For innsjøen i Oppland med samme navn, se Vangsvatnet (Lesja). Vangsvatnet er en innsjø i Voss kommune i Vestland. Kommunesenteret Vossavangen ligger ved nordøstenden av innsjøen. Overflaten er på 7,9 km2 og ligger 47 meter over havet. Innsjøen fyller dalbunnen i en lengde på omkring 9 km. Ved Vossos utløp fra innsjøen er det gjennomsnittlig vannføring på 71 m3/s og Vosso er en av de største elvene på Vestlandet. Innsjøen har et volum på 257 millioner m3 og vannets teoretiske oppholdstid i innsjøen er 47 dager. Største dyp er 60 meter omtrent halvveis mellom Vossevangen og Sundet. Vannstanden varierer i gjennomsnitt med 3,5 meter i løpet av året.

Geografi og vannføring Flere store dalfører løper sammen ved Vossvangen og Vangsvatnet, og innsjøen får tilførsel fra Raundalen, Bordalen, Myrkdalen og Oppheimsvatnet. Den viktigste tilførsel er Vossos hovedløp på 1,5 km fra sammenløpet mellom Strandaelvi og Raundalselvi ved Tvildemoen, omkring 83 % av tilførselen kommer fra Strandaelvi/Raundalselvi. Bordalselvi renner inn fra sør og drenerer fjellområdene mot Hardanger. Bordalsgjelet forbinder Bordalen med Vangsvatnet i hoveddalen. Bordalen er en hengende dal i forhold til hoveddalføret med en høydeforskjell på omkring 250 meter, og gjelet utligner høydeforskjellen.Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). West Norwegian fjords.  Geological Society of Norway (NGF) , Trondheim, 2014. ISBN 978‐82‐92‐39491‐5

Voss ligger delvis i regnskyggen av fjell nærmere kysten og har delvis innlandsklima. På Vossevangen faller det omkring 1200 millimeter nedbør årlig, mens det på Bolstad faller omtrent dobbelt så mye. Målestasjonen for vannføring ved utløpet på Bulken ble satt opp i 1891 og er en av de eldste i landet. Den lange seiren med målinger er nyttig for å studere blant annet klimaendringer.

Et sund med en terskel på 12 meters dyp deler innsjøen i to bassenger, der det øvre (nærmest Vangen) er dypest med 60 meter (gjennomsnittlig 38 meter). Rett etter istiden var Vangsvatnet forbundet med havet som en fjordarm med saltvann. Etter landhevingen ble det en innsjø. Bunnen består av tre lag sedimenter: morener fra istiden, marint fra materiale fra slutten av istiden da isen lå i dalene oppstrøms og materiale fraktet av elvene etter at det ble en innsjø. Bergartene i lavlandet rundt innsjøen er for det meste fyllitt.

thumb|left|Kart med E16 (grønt) og Bergensbanen (stiplet tunnel) på nordsiden, og fylkesveien i rødt på sørsiden. Historisk har vannet ofte vært islagt fra desember til april. Innsjøen er relativt næringsfattig. Det er laks, røye og ål i innsjøen, og det har vært drevet omfattende fiske med garn etter røye. Laks, sjøørret og ål går opp Flagafossen ved utløpet. Vosso mellom Vangsvatnet og Bolstadfjorden har vært en av Norges beste lakseelver. Den marine grensen er 94 meter i området. Om sommeren holder ørreten til i de øverste 2-3 meter, mens røye holder til i dypere vannlag.

Tidligere var innsjøen svært forurenset av kloakk. På 1970-tallet ble det påvist stor konsentrasjon av tarmbakterier og bading ble frarådet. På 1990-tallet ble et etablert mekanisk, kjemisk og bioglogisk rensing av avløp fra bebyggelsen og i 1993 var forekomsten av tarmbakterier minimal.

Flom og regulering miniatyr|Gamle Hangursbanen med Vangsvatnet, Vossvangen nedenfor og Bordalsgjelet i bakgrunnen. Vangsvatnets utløp var opprinnelig trangt slik at Vossevangen var utsatt for oversvømmelse, dette problemet er stort sett bort etter at løpet ble utvidet. Nedbørsfeltet består i stor grad av bratt snaufjell med lite naturlig regulering. Fjellene går opp i over 1 200 meter, og snøsmeltingen kan skape flom. En såkalt «hundreårsflom» vil gi en vannstand på 7 meter over det normale. I 1719 og 1743 skal vannet ha steget til over kirkegulvet i Vangskyrkja. Ved gjenreisingen etter bombingen i april 1940 ble gatelegemet i sentrum hevet opp til 1,5 meter for å unngå fremtidige flomskader.

Utløpet ved Bulken går i et 700 meter langt og smalt juv. Den første utvidelsen av utløpet ble gjort i 1865 i regi av Kanalvesenet (NVE).

I 1854 var det på fylkestinget (Amtsformandskabet) foreslått å innlede undersøkelser om hvorvidt elven fra Bolstadøyri kunne gjøres farbar for skip opp til Vangsvatnet. 21. juli 1854 ble det sendt søknad til innenriksdepartementet om at kanaldirektøren undersøkte dette. Også Bolstadstraumen, og likeså Granvinelven opp til Granvinsvatnet, måtte undersøkes for mulig farbarhet. Bolstadstraumen ble utdypet i 1865, så dampskip kunne ta seg inn til Bolstadøyri; men 22. april 1871 ble det i Bergensposten foreslått å bygge jernbane mellom Bergen og Oslo. Forslaget vakte begeistring, så kanalplanene var for lengst skrinlagt da arbeidet med Vossebanen ble iverksatt i 1876.Johannes Gjerdåker: «Undersøkjingar i samband med å gjera Granvinelva, Vossevassdraget og Bolstadstraumen tilgjengelege for skipsfart», Gamalt frå Voss 1997 (s. 129)

I årene 1854-67 pågikk det korrespondanse mellom kanaldirektøren, fylke, formannskap, departement og grunneiere om senkning (lægjing) av Vangsvatnet. Bakgrunnen var at flom førte til oversvømmelser blant annet sto hovedveien på nordsiden 1 meter under vann ved høy flom. Senking ville samtidig gir mer dyrkbar jord for noen gårder. Det ble diskusjon og forhandlinger om deling av kostnader mellom grunneiere, fylket og staten. Sogneprest Anton Elias Smitt (1805–1875) på Voss skrev på vegne av grunneierne. Han hadde personlig interesse av saken, ettersom Voss prestegård var blant de hardest rammede hver gang Vangsvatnet gikk over sine bredder. I nederste ende av Vangsvatnet og elven nedenfor ble det i 1865 sprengt bort og fjernet m3 stein - et stort arbeid blant annet fordi dynamitt ikke fantes den gangen.Johannes Gjerdåker: «Undersøkjingar i samband med å gjera Granvinelva, Vossevassdraget og Bolstadstraumen tilgjengelege for skipsfart», Gamalt frå Voss 1997 (s. 130), utgitt av Voss Sogelag

En skadeflom i 1918 førte til at ytterligere tiltak ble vurdert, men ikke gjennomført, så flommer skapte fortsatt problemer langs innsjøen og i sentrum. På 1980-ble senkning ved tunnel og ved utvidelse av juvet vurdert. I 1991 ble utløpet i en lengde på 600 meter utvidet ved at m3 ble sprengt bort, og det ble samtidig bygget opp en terskel ved utløpet for å hindre at vannstanden ble for lav. Senkningen ga mer stabil og noe lavere normal vannstand. Terskelen er 50 meter lang og 2,4 meter høy, og laget sprengt stein. Senkningen har liten virkning på de største flommene. I anleggsperioden varierte vannstanden mye i løpet av døgnet.

Samferdsel og bosetting thumb|Vossebanens stasjon på Bulken nær Vangsvatnets utløp. Utsikt innover. Europavei 16 og Bergensbanen (tidligere Vossebanen) går langs den nordlige bredden. Den gamle bygdeveien går på sørsiden (fylkesvei 311). E16 ble utvidet med store mengder tunnelmasse ble brukt som vegfylling langs innsjøen. Det ble på 1800-tallet vurdert å anlegge kanal for dampskip langs Vosso fra Bolstadfjorden til Vangsvatnet. Planen ble lagt bort da Vossebanen ble realisert.

Grendene omkring innsjøen har vært bebodd siden folkevandringstid og vikingtid. Voss er et av distriktene i landet med flest gårdsnavn på «-vin». Referanser

Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). West Norwegian fjords. Geological Society of Norway (NGF) , Trondheim, 2014. ISBN 978‐82‐92‐39491‐5

Eksterne lenker

Kategori:Innsjøer i Voss Kategori:Vossovassdraget