormet etter beleiringer var at angriperne begikk overgrep mot sivilbefolkningen. Dette var spesielt hvis beleiringen hadde vært lang, de var udisiplinerte eller motivert av hat til fienden. Erobringen av Magdeburg under tredveårskrigen er et eksempel. I mars 1631 erobret katolske styrker under grev Johann Tserclaes Tilly byen etter en to måneders lang beleiring. Angriperne hadde prøvd et desperat angrep på byen, da de sultet og ventet at en svensk hær snart ville ankomme som forsterkninger til forsvarerne. Etter et hardt to timer langt angrep inntok Tillys styrker byen, hvorpå han mistet kontrollen og tre dager med plyndring og slakt fulgte. Byen ble brent til grunnen, og estimater av sivile tap varierer mellom 20 og 40 000.
Etter hvert som artilleriet ble bedre ble murer upraktiske. Kampene flyttet seg da ofte inn i bebygde områder allerede fra starten av. Hurtigskytende skytevåpen gjorde da enhver bygning til en mulig befestning. Utviklingen og de stadig større byene har gjort en moderne by, med sine solide bygninger, til et slagfelt bestående av hundrevis små befestninger som kan gi hverandre gjensidig støtte.
SIBO i praksis thumb|Infanterister fra Den amerikanske 1. luftbårne kavaleridivisjon i Fallujah i Irak i 2004.
Krigføring i bebygd område er forskjellige fra krigføring i åpne landskap. Faktorer som gjør SIBO vanskelig inkluderer sivilister på slagmarken, korte skuddhold og mange dekningsrom, vanskeligheter med luftstøtte og legale begrensninger ovenfor sykehus, religiøse og kulturelle institusjoner.
Sivile i krigssonen er beskyttet av forskjellig internasjonale konvensjoner. Ifølge Haag-konvensjonen artikler 25-27 er det ikke lov å bombe eller angripe bygninger som ikke er forsvart; angriperen skal gjøre sitt ytterste for å varsle de lokale myndighetene før et angrep; angriperen skal gjøre sitt ytterste for å spare gjenstander eller steder knyttet til religion, kunst, vitenskap, veldedig arbeid, sykehus og steder hvor syke og sårede samles, så fremt disse er godt merket og ikke brukes for militære formål.
Bebygde områder inneholder mange gode dekningsrom og korte skuddhold. En underlegen forsvarer vil ofte trekke mot bebygde områder for å benytte dette til sin fordel. Den kompliserte topografien i byen gjør at skarpskyttere kan finne gode plasser å skyte fra, både med hensyn på skjul, dekning, observasjon og rømningsveier. Soldater med panservernvåpen kan finne høye punkter hvor pansrede kjøretøyer kan beskytes ovenfra. Dette har de to fordelene at panseret som regel er tynt oppå kjøretøyer og at våpnene ikke kan heves høyt nok til å skyte nesten rett opp. Mangelen på framrykningsveier gjør at feller kan settes opp og landminer plasseres ut med god effekt.
Det er også vanskelig å bruke luftstøtte effektivt i bebygde områder. Høye bygninger og kabler er i veien og det er masser av dekningsrom for luftvern.
Samband er også vanskelig for den angripende part. Angriperen må nødvendigvis bruke radio, da han beveger seg framover. Bygninger i veien vil skape problemer med å skygge for eller reflektere radiosignalene. Forsvareren, derimot, har muligheten til å bruke byens eksisterende sambandsnett, eller trekke egen telefonkabel for å bruke felttelefoner. Et eksempel på dette er da vestallierte styrker begynte å krysse grensene til Tyskland under andre verdenskrig. Der de før hadde fått god etterretning fra Ultra, som snappet opp og dekrypterte tysk radiosamband, fikk de nå nesten ingenting, da tyske styrker brukte eksisterende telegraf- og telefonsamband.
Et eksempel: Groznyj 1994–95 right|thumb|Tsjetsjensk opprører. Foto:Mikhail Evstafiev right|thumb|Utbrent russisk stormpanservogn på gaten i Groznyj. Foto:Mikhail Evstafiev
11. desember 1994 rykket russiske styrker inn i Tsjetsjenia for å slå ned intern uro, avvæpne irregulære styrker og gjeninnsette russisk-vennlig styre. Tidligere sovjetisk flyvåpengeneral Dzjokhar Dudajev hadde tatt kontrollen over hovedstaden, og krevd uavhengighet for republikken. Den legale basisen for russisk intervensjon var den russiske grunnlovens artikkel 88.
Russiske styrker var satt sammen av styrker fra innenriksministeriet og hæren. Avdelingene ble satt sammen på kort varsel, og hadde ikke hatt tid til å trene sammen. Den opprinnelige planen til russerne var å rykke inn i landet, erobre hovedstaden Groznyj og sikre seg spesielt presidentpalasset og radio- og TV-stasjoner og til slutt stabilisere regionen og avvæpne alle styrker som ikke var under kontroll av regjeringen.
Russiske estimater av tsjetsjensk styrke i byen var 10 000, men visepresidenten Yanderbaiyev estimerte de til 4-5 000. Antallet er altså usikkert. Styrkene besto av alt fra helt utrente rekrutter til erfarne tidligere sovjetoffiserer. Russerne oppga sine egne styrker til å være nesten 24 000 mann, av disse var 19 000 fra de væpnede styrker og 4 700 fra innenriksministeriet. Hærstyrkene besto av 34 bataljoner, blant annet 5 motoriserte, to panserbataljoner og syv luftmobile. Samlet utstyr var blant annet 90 helikoptre, 80 stridsvogner, 208 BMP-2 og 182 artilleriskyts. Kvaliteten på styrkene gikk fra de erfarne luftmobile ned til helt «grønne» utrente vernepliktige.
Den russiske planen i Groznyj var først å isolere byen i to ringer. Den innerste ringen skulle være forsvarets ansvar, mens den ytterste ringen skulle være innenriksministeriets ansvar. De militære styrkene skulle så rykke inn i byen langs seks akser. Russerne mente at de tsjetsjenske styrkene i byen hadde forberedt tre ringer med forsvarsverker.
De russiske styrkene utgrupperte mot slutten av desember. Allerede i omringningsoperasjonen ble det forsinkelser, og spesielt forsinket ble styrkene som skulle holde sørsiden av byen. Resultatet ble at flyktninger strømmet ut sørover, og tsjetsjenske forsyninger og forsterkninger kom inn i byen samme vei.
26. desember ga russiske myndigheter klarsignal for angrepet. De trodde mesteparten av Dudajevs styrker befant seg i byen. Regulære hærstyrker skulle trenge inn i kolonner langs fire akser, og da de kom inn i byen skulle de koordinere med troppene fra utenriksdepartementet, det føderale sikkerhetsbyrået og spesialstyrker. Teiggrensene mellom styrkene var langs jernbanen, elva og en stor gate. Styrkene som rykket inn fra øst og vest skulle ta nøkkelposisjoner og senere presidentpalasset. Styrkene fra nordøst og nord skulle avskjære tsjetsjenske forsterkninger og blokkere fiendtlige bevegelser.
Da angrepet skulle begynne 31. desember var kolonnen fra vest fremdeles ikke på plass. Dette ødela timingen allerede fra utgangspunktet. Kolonnen fra nord kjørte inn i et tsjetsjensk bakholdsangrep. De hadde lite infanteri, og stridsvognene deres ble beskutt fra vinduer og hustak og satt i brann. Den kraftige motstanden overrasket sjefen deres, og angrepet stoppet opp.